søndag 30. september 2007

I would like...


Plakater med pusekattmotiv fra http://www.poster.com

fredag 14. september 2007

Hot chocolate solves everything

OPPDATERT

DET SKULLE BARE mangle. Kalenderen sier september, værmeldinga forteller om bitre regndråper i vinden, det er høst igjen. Det er forkjøelsessesong igjen også.

Og jeg sitter her, i sofaen, på en fredagskveld og ser på Beat for Beat med en boks Kleenex og en stor kopp varm sjokolade. Regnet pisker på ruta, det rasler på loftet. Katten mjauer og vil ut, men ombestemmer seg, vil ut igjen, ombestemmer seg igjen, legger seg i stolen og slår med halen. Klokka er halv åtte, jeg setter meg ved pianoet for å spille Til Elise for ham, jammen storkoser han seg. Hver gang jeg stopper og må ta en pause for å finne nye noter, mjauer han og slår med halen. Jeg spiller forenklede Johan Sebastian Bach, Ballade for Adeline, Greensleeves, Byssan lull.

Alle er ute. Det er fredag kveld. Alle er ute. Jeg ser på Beat for Beat.

Tredje dag på rad med sykefravær. Hver gang jeg jeg føler meg litt bedre og ser lysere tider, stiger temperaturen til 38 grader igjen. Jeg nyser livskiten ut av meg, tørker nesa, nyser igjen.

Ingrid Bjørnov synger The Riddle. Ingrid Bjørnov dummer seg ut.

Jeg går rundt og fryser og skrur opp temperaturen i samtlige rom i øverste etasje, skrur opp volumet på TV-en, snyter nesa med tørkepapir og blir Rudolf. Det er mye jeg kan gjøre, jeg kan lese de uleste bladene eller se de usette DVD-ene, men det er også veldig mye jeg ikke kan gjøre. Katten stryker seg rundt bena mine, mjauer, tusler deretter over gulvet og legger seg i stolen ved pianoet. Jeg tar hintet, men jeg gidder ikke å spille. Det er i det minste positivt at han mener noe annet.

Ingrid Bjørnov synger The Monkeys. Ingrid Bjørnov dummer seg ut.

Om ikke så lenge begynner Nytt på nytt og da skal jeg koke soyapølser og se litt positivt på det å være ekstra forkjøla. Tidligere på dagen var jeg nesten frisk, men tre vennetjenester til butikken gjorde en forskjell på det. Den store, glimrende fordelen med å ha rød nese og hovne øyne er at man ikke trenger å finne på unnskyldninger for å lese blogger og se på bilder hele dagen, sløve på sofaen, drikke varm sjokolade.

Ingrid Bjørnov slår seg sammen med Elisabeth Moberg og synger S.O.S. Det redder kvelden.

søndag 2. september 2007

Blomstølen: We walk the goddamn mile

OPPDATERT

Foto: Hilde Rasmussen

DET FINNES MANGE TING i vår verden som betyr mye, som er fullt av mening for veldig mange mennesker. Verdensfred, ytringsfrihet, frihet generelt, politikk, kjærlighet, elektrisitet, Oprah Winfrey.

På den andre siden finnes det ting som er fullstendig meningsløse. Jeg kunne nevnt mye om jeg bare hadde kunnet komme på noe, men det finnes én ting som er så meningsløs at den slår alt annet langt ned i de meningsløse støvlene; å gå på tur.

Å gå på tur er så fullstendig uten mening at selv det dummeste mennesket på jorden vet at det ikke utgjør noen forskjell på noe, man kommer ikke lenger. Selve poenget med å gå på tur er å pakke en liten sekk, gå en veldig lang strekning til du får så vondt i hver eneste muskel at du vil grine, for deretter å nå turens endepunkt som aldri er mer enn et dumt fjell eller en primitiv hytte, og så kommer det aller beste med hele absurditeten: man snur og går nøyaktig samme strekningen tilbake igjen. Er ikke DET meningsløst, så har jeg misforstått betydningen.

Jubelen sto ikke akkurat i taket da kom ut at klassen skulle på tur. Og ikke bare en vanlig tur, åneihei, en solid tur opp i fjellet med frisk luft, sunt vett og kvikk lunsj. Jaggu er vi nordmenn.

Jeg: Vi skal på fjelltur.
Solveig: Javel. Bare dere ikke skal til Blomstølen. 


Tidlig neste morgen, en torsdag i august sto fire mediaklasser fra første og andre trinnet klar med sekker og fjellsko inne i skolebygningen og fortalte hverandre hva de hadde pakket med seg. Noen nevnte fire par sokker og ullundertøy, andre hadde pakket energidrikker og moteblader, men alle hadde vi ett mål for øyet: å komme oss opp på det fjellet og komme oss enda fortere ned igjen.

Bussen tok halvannen time, men klarte ikke å komme seg helt fram til fjellfoten, så en kilometer før turstart måtte vi ta beina fatt mens en minibuss kjørte fram og tilbake og plukket opp bagasje og diltende elever. Vi startet turen oppover i en samlet saueflokk, men etter et par minutter lå noen av oss flere hundre meter foran og noen andre ganske langt bak. Jeg var med i den siste puljen, men for meg spilte det ingen rolle. Vi skulle jo alle bestige den samme toppen.

Men gid, - hadde det vært så vel. Hadde nå bare Blomstølen ligget på en liten fjelltopp. Jeg skulle gjerne likt å vite hvem det var som kom på den geniale ideen om å bygge en liten hytte helt der oppe, så høyt at selv sauene kastet inn håndkleet og ga seg halvveis på vei oppover, og hvor trærne ikke har sjanse til å vokse. Ei gudsforlatt hytte så høyt over havet at luften er tynn, snøen skimtes på et fjell i samme høyde lenger borte og hvor du nærmest kan ta på skyene over deg. Dit opp skulle vi, så jeg bare spør: hva skjedde med Kringsjå?

Etter bare tyve minutter satt vi i skyggen under noen trær og jamret oss mens vi tømte vannflaskene. May-Britt kunne fortelle at det var en stigning på 150 meter og at 75 allerede var unnagjort, men jeg sier det igjen: hadde det bare vært så vel.

Halvannen time senere ble det en liten lunsjpause på en høyde. Vi i min lille pulje hadde kommet halvveis og noen av de andre fikk tekstmeldinger fra elever som allerede var fremme. På den tiden var jeg fullstendig utmattet og ville heller valgt en uke uten mat framfor å fortsette. Stigningen hadde vært forferdelig, det var en utrolig tøff strekning å ta fatt på. Brosjyren som hadde beskrevet veien med "noe stigning" hadde dårlig humor. Det hadde vært et slitsomt terrreng å vandre i, med myr og stein og sauebæsj. Verst av alt var hvordan oppoverbakken aldri så ut til å ta slutt.



Der vi satt og så på utsikten over den lille dalen der nede, syntes vi at vi hadde vært riktig flinke som hadde kommet helt dit. Lykken skulle selvfølgelig vise seg å være kortvarig da en lærer pekte oppover mot den neste toppen vi skulle bestige. Det var en riktig jævel av en fjellknaus, skal jeg si deg. Vi kunne se folk langt der borte gripe tak med armer og bein mens de kavet seg oppover og hadde pauser for hvert tredje trinn de klatret. Et monsterfjell, så bratt og stort at du ikke kan tenke deg det før du er der, før du står nedenfor og bøyer hodet helt tilbake for å se de små menneskene på toppen som vinker ned og sikkert tenker: "Vi overlevde!"

Jeg ville snu. Jeg ville dø. Jeg ville hjem. Opp dit? Ikke i dette livet.

En time senere hadde vi klatret døden. Vi hadde pustet og pest, klaget og stønnet og sutret av utmattelse. Jeg satt på toppen og følte meg som en olympisk mester. Vegard Ullvang, Lars Monsen, gå og legg dere! Jeg var på toppen, jeg hadde seiret, de beste vinner, halleluja, hvor var den hytta? Jeg speidet utover, men det eneste jeg kunne se var enda en fjelltopp. Og enda en fjelltopp. Så mye for halleluja.

Der oppe satt vi med Espen, som sa at det var ganske sykt å tenke på at det fantes så mange tyske turister som reiste i timevis til Norge, klatret opp på dette fjellet og så snudde og reiste hele veien hjem igjen. Der har du toppen av meningsløshet, spør du meg.

Etter en fire timer lang tur kom jeg fram, som en del av de siste fire. Siri, Alice, Birte, Floyd, Aleksander og jeg sov i en liten hytte for oss selv og mens resten av mediaelevene satt i storstua og hadde allsang, hadde vi fyrt ved i ovnen og satt under dynene og pratet lengselsfullt om å komme hjem igjen.

Rundt ett ble det stille. Rundt syv om morgenen måtte vi opp igjen. Turen tilbake tok bare halvparten av tiden og jeg halvsov på hele bussturen tilbake til byen. Vel framme ved skolen måtte jeg vente en halvtime på bybussen med lua dratt godt nedover det trøtte trynet mitt. Hjemme ventet en lang varm dusj og et ordentlig måltid. Jeg var nok ikke den eneste som var glad for å vende hjem til sivilisasjonen igjen, til såpe og romtemperaturer, elektrisitet og tørre klær.

For tross alt; det aller beste med å gå på tur, er å komme hjem igjen, samme hvor meningsløst det er.