torsdag 28. februar 2008

I've changed my mind (of course)

DET ER ARTIG å ha en full timeplan og være overalt til alle tider, men det blir veldig slitsomt óg. Jeg tror ikke jeg har lyst til å gå i skoene til Cory Kennedy likevel.

I går, altså, pakket vi ned klasse- og portrettbilder i konvolutter. Dæven, så mange folk det går på skolen min. Jeg skrev navnene deres på omtrent halvparten av konvoluttene. Dæven, de heter virkelig mye rart også. I dag har vi banket på klasseromsdører og levert ut.

Etterpå, i går, altså, gikk jeg til time hos Synne og føler jeg har kommet til bunns i marerittmysteriet. Deretter gikk Val, Poirot og jeg på mammutsalg hos Norli og på Ark. Heldigvis fant Poirot boken "Et glass melk, takk". Den skal jeg låne og lese.

Senere gikk vi på kino og så den her filmen. Terningkast fem til den.


Satt også på Moody og drakk cappucino sammen med en tegner som hadde briller som var gule på baksiden og sorte foran. Han så ut til å være litt betatt av Poirot, men det er jo ikke noe rart. Rart er det derimot at Tommy på Narvesen er helt klin kokos gæren etter meg. Vi pratet sammen nærmest i timevis inne på butikken, innimellom ekspeditering av kundene hans. Tommy er Tyr, liker blues og gammel rock, liker heller ikke Johnny Depp og skriver en fantasybok. Nok om ham. Ikke spør mer, jeg vil ikke si mer.

Jeg syns dette ble veldig keisamt skrevet, men jeg er dautrøtt. Var på Fretex i dag for å hente inspirasjon til kommentaren jeg skal skrive til skoleavisa om miljø, og nå må jeg faktisk skrive dritten.

Nå kommer et par bilder jeg tok med Poirots mobilkamera på Moody i går, men først dagens sitat:

"Eg vil bare hørra på økologisk musikk denna tidå her!"
Aleksander roper til elevrådetsstyret etter at de har åpnet miljøuka og fristet med økologisk godteri, mens høyttalerne spiller Waiting on the World to Change.

Min cappucino, min penn, min mobil og telyset jeg fikk av Val.

Val kom inn fra regnet.

Jeg utfordret Johan til å finne hermetegnet når han prøvde seg på å skrive tekstmelding med mobilen min. Han ga opp. 

Oisann


PLAKATEN MIN om miljø har blitt valgt ut blant tre til å henge på utstilling i kantina på skolen.

Senere i dag kommer en saftig beskrivelse av alle gårsdagens hendelser. Jeg har aldri opplevd så mye på én dag før. Stikkord: skolekataloger og portrettbilder, konversjoner om mareritt, mammutsalg, et glass melk, Narvesen, lypsyl, Moody, tegnemann med briller, stearinlys, Narvesen, lypsyl igjen, kino, Narvesen, flørting, Tommy, Tommy, Tommy og et glass melk til.

Det har skjedd noe rart i Fie sitt liv. More to come later, stay tuned.

tirsdag 26. februar 2008

My calendar


FORRIGE UKE var hektisk. Klipp på bildet for å se de pene detaljene, haha. Nederst kan du se at jeg har tegnet Binka. 

Denne uken blir roligere. På bildet kan du helt sikkert se hvem jeg har tegna. Okei, det er Thomas Dybdahl. Han ble litt skjeggete, men. Konsert på fredag!

P.S. Mine naturlige krøller. Jævelskapen som plutselig har begynt å florere på hodet mitt. De var der ikke før!

Nå får jeg beskjed om å gi fra meg nettverksledningen


JEG OG VAL har vært på mammutsalg og kjøpt små bøker som gjenforteller århundret i bilder. Jeg valgte 1910 og 1940. Helt utrolig fantastiske bilder.

Deretter gikk vi på Moody og drakk varm sjokolade og spilte kort. Kort er gøy. Tok bussen hjem sammen med Angela og Siv. Siv har fått tatovering og Angela hadde på seg Offic-skoleklærne.

Forresten: Sjampo er giftig. Seriøst.

mandag 25. februar 2008

Monday


DENNE UKEN har jeg mistet:
  • Den blå klemmedingsen jeg holder på bildet i posten nedenfor.
  • Månedsregningen min fra H&M.
  • Adressen til bloggen til Dresden.
  • Hukommelsen min.

Akkurat nå ligger jeg på gulvet på badet, hvor det er varmekabler, sammen med pianokatten og en Moleskine. Vi ligger her og maler i kor. Jeg gruer meg til sommeren. Tror jeg stikker til postkontoret.

Kjolen min kom i posten i dag. Jeg er litt usikker.

P.S. Jeg har fått masse skryt av bussjåfører for refleksbruk, så jeg sender derfor denne oppfordringen videre: Bruk refleks! Refleks er kult. Det er helt sant. Jeg ser helt fantastisk ut med en rund, lysende plastdings hengende fra jakkelomma. Åkei, det ser kanskje ikke så fancy ut, men det er bedre enn å ligge gipset og lenket til en sykehusseng. Og dét mener jeg. Nei, vet du hva? Refleks er dødskult. Den lille tingen kan redde livet ditt – flere ganger.

Hehehehe, malerityven strikes again.

torsdag 21. februar 2008

Nineteen


EN GANG PÅ TV var det en sinna, gammel dame som sa at folk måtte slutte å si bursdag. "Det heter fødselsdag!" Ja, kanskje det gjør det? For hva betyr egentlig bursdag for noe? Dag kan jeg forstå, men burs?

Uansett, hei! Det er min fødselsdag. Bursdag. Det er litt rart, for det føles ikke sånn, jeg hadde bursdag i går. Da var vi femten på Egon og spiste oss gode og runde. Jeg er så glad i dag, for jeg var så glad i går, og denne lille, glade følelsen forsvinner ikke så fort. Kanskje den rett og slett er litt stor, denne glade følelsen. Alle i går var så søte. De er søte i dag også, men i går kunne jeg spist dem opp, alle sammen. For hver person som kom, smilte jeg bare mer og mer, og da alle var kommet, tenkte jeg: "Nå kan jeg dø lykkelig".

Jeg nevner alle sammen, for jeg er så glad i dem: Aleksander, Binka, Birte, Charlotte, Floyd, Hilde, Linn Hege, Maria, Mikael, Siri, Svein Magne, Utvik og Val.

Nå er det nok koseprat. Hilde begynner å mistrives med å lese. Hehehehe.

Jeg fikk nitten kort av Val. Av Jens fikk jeg en and som hørtes ut som Aleksander, den heter Svein Magne. Svein Magne glemte forresten presangen sin. Av Mikael fikk jeg en liten kanin med sorte prikker som heter Binka. Best av alt var pakken fra Birte, Hilde og Siri: spillet GENI! Det kommer til å bli mye brettspilling framover, det kan du være sikker på.

Da vi skulle opp bakken og bort til Moody, trodde vi at vi hadde glemt igjen Birten vår, men hun hadde allerede satt seg i sofakroken i kjellern på cafeen. Jeg kjøpte varm sjokolade og eplemost til folket, og så satt vi der og snakket om rare ting. (Nå sikter jeg til Utvik og Mikael som pratet om spill og tegneserier hele kvelden, de to må være sjelevenner).

De sang bursdagssang til meg. Hurra.

Og i dag er det liksom bursdag på ordentlig, men dette føles jo bare dumt. Det jeg har tenkt mest på i dag, er at det pøsregner. Bursdagen min har jeg knapt ofret en tanke. Etter jobbintervjuet, som førøvrig gikk ganske bra, lette jeg etter Binka på Markedet, hvor hun ble satt av. Jeg kikket på H&M, på Notabene, Free Record Shop og Vero Moda, men jeg så bare gamle folk. Hvor var Binka? Hadde Binka gått seg bort i store, skumle Haugesund? Neida, Binka hadde gått på Moody. Der er det trygt og fint, det tenkte sikkert hun også. På den måten er Binka fra Sandnes en katt. Katten Binka spiser kattemat på brødskiva. Tunfisk, kalles det blant kattene.

Binka har rart hår. Selv om det regnet hele tiden, så det alltid like tørt ut. Jeg, derimot, gikk under min forblåste paraply. Vi vandret til Sirkus, bruktbutikken ved kirken, prøvde instrumenter på Helgelands musikk, (jeg vil lære å spille cello!), tok hver vår refleks på biblioteket og sjekket ut Haugesunds historie på museet. Vi hadde ikke så mye penger, men vi fikk titte likevel. Utstillingen var hovedsaklig om byen slik det var å leve i den for hundre år siden. Gamle klær, leker, hygieneartikler, butikker og selvfølgelig klasserom. Vi angret litt på at vi ikke hadde smuglet med oss kamera opp dit.

Har du giddet å lese helt hit? Jøss. Jeg er veldig glad i deg akkurat nå, vet du.

Så ble vi bønnfalt om penger fra et desperat heroinvrak. Jeg får vondt av sånne mennesker. Livet er altfor verdifullt til å la det bli ødelagt fordi viljestyrken ikke er sterk nok. Hun beklaget seg med dårlig psyke og lav motivasjon, men jeg prøvde å få henne til å forstå at et rehabiliteringssenter var verdt et forsøk. Der ville hun få støtte hele veien og møte likesinnede som hadde det nøyaktig slik som henne. "Du er ikke alene om å ha det slik." Jeg tror hun lyttet. Littegrann.

Heldigvis, tenk på det, at det er veldig mange som klarer seg. Alle historiene som blir fortalt av mennesker som har en fortid som narkotikamisbrukere. Noen greier det. Det er synd at noen faller utenfor. De som ikke føler seg sterke nok. "Dere må ikke begynne med sånn. Dere må ikke ta like mye heroin som meg". Jeg tror det er en leveregel jeg kan leve etter.

Jeg fulgte Binka til bussen og sa hadetbra, deretter gikk jeg på Rema for å slå ihjel et par minutter. Kjøpte en Twist-pose som vi tok med til mormor hvor vi spiste bløtkake og vafler. Min mormor er søt. Og rar.

Dagens mormor: "Jeg håper dere liker vaflene mine. Jeg har kjøpt et nytt sånn strykejern".

Det er mange gamle folk i Haugesund. Det sier Binka fra Elefantzonen.com. Jeg har aldri tenkt på det før, men når hun sier det; nesten alle som tar bussen, er gamle mennesker. Når du går inn på senteret mitt i byen, er det bare gamle folk i alle butikkene, på benkene, på cafeene. Skjer med at 70 % av innbyggerne i byen er pensjonister, 'a? Joda, det er nok fordi alle unge flykter herfra for å studere. Til Stavanger, for eksempel. Binka sa mye om Haugesund som jeg aldri har tenkt på før. Jeg føler meg som en helt ny haugesunder, men det kommer kanskje også av at jeg nå kommer til å snakke stavangersk i mange uker. Da jeg snakket med pappa på telefon fra Fredrikstad, plankebyen, mente han å høre at jeg hadde lagt om dialekten min.

Kanskje jeg kommer fra Stavanger? Eller bare deler av meg? Kanskje hjernen eller stemmebåndet er produsert i Stavanger, mens resten er lokalt?

I dag har i hvert fall jeg og Binka, (hundrede gang jeg nevner henne, men), sikret oss god karma for våre neste liv. Nå kan du lure på hvordan. Aldri i livet om jeg vil bli en rotte. Rotter kan ikke blogge.

Tenk at du leste helt hit! DET er god karma, det!

PS. Bilder kommer hvis noen hobbyfotografer sender til meg. ;-)

tirsdag 19. februar 2008

Stickers makes it all sparkle


SLIK SER MIN laptop ut. Jeg liker den. Full av klistremerker.

En liten kompensasjon for frisyrebildene som ikke kommer. Jeg syns det er nok trynefaktor her fra før. Derav navnet Fiefaktor.

P.S. Jeg savner virkelig PhotoShop.

I morgen


Foto: Mona Strande, TU.no. Bildet er gjengitt uten tillatelse.

I morgen kommer Binka. I morgen skal jeg feire bursdag. Det føles som om jeg har bursdag i morgen, men jeg har ikke det, jeg har bursdag på torsdag. Torsdag skal jeg feire dagen med jobbintervju på TiTo. Jeg vet ikke hvordan det ser ut der en gang.

I morgen skal jeg gjøre mitt tredje forsøk på å komme meg til passkontoret på politihuset før det stenger. Tvi tvi.

I morgen, i morgen. Alt skjer i morgen. Jeg er tre år igjen og bursdag er som vanlig årets høydepunkt. I morgen, i morgen, i morgen. Husk å si gratulerer med dagen til meg på torsdag, da. IKKE i morgen.

Forresten; jeg har klippet meg. Det var ikke så skummelt likevel. Kanskje jeg skal gjøre det oftere. Nei, det blir ikke noe "ny frisyre"-bilde.

mandag 18. februar 2008

Pepsi

Jeg kan ikke lage mat. Dette ser ikke bra ut. Fisken setter seg fast i pannen, så jeg hakker den opp til det nesten ikke er noe fisk igjen. Jeg koker opp tre ganger så mye pastaskruer enn jeg klarer å spise, men de er harde. Da vannet kokte over, tenkte jeg: "Nå er det nok". Matlaging er vanskelig.

På bussholdeplassen kommer en dame og setter seg ved siden av meg. Hun sitter og snakker med seg selv, men så plutselig virker det som om hun prøver å få oppmerksomheten min, så jeg ser på henne.

- Drikker du Pepsi?
Jeg nikker for å ikke såre henne.
- Uten kullsyre?
Jeg nikker igjen.
- Kjøper du sånn stor flaske?
Jeg smiler.

Det kommer mange folk til holdeplassen. Jeg har nettopp vært på Rimi og betalt tilbake 144 kr, butikkdamen var fremdeles ikke blid.

- Drikker du Pepsi?
Jeg snur meg. Spør hun meg virkelig en gang til? Jeg sier ja.
- Uten kullsyre?
- Ja...
- Kjøper du sånn stor flaske?


Nå er vi ti-tolv stykker her, noen har Downs, noen har ryggsekken på magen. Jeg liker sånne folk. De ser aldri stygt på deg hvis håret ditt er kaos eller hvis du går med vannstøvler, de stresser ikke og blir ikke sure når bussen er sein.

- Drikker du Pepsi?
Jeg smiler. Nikker.
- Uten kullsyre?

Så kommer bussen. Damen rekker ikke å stille det siste spørsmålet, men det gjør ikke noe. Jeg vet hva det ville vært.

Så reserverer jeg bord til tolv på Egon, drar til politistasjonen hvor passkontoret er stengt, skaffer meg frisørtime, henter vottene mine på hittegodskontoret og drar opp til Plantasjen for å møte Valerie som har vært på jobb. Vi tar bussen ned til byen og vimser rundt på jakt etter bursdagskjole, jeg smiler til kjentfolk, jeg smiler til nesten alle jeg går forbi, så får jeg telefon fra Tito og et spørsmål om å komme på jobbintervju, jeg kjøper armbånd, og så sitter jeg på Bytunet og venter på bussen hjem. Ei jente fra dialekt fra Sør-Rogaland spør meg om busser, men jeg har ikke peiling og begynner å rote nedi veska mi etter bussrutene som jeg plukket opp tidligere på dagen. "Dette er minuset med å ha hele livet sitt i veska si". Hun får bussrutene, jeg tar 02-ern hjem og jeg lurer på om hun kom seg av gårde.

I can't cook. Maten min ser skikkelig ekkel ut. Jeg har lyst på pizza.

lørdag 16. februar 2008

Matematikk? Aldri hørt om.


DENNE HENDELSEN fant sted på Rimi Kvala, Haugesund klokken 17:30.

Bip-bip-bip-bip-bip.

- Det blir 444,00 kr.
- Oi. Kan jeg ta noe av det på kort og resten kontant?
- Jada, bare si hvor mye du vil ta på kortet.
- Vi tar 300 kr.


*Ikke godkjent*

- Kan jeg prøve 250?
- M'm.

*Godkjent*

Jeg åpner lommeboken og kikker nervøst på to femtilapper som ligger nedi der.
- Ehm... Da har jeg et veldig stort problem. Jeg har bare 145 kr. Du kan få det... Men... Hva skal jeg gjøre da? Jeg var så sikker på at det var 350 på kortet, minst. Dette hadde jeg virkelig ikke trodd. Hvor mye kosta Tuborgen? Kan jeg ta bort den?
- Jeg er redd jeg ikke kan ta bort noe, jeg vet ikke hvordan jeg får gjort det på kassa.
- Hvor mye mangler jeg da?
- 144 kr.

Damen i kassen er ikke så veldig blid nå. Hun ser på Solo og spør om hun har penger, men nei.

- Jeg får ta å legge ut selv, da. Jeg har ikke noe annet valg.
- Oi, kan du det? Det er utrolig snilt av deg. Jeg sverger, jeg var så sikker på at det var 350 på kortet. Du tar ikke MasterCard, da?
- Nei.

Damen finner fram 200 kr, slår det inn på kassen og skriver på kvitteringen min at jeg skylder 144 kr. Mannen bak meg i køen har lagt brus og Grandiosa på båndet. Han tenker nok sitt. Jeg hadde tusen kroner på kortet før Solo gikk på shopping og svidde av 750 kr. I mitt hode blir det 350 tilbake da.
1000 - 750 = 350. Eller ikke.

- Jeg kommer med pengene på mandag, for jeg har penger. Jeg lover, jeg kommer på mandag. Du er utrolig snill.

Damen er ikke blid.

- Tusen, tusen takk.

fredag 15. februar 2008

Jeg vil ikke sove


GI FAEN, fuckings mareritt! Helvete heller, åpenhet - jeg fikser det. Fie har mareritt. Jævla ofte. Jeg mener bestemt at jeg ikke har gjort noe for å fortjene å starte dagene med å gråte før jeg i det hele tatt har kommet ut av senga. I natt var det heldigvis ikke så ille som det pleier. Bare eksplosjoner, mennesker med utblåste hjerner og jernstenger gjennom brystet, og ambulanser som ikke trodde meg og nektet å komme.

Vanligvis pleier fredager å være superdigg, jeg er alltid i så godt humør, men i dag forsov jeg meg kraftig. Klokka ti hev jeg meg inn i en drosje og løp inn i gymsalen hvor jeg fant de andre. Vi fikk tatt en rask gjennomgang av rutinen vår før det var framføring foran gymlæreren og videokameraet hans.

Jeg tok fire (!) Paracet og så tok vi bussen til Biltilsynet som ligger helt i utkanten av byen. Etter å ha gått et stykke på en sandete landevei med stor trafikk, kom vi fram til et Biltilsyn som ikke hadde en fotoboks som fungerte lenger. Tilbake til byen. Inn på Japan Photo, passbilde, betaling, hjem med bussen. Da var jeg gåen. Jeg har vært syk med feber og hodepine siden søndag, og det gir seg ikke. Unnskyld at jeg er så sutrete. Dere får ta meg som den jeg er.

På onsdag er det derimot feiring av min 19-årsdag.

Mitt gamle og nye passbilde. Ingen kommentar.

torsdag 14. februar 2008

"Jeg er laget av metall"


HVIS DU VIL ha deg en god latter, så trykk på denne linken:

http://elevweb.skole.rogfk.no/~SparOdaK/hahaha.html

Den er så ræva teit og usannsynlig dårlig at jeg digger den! Jeg har vært syk hele tiden, så jeg har ikke fått med meg denne animeringsoppgaven i Flash, bortsett fra de timene i dag hvor jeg fikk brynet meg litt i programmet. Jeg syns jeg er flink til å ha så lite peiling.

Klikk på linken, altså. Flash-animasjon laget av meg. Dette blir pinlig.

I heart you


FUCK VALENTINSDAGEN, liksom.

Alle hjerters dag. Jeg har også et hjerte, men denne dagen er tydligvis ikke for meg? Folk sender kjærlighetsgaver til sine søte kjærester og par spiser romantiske middager sammen verden over.

Fuck De singles dag. Jeg liker ikke den dagen heller, jeg er misfornøyd. Foretrekker bursdager og navnedager, de er koseligst. Ingen blir utelatt, for alle har en fødselsdato og alle har en navnedag. Valentinsdagen er bare for turtelduer.

Jeg har katten. Vi har hverandre. I love u, katten.

onsdag 13. februar 2008

Don't forget the good days


Skrevet med hjelp av gode ord av Birte Valkyrje Poirot

HVA OM Vi HADDE hatt en minnebank? Hadde ikke det vært en fin idé?

Se for deg at du en vakker sommerdag bestemmer deg for at det er på tide å sikre fremtiden din. Nei, vi snakker ikke livsforsikring eller investeringer i aksjer, men å lagre alle verdifulle ting på et sikkert sted, et sted hvor ingenting i verden kan hindre at de forsivnner derfra. Tenk om vi en vakker sommerdag kunne gått til byen med et hjerte fullastet av gode minner og verdifulle ord og svingt innom det vakre huset med hage foran hvor det vokser blomster hele året. Vi kunne ha banket forsiktig på døren og blitt sluppet inn av en snill, gammel dame. Vi kunne fylt ut et skjema på hvem som skal ha tilgang til verdisakene våre, og så får vi utdelt en PIN-kode og en bankboks som bare er vår. Vi stapper den full med gode minner; opplevelser fra barndommen, visdomsord fra våre eldre, klemmer, kyss og fotografier. Så går vi ut derfra, smilende, for det er betryggende tanke: Å sikre minnene sine i en minnebank.

To eksempel på at dette kan være en livredder:
1. En familie på fire forlater uheldigvis et brennende lys når de drar ut for å kjøpe juletre. Senere på dagen kommer de hjem til et overtent hus. Alt er borte; julegavene, fotoalbumene, alle tingene, alt de var glade i, alle gamle gjenstander av betydning. De mister alt. Tenk om de hadde hatt en backup?
2. En gammel dame blir enke, vil ikke leve og blir deprimert. Hun skal legges inn til psykiatrisk evaluering, men har ikke vært hjemmefra på førti år. Alle opplevelsene og de gode ordene hun fikk fra mannen sin har begynt å gå i glemmeboken og hun orker nesten ikke tanken på at hun ikke lenger kan huske vesentlige ting ved ham; hva som fikk ham til å le og hva som fikk ham til å gråte. Hun skulle ønske det fantes et sted hvor alle minnene hennes ble tatt vare på slik at hun en dag kunne hentet dem og tatt dem med seg.

Man kan ikke stole på sin egen hukommelse. Det er ingen som vet hvor mange gigabyte det er plass til der. For alt vi vet, erstatter den gamle minner med nye etterhvert som vi får dem. Og det er ikke det vi vil.

Minnene våre er de som gjør oss til dem vi er. Vi forandres ikke av at disse minnene blir gravd vekk i hukommelsen, men det er farlig å glemme hvorfor vi er redde og hvorfor vi føler oss trygge. Vi glemmer alt for mye. Uten fotoalbum, gamle brev, dagbøker og filmer hadde vi vært fortapt. Våre liv og våre erindringer er så dyrebare. Vi har ikke råd til å miste dem.

La oss åpne en minnebank. Du trenger verken forsikring, sikkerhet eller myndighet. Inne i din egen lille bankboks ligger en kopi av alt du er og alt du har hatt, alt du har opplevd og alt du vil glemme, men som du ikke trenger å ta fram. Vi har store hjerter med plass til mye kjærlighet, men hukommelsen vår er sårbar og lett å rote til.

Mormoren min snakket om sin avdøde mann på lørdag, som hun ofte gjør, og hun snakket nok en gang om hvor fornøyd hun var med å ha flyttet til byen for å komme nærmere oss. Men, så klart, hvis mannen hennes hadde bodd i Drammen enda, da hadde hun flyttet tilbake dit med en gang.
- Du trenger ikke å flytte noe sted, sa jeg. Morfar bor i hjertet ditt, han.
Jeg tror hun ble litt glad da. Hodet har glemt mye og vil fortsette å glemme, men han vil alltid være der. Heldigvis.

tirsdag 12. februar 2008

Vad söta vi var den gång


Bror, morfar og Fie.

Fie og tante. Mormor i bakgrunnen.

Tre ting som ikke er som det skal nå:
1. Laptopen min har ikke lyd
2. MSN vil ikke logge meg på
3. Counteren min er borte

Derfor smiler jeg heller litt av disse gamle bildene fra hytta til mormor og morfar, rundt sommeren 1993. Anyway.

mandag 11. februar 2008

All my answers


Fie møter Dennis Storhøi utenfor Oslo Nye Centralteateret i september 2007, etter Breaking the Waves.

Ka drømte du i natt?

Det var noe med en buss, noe med Siri, noe med Birte, noe med skolen og noe med masse fremmede menn, og så litt om Stavanger. Bare kaos.

Kva er det beste minnet ditt?
Det er utvilsomt Spellemann på taket i 2007. Jeg klarer ikke å velge mellom forestillingen i februar eller den i mai, de var begge fullstendig magiske. Hadde jeg bodd i Oslo-området, hadde jeg gått på teater ofte.

Hva savner du mest i hele verden?
Jeg savner Sofie.

Hvilken farge er DIN farge?
Grønn. Sånn grønn som det er på brannslangeskapene på skolen.

Hvem ville du dratt til India med?
Jeg ville tatt med Synnøve, for hun kommer derfra, men har aldri vært der.

Har du store eller små bein?
Heheee. Jeg har kanskje litt korte bein, men jeg har 40 i skostørrelse.

Kven er favorittskuespelarane dine?
Dennis Storhøi, Kate Winslet og Tom Brudvik. Sistnevnte er den eneste grunnen til at jeg ser på Hotel Cæsar.

Kva for nokon nettsider likar du?
Jeg besøker en del blogger, samt at jeg leser Nemi via spray.no hver dag. I tillegg er jeg helt hekta på Facebook, Elefantzonen og PerezHilton.com. Sistnevnte er litt tragikomisk.

Kva er planane dine etter vgs?
Mjaaaa. Jeg tar nok et friår, for så langt har det vært så slitsomt at jeg orker nok ikke å fortsette på skole med en gang. Jeg har lyst til å studere tegnspråk ved Høgskolen i Bergen.

Kati får eg møta og tilbringa MYE tid med både deg og dei andre igjen?
Nawww, Angela! SNART!

Hvilken styrke rister du brødskivene dine på?
To komma fem. Den forrige brødristeren sto på fire inntil den tok fyr en dag.

Hvis du hadde koffert nummer 24 og 5 igjen i "Deal or No Deal", og det va 3 millionar i den eine, og 50 øre i den andre, kas hadde du valgt?
FEM! Det er et grønt tall - stol på grønt! 24 er gult, og gult er en falsk farge. Bare spør de som går på tegning, form og farge.

Hva skal du bli når du blir stor?
Døvetolk. :D

Favorittmusikk?
Jeg har egentlig ingen spesielle favorittband/-artister, men sanger jeg elsker i perioder. Akkurat nå er disse:
Eurythmics - I Saved The World Today
Cat Power - New York
Lykke Li - Little Bit
PJ Harvey - When Under Ether

Hva er yndlingsfargen din?
Grønn og brun.

Hva tenker du når jeg skriver hale?
Jeg tenker på eventyret om bjørnen som var stubbrumpet. I gamle dager så fantes ikke ordet hale, de sa bare rumpe. Akkurat det der irriterer meg.

Hva er den sykeste drømmen du har hatt?
Jeg har drømt mye rart, men drømmen om den flyvende hesten i fjerde klasse tar kaka. Den hadde vinger og var livsfarlig.

Varulv eller vampyr?
Hvis jeg måtte møtt en av dem i en mørk bakgate, ville jeg valgt varulven.

Hvordan spiser du jordbær? (Kuttet opp? Tilbehør?)
Helst kuttet opp i en skål med masse fløte på. Det er så synd at lokaldyrkede jordbær ikke er å få tak i på Vestlandet, for klimaet passer seg ikke. Jeg skulle bodd i Fredrikstad om sommeren.

søndag 10. februar 2008

My life as a computer


DET ER SINNSSYKT skummelt hvor mye av livene våre som ligger på en PC.

Jeg er utkjørt. Jeg har nyst flere hundre ganger i dag, faktisk så ofte at jeg ikke kunne fullføre en eneste setning. Nå er jeg sliten.

Jeg skrev en stillingssøkndad til Maxi, og så presterte jeg å erstatte den med rapprten jeg skriver til animasjonsfilmen min.

Det siste døgnet har laptopen min vært gjennom en reformattering, og i løpet av dagen har jeg kommet på flere og flere ting jeg glemte å ta backup av, blant annet alle notatene jeg hadde lagret på Opera. I tillegg var alle mine tidligere prosjektrapporter borte.

Laptopen min er skummel. Skrivebordet er nesten helt tomt. På Mine dokumenter ligger det fem mapper.

Akkurat nå mottar e-posten min all mail som jeg noensinne har mottatt. De eldste er fra desember 2004. Gjestebokrapporter fra mine gamle hjemmesider på Home.no, julekort fra TE, Halloweenbilder fra Maria, nyhetsmail fra Lene Marlins fanklubb, godkjenningsmail fra Deiligst.no (HVA FAEN?), "Takk for tipset" fra Stavanger Aftenblad hvor jeg tryglet dem om å skrive om Hanne Sørvaag og nyhetsbrev fra Topp.no. Hele fortiden min innhenter meg.

I går var det livet mitt per dags dato som kom fram i lyset da Val tok ut alt innholdet i veska mi da vi satt på Moody. Kvitteringer, tannlegekort, togbilletter, armbånd, skoleinformasjon, notater, kalendere, mynter osv.

E-postsjekkeren stopper. Den stopper på 3330 mottatte mail. Nå skal jeg gå gjennom mye rart, deretter må jeg skrive ferdig den rapporten.

fredag 8. februar 2008

Ask me anything


JEG HIVER MEG på bølgen, for det høres så gøy ut. Still meg hvilket som helst spørsmål i hele verden, så svarer jeg på alt. Du kan gjerne stille et anonymt spørsmål.

Men noe du sikkert ikke har tenkt å spørre meg om, er hva jeg har gjort i dag, så jeg bare forteller deg det. Jeg veit du er interessert i å høre hvordan det går med pyramidebyggingen i gymmen og hvordan det gikk på norskprøven etter at jeg kom på i går kveld at jeg fremdeles ikke har kjøpt boka.

Jeg er en kråkebolle. Jeg har stupt kråke sikkert ti ganger i løpet av gymtimen. Framføringen av koreografien neste fredag vil bli interessant. I dag sovnet jeg heldigvis ikke på sofaen, men jeg sloknet under visningen av dokumentarfilmen om terrorisme.

Nå håper jeg du sender inn masse spørsmål i kommentarfeltet, ellers blir jeg nødt til å sende inn anonyme spørsmål selv. Og det er jo kjedelig.

torsdag 7. februar 2008

Torsdag


HAN STJELER KLÆR fra skapet, han hører stemmer, han bruker hårgelé. Han heter Wolverine. Jeg aner ikke hva dette er for noe, men det er rart, og Wolverine høres ut som et jentenavn. Det ville faktisk vært mer passende med Wolverus, eller noe. Nå får Wolverine kjennskap til en farlig mutant som heter... Sabeltann.

Okey, dette er virkelig dumt. Mutant High School, liksom. Og apropos skole; jeg må øve til prøve. Har ikke fått begynt med det enda, for jeg sovnet på sofaen i dag også. Solo kom og vekket meg halv ti, snille jente.

I dag regnet det veldig masse og jeg ble veldig våt. Og jeg har vært hos tannlegen for å nok en gang få beskjed om å bruke plata han ga meg for to år siden. Jeg har aldri brukt den jævelskapen.

I morgen skal vi se film om Midt-Østen eller noe, Utvik (som visstnok er pasifist), skal sikkert synge videre i studioet, jeg får ikke lov til å røre trommene lenger, vi skal ha norskprøve i temaet eventyr og fortsette med pyramidebygging i gymtimen. Og så kommer Tor hjem og skal gi laptopen min livreddende førstehjelp. Forresten har vi en skidag å boikotte. Aldri i livet om det skal festes ski på mine bein, jeg vil heller bade i kloakken.

onsdag 6. februar 2008

I'm bringing støvler back


ONSDAG MORGEN og jeg venter på bussen. Det er mørkt, litt småsurt, dette er ikke noe å rope hurra for. Jeg står inntil gjerdet på holdeplassen med blå gummistøvler på og ser på bilene som kjører forbi. Alle sjåførene ser på meg idet de passerer, på hun som står der med gummistøvler og venter på kollektiv transport klokka syv femten en onsdag morgen. De kjører i tredve her, så noe annet enn veien må de jo se på, det sier jo seg selv. Jeg er trøtt, men lever på koffeinen fra kaffen jeg drakk rett før jeg gikk hjemmefra.

Etter cirka femten minutter kommer endelig den grønne bussen og kjører inn på holdeplassen uten å bruke blinklyset. Jeg stiger på og bruker månedskortet mitt, ni dager igjen, sier kortmaskinen, jeg trasker til et sete langt bak mens de fire passasjerene stirrer på fottøyet mitt. Unnskyld meg, liksom, de andre skoene var gjennomvåte etter min lille spasertur i går kveld. Bussen brummer videre og slipper på en ny passasjer når den har kjørt forbi et par holdeplasser til.

Damen i høyttaleren annonserer stoppestedene på klingende stavangersk. Etter at vi har kjørt i fire minutter, sier hun: "Bleikmyr", men hun sier det så harskt at man skulle tro at hun misliker det stedet sterkt og er sur fordi bussen i det hele tatt kjører forbi der. Stakkars Bleikmyr. Jeg får i hvert fall ikke lyst til å gå av der, men det gjør ingenting, for jeg skal videre.

Folk kommer på, bussen blir halvfull. En mann i femtiårene setter seg foran meg. Han har måne, på hodet, vet du. Det er sjelden jeg ser menn i hans alder på bussen på denne tiden av døgnet. De fleste passasjerene er enten kvinner i femti pluss eller ungdom. Jeg klarer ikke å la være å undre over hvorfor han sitter på bussen i dag. Kanskje bilen hans er på verksted, kanskje kona hans forlot ham i går og stakk av med bilen deres, kanskje han har fått inndratt sertifikatet, kanskje han jobber i byen og syns at parkeringsavgiften er for høy, kanskje han er medlem av naturvernforbundet og demonstrerer med å ta bussen hver dag i en måned, kanskje bilen hans ikke ble godkjent på EU-kontrollen, kanskje, kanskje. Kanskje han liker å ta bussen. Kanskje han liker veldig godt at han har måne.

Vi spoler litt fram. Folk kommer på, flere folk kommer på, én går av, folk kommer på. Når bussen passerer kommunegården, ser jeg en sort og hvit katt som sitter i en vinduskarm og ser på morgentrafikken. Stavangerdamen fortsetter å snakke: "Rekavikgatå, Skillebekkgatå, Skåre kirke, Havnaberg eldresenter, Haraldsgatå." Ved Posthuset i Sørhauggata går nesten alle av, men nye kommer på. Bussen blir full igjen, men ingen må stå. Jeg sitter alene med veska på fanget og lurer på hvorfor det aldri er noen som setter seg ved siden av meg. Det er litt ensomt.

Det er så mørkt utenfor at når jeg ser ut av vinduet, ser jeg bare speilbildet av bussens innside og alle passasjerene. Jeg begynner å tenke på meningsløshet igjen. Her sitter vi, voksne og unge, på vei til skole og jobb for å tjene til livets opphold, som om det egentlig betyr noe. Livet er så forutsigbart, vi følger de samme retningslinjene. Vi blir født, vi går på skolen, er i jobb, mater duene i parken og dør. Selv ikke gravsteinen står der for evig. Livet er skjematisk, i en rytme vi alle beveger oss etter, jeg er bare én av mer enn seks milliarder mennesker. Når jeg er død, og alle mine nærmeste er døde, tar det ikke lang tid før ingen kan huske at jeg noen gang eksisterte. Og her sitter vi, førti mennesker på en grønn buss i en bitteliten by i et bittelite land, på vei til skole og jobb i tro om at vårt oppmøte er så fordømt meningsfylt når det er så mange mennesker som har gjort det samme før oss.

Det er ingen som bryr seg om at jeg har på meg støvler. Jeg blir bare et komisk innslag deres grå hverdag. Jeg går av bussen der stavangerdamen sier navnet på skolen min på en irriterende måte. Minst ti andre går også av der, og sammen går vi inn i mursteinsbygningen. Én av ti. Én av førti på bussen, én av trettitre tusen i byen, én av fire komma sju millioner mennesker i Norge, én av seks milliarder mennesker i verden. Skal jeg føle meg spesiell nå?

Jeg tenker slikt, hele tiden, selv om jeg vet at den dagen man syns at det å bare leve i seg selv er meningsløst, da må man åpne øynene og innse at man har et helt feil syn på livet. Man må finne det som gir mening for en selv, ikke for alle andre. For meg gir det mening å gå med gummistøvler på skolen, det føles helt rart, men gøy, og det gir mening å sitte på bussen og føle seg som én av førti, for da er man mindre alene. Kanskje det er derfor månemannen tok bussen i dag, for å føle seg mindre alene, for å bare være én av førti og ikke bare en mann helt alene i en bil. Jeg syns mennesker er veldig isolerte til flokkdyr å være. Jeg håper noen vil sitte ved siden av meg på bussen i morgen. Da skal jeg ikke ha støvler på.

mandag 4. februar 2008

I saved the world today


SYNNØVE HAR VÆRT på besøk i helga. Synnøve er søt.

Lørdag så vi LØNSJ på kino og jeg elsket rollefiguren til Ane Dahl Torp. Ikke la deg skremme av at Pia Tjelta har en rolle i denne filmen, du bør se den likevel.

søndag 3. februar 2008

Epilog


ALVA ER UROLIG. Oppe i hodet mitt. Jenta fra novellen “Hjerteslag” fra 1. februar var frustrert fordi jeg hadde latt novellen slutte av der, før historien egentlig var ferdig. Det ble så riv, ruskende galt at jeg har skrevet en epilog til novellen. Here it is:

Epilog:
Skru tiden tilbake til det øyeblikket på scenen under prisutdelingen på bandkonkurransen, og jeg står med hjertet i halsen og får øynene fylt med tårer mens jeg ser på Johans forvirrede blikk. Jeg er omgitt av den trykkende stillheten fra salen. Skru tiden tilbake dit. Jeg skulle ønske at historien hadde sluttet der, for det som fulgte etterpå var ikke vakkert, bare smertefullt. Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde forlatt Johan og gått av scenen, jeg skulle ønske at jeg ikke hadde gått hjem og knekt en kjærlighetserklæring i to, at jeg ikke hadde sendt den sammen med et brev og at jeg ikke hadde som intensjon og å knuse hjertet hans. Jeg skulle ønske at det ikke var det som måtte til for å løse alt.

Johan reiste hjem til foreldrene sine, de som han ikke hadde besøkt på flere år. I hjembyen dro han en dag til legen med et vondt øre, men fikk et anfall på venterommet som førte til en henvisning til en psykiater som kjapt kunne diagnotisere ham med bipolar lidelse, og som forandret alt. Én måned senere lå det en flybillett til Canada i postkassen min.

Jeg stryker bort håret som henger ned foran øynene hans, men det faller bestemt tilbake. Han er så søt når han sover. Utenfor seiler skyene forbi under oss, her oppe er himmelen alltid blå. Johan er så vakker, så tillitsful, energisk og talentfull, og han er min. Han er urolig, uregjerlig og er til tider en frustrerende kjæreste, men han er min kjæreste. Han vet at vi har hverandre, at jeg elsker ham, han vet det når jeg tegner ordene i håndflaten hans, han visste det da jeg ringte ham og sa: “Jeg har pakket ferdig.” Jeg vet at det til tider vil bli vanskelig og krevende, at ting vil fly veggimellom og at vi etterpå vil ligge på gulvet og le og gråte sammen, men hjertene våre banker for det samme; for hverandre.

fredag 1. februar 2008

Hjerteslag

Novellen skrev til norskoppgaven 1. feburar.
Skrevet med inspirasjon hentet fra et vakkert folkeeventyr som heter “Risen som ikke hadde noe hjerte på seg”.



«Nå, hva blir det til? Vil du reise til Canada?» Jeg er klar i tankene, men fomler med hva jeg skal si. Ikke en eneste av tankene i hodet mitt virker passende å uttrykke muntlig foran mannen med mikrofonen, foran ham, foran hele forsamlingen. Jeg står frosset i bakken, blikket har festet seg på et punkt i veggen bak Johan og det vil ikke flytte på seg, aller helst ikke over på Johan. Det har med ett blitt musestille i salen. En blind mann ville aldri ha gjettet at det satt minst åtte hundre mennesker på benkeradene med blikket rettet med spenning mot scenen. Jeg klarte å knipe øynene sammen, for det var på tide å si noe, så jeg lette febrilsk etter ordene i tankene som plutselig var sporløst borte. Jeg ville fryse dette øyeblikket. Akkurat nå. Med åtte hundre mennesker som tilskuere, midt oppi det som jeg så på som den største ydmykelsen i mitt liv, innså jeg at dette var øyeblikket jeg hadde ventet på. Det øyeblikket hvor jeg skulle vite akkurat hva jeg ville si, og tore å si det, høyt til ham hva jeg egentlig ville, hva jeg egentlig følte, hva jeg egentlig hadde ment hele tiden, men aldri fått sagt. Og her sto jeg; på scenen foran en stor forsamling, med mikrofonen rettet mot munnen og det store spørsmålet hengende over meg, over hele salen, som en stor ballong som hadde en spiss nål rettet mot seg og som gjorde at samtlige holdt pusten mens de ventet på at den sylskarpe nålspissen skulle treffe ballongens inneboende, sprengferdige luftpartikler. Her sto jeg, med nålen i hånden og holdt pusten, jeg óg. Jeg skulle ønske det fantes en annen måte å slippe luften ut av ballongen på. Hvordan høres et pang ut når man besvarer spørsmålet om å reise til Canada? Vil jeg til dit? Helt til Canada? Det er langt borte.

Den store viseren på klokken har passert tolv tre ganger. Det er fire ganger for mye, han vet det, men har ringer ikke. Jeg har sendt flere tekstmeldinger og hørt stemmen hans på telefonsvareren så mange ganger at det begynner å høres ut som om den tilhører en annen. Nok en natt i uvisshet, så jeg setter på stereoen for å la tankene fly til et annet sted. Når jeg setter på Björk, på sangen “Isobel”, tar den tunge rytmen og den skjære stemmen meg med til en verden utenfor, i et rom uten vegger, hvor den gråblå himmelen ligger klar over meg. Jeg befinner meg på ryggen på gulvet, lukker øynene, egentlig er jeg et helt annet sted i universet. Jeg er ikke her. Du er ikke her. Du er langt borte, utenfor rekkevidde, akkurat nå. “Til helvete med deg.”

Halvannen time senere hamrer en knyttneve på døra. Jeg går mot lyden av knoker som slås unødvendig hardt mot den tykke treflaten, jeg tenker: “Jeg har ringeklokke, for faen”, og ser ut gjennom kikkhullet. Jeg åpner. “Du ser helt jævlig ut.” “Jeg veit,” sier han og sjangler inn døra. Den sorte skinnjakka er full av møkk, t-skjorta har en stor flenge ved halsen og lissene på skoene er løse. Jeg blir sittende lenge i stolen og stirre på ham der han sitter i sofaen tvers over meg. Han flakker med blikket og leiter etter noe i lommene sine en god stund før han innser at de er tomme. Stillheten er trykkende, men det er hans trekk, jeg venter på at han skal si noe; en liten ting som enten forklarer hva som helst, eller som minner meg på hvorfor jeg gidder, hvorfor jeg sitter oppe til fire om morgenen og venter på livstegn. “Jeg har mista lighteren min, jeg”, sier han før han tipper over på siden og sovner med det uvaskede, mørke håret hengende ned foran øynene. Jeg brer et teppe over ham, slokker lyset og går inn på rommet mitt og ringer pappa.

Morgenen etter er han ute av leiligheten. Klokka er elleve om morgenen og kraftige solstråler oversvømmer den lille stua med lys. På kjøleskapet henger tre gule post-its hvor det til sammen står: “Jeg elsker deg. Er i Kjeller'n. Stikker du innom seinere, eller? Jeg elsker deg, jeg elsker deg. PS: Det er tomt for leverpostei.” Jeg åpner kjøleskapet, det som er mitt kjøleskap og som inneholder min tomme leverposteiboks. Sola steker, faen ta sommeren. Jeg starter dagen med ristet brød og en halvtom Tuborg fra i går.

På vei ned til Kjeller'n i Thorvalds gate, som er øvingslokalet til et av Oslos beste undergrunnsband, tar jeg en telefon til en vennine på Grefsen som jeg ikke har snakket med på uker. “Det var den ideen din, den du snakket om sist, jeg tenkte... Du sa: “Når du har tid”, og jeg har tid nå, i dag, altså, funker det?” “Vent litt, 'a. Det er noen på den andre linja her.” “Allright”. Jeg runder et gatehjørne, unngår såvidt å tråkke på en av byens mange miniatyrhunder som bjeffer høyt mot min uaktsomhet, unnskylder meg til eieren og haster videre forbi studentblokka. Sola steiker og jeg drar det irriterende håret mitt bak øret mens jeg angrer på valget av sko. Det brenner under føttene. Endelig er stemmen til venninna mi tilbake på telefonen: “Du, det er nå sånn at jeg har fiksa det med ei annen, ikke no' problem. Jeg har jo ikke hørt fra deg på dritlenge, liksom. Skjer med deg og typen da? Faen til type óg, det! Stæler tida di fullstendig, no offence, men jeg mener det virkelig; faen til type...” “Han heter Johan”. “Greit. Vet du? Du får gjøre som du vil. Jeg har sagt det til deg før, og vi har snakka om det alle sammen, han er ikke bra for deg. Han er ikke bra i det hele tatt. Faen ta, Alva! Jeg veit at han slår deg, det...” Jeg fikk ikke med meg resten av setningen, for det var ikke noe behov for det. Hørt det før altfor mange ganger før, så jeg la på. Med litt støtte mot en lykestolpe, tar jeg av meg skoene og går barføtt bortover det neste kvartalet til jeg er ved Kjeller'n og åpner den tunga døra inn til øvingslokalet hvor ingen har hørt om ventilasjon.

En time seinere, litt mer tunghørt enn da jeg kom, på grunn av det øredøvende volumet på Johans gitarriff, sitter jeg på en utstyrskasse sammen med ham og holder armene mine rundt livet hans. Han er svett, sliten og gira, prater i ett kjør om den kommende bandkonkurransen og om gutta på Smuget som hadde snakka om å skaffe dem en spillejobb der en helg. Jeg er glad på hans vegne og å lover å komme for å få med meg begge begivenhetene. Han er så glad og jeg elsker å se ham slik. Det lyser av øynene hans når han forteller om samtalen med bookerne på Smuget og øvingsplanen til bandet fram til noen videre beskjed fra dem om spilleplan. I dag er han ordentlig glad i meg, han stryker meg gjennom håret hele tiden, hele veien bort til Aker brygge, mens vi leier hender og ler av, og diskuterer, fasongene på skyene. Det er så mye fint å smile av, så mange ting å være glad for. Jeg er glad for i dag, for at han er til og for at jeg fant ham i det minste. Han får meg til å smile så bredt at det gjør vondt i kinnene.

Utpå kvelden møtes vi igjen utenfor kinoen og kjøper to billetter til The Da Vinci Code, som går for siste gang i kveld. Han er plutselig annerledes nå, og holder meg hardt i hånda mens han drar meg etter seg ned trappa til kinosalen. Jeg lar være å spørre, for det fører aldri noe sted, han vil ikke prate uansett. Vi ser på filmen i taushet, bortsett fra de gangene han gjentar spørsmålet: “Hvilken film er det vi ser igjen?” Jeg drikker av vannflasken min og prøver å få med meg handlingen i en utrolig kjedelig film, men det er vanskelig å overse at han sitter og prater lavt med seg selv. Når jeg prøver å få kontakt med ham, så hører han meg ikke. Mot slutten av filmen reiser han seg plutselig og begynner å kave seg forbi menneskene som sitter på raden ved siden av oss. Jeg reiser meg og følger etter, ramler over et par vesker, løper ut mot utgangsdøra. Han er ikke der, så jeg småløper gjennom lokalet og finner ham til slutt på gata utenfor hvor han står og sparker til en søppelbøtte som om han eneste mål for øyet er å få den til å velte. Jeg griper tak i jakka hans og drar ham mot meg. “Den er lenket fast,” sier jeg. “Gi deg! Johan, se på meg.” Han prøver å rive seg løs, banner, slår mot meg og ser i ulike retninger. Til slutt får jeg endelig blikkontakt og drar ham inntil meg. “Det er en drittfilm,” sier han og jeg kjenner hjertet hans slå kraftige slag mot brystet mitt. “Jeg vet,” sier jeg. “Kom, vi går.”

Morgenen etter, står jeg foran speilet på badet og prøver å finne en måte å dekke over blåveisen over øyet på. Han gjorde det ikke med vilje. Etter flere runder meg rouge og dekkstift uten det resultatet jeg hadde håpet på, skulle jeg nesten ønske at det var det; med vilje. Da hadde jeg følt at jeg hadde hatt en verdig grunn til å gjøre slutt på forholdet mellom oss. Vold er jo selvfølgelig uakseptabelt, men hva om han ikke mente det? Da han så meg tidligere den morgenen hadde han knapt husket kvelden før. Hvorfor går han ikke på et narkotisk stoff som kan gi meg en unnskyldning for hans til tider uregjerlige oppførsel? Hvorfor føles ingenting logisk når jeg er sammen med han, verken på godt eller vondt? Ti minutter etterpå går jeg ut på trappa foran blokka, hvor han sitter og røyker sin tredje i dag og jeg gjør det slutt. Han sier ingenting, bare ser på den lille sigaretten sin som sakte, men sikkert brenner opp av seg selv. Jeg går inn igjen og lukker døra etter meg. Står der en stund med ryggen lent mot døra og lukkede øynene. Det måtte gjøres. Etter to uforandrede måneder orker jeg ikke mer.

Jeg våkner midt på natten av at mobiltelefonen på nattbordet ligger og piper høyt for å få meg til å svare på det innkommende anropet. “Hallo?” Sier jeg med sløvet stemme når jeg tar den. Helsike, så trøtt jeg er. Tolv minutter seinere er jeg fullt påkledd og løper bortover gata nedenfor blokka. Klokka er tre, men sommernatten holder det dypeste mørket unna. Jeg passerer 38 lyktestolper før jeg er ved Johans leilighet. Utenfor står en politibil parkert opp på fortauet, og jeg styrter opp trappen til femte etasje. Jeg hører flere stemmer, alle kommer fra inni leiligheten. Døra er brutt opp og en politibetjent står utenfor døra og prater i mobiltelefon. Jeg hører ham si et eller annet om en falsk alarm før han gjør et tamt forsøk på å stoppe meg, men jeg stormer forbi og inn i stua. Jeg trenger meg forbi en annen betjent og tre av vennene mine, kaster meg om halsen på Johan som sitter halvveis oppreist på gulvet i et kaos av piller, ølflasker og oppkast. “Kan noen fortelle meg hva i helvete som skjer?” Spør jeg de andre før jeg ser rett inn i de sløve øynene til verdens mest patetiske ekskjæreste. “Jeg kan fortelle deg hva i helvete som skjer,” sier en venn som sto bak meg. “Han ringte meg og sa at nå tok han livet sitt, så vi ringte pol'ti og kom oss hit det forteste vi kunne. Og her ligger'n og bader dritings i sitt eget oppkast etter å ha inntatt tre bokser med vitaminpiller. Du må få orden på han der, ass.”

Jeg ble der til morgenkvisten, vi pratet i timevis etter at han hadde sovet en stund. Han var fullstendig trøstesløs, sa han hadde vært helt forstyrret uten meg i livet sitt, han trengte meg, jeg måtte ikke gå fra ham, måtte være så snill å bli hos ham. Jeg ble ikke hos ham. Jeg sørget for at han fikk i seg litt mat før jeg hev på meg jakken og sa at jeg skulle gå nå. “Du bare ødelegger deg selv, omgivelsene dine og meg. Du er som en jævla simpel pakke sigaretter. Hver for seg virker de tilsynelatende harmløse og jeg kan ikke motstå å ta en ny sigarett hver gang den andre er oppløst til giftig røyk jeg har trukket ned i lungene. Problemet er; de tar langsomt livet av meg, dreper meg på innsiden. Du bare kødder med meg og med hjertet mitt, mine følelser for deg varierer fra dag til dag slik dine gjør for meg. Du er en enorm skadevirkning, så jeg vil slutte å røyke nå. Prøv å ta vare på deg selv, 'a.” Så gikk jeg.

Jeg ligger på gulvet og stirrer på taket over meg. Det er helt nakent og hvitt, det skulle kanskje ha hengt en lampe der eller noe. Jeg har egentlig aldri brydd meg så veldig mye om hvordan det ser ut her i denne leiligheten, selv om jeg har bodd her i nesten to år. Etter bare et halvt år møtte jeg Johan for første gang. Han var så nydelig; uregjerlig mørkebrunt, tykt hår, lysgrå øyne og et skjevt smil. Vi møttes første gang da bandet hans spilte konsert på en bitteliten klubb på Grefsen med plass til om lag tjue personer til publikum. Den kvelden var det minst femti der og jeg var en av dem som sto bakerst i lokalet og ikke kunne klare å få blikket bort fra gitaristen i bandet, som på den tiden fremdeles ikke hadde noe ordentlig navn. Da de entret scenen, sa han høye, mørke med den sorte skinnjakka bare: “Hei. Vi er et ganske nyoppstarta band... Som heter... Vel, you get it, sant? Vi er et band. Og siden vi er det eneste bandet som spiller her i kveld, av åpenbare grunner, haha, så er det vel egentlig ikke så nøye med det navnet.” Jeg var solgt.

Så her ligger jeg på gulvet med blikket mot taket. Mimrer om “gamle dager” og lar stereoen få spille “My Heartbeat” på repeat til den sikkert får lyst til å lage et aldri så lite hakk i plata, men jeg liker den like godt hver gang. Det er noe styggfint med den, noe uproft, noe uferdig og sjarmerende. Det er den viktigste sangen i mitt liv, foreløpig, men akkurat nå skulle jeg ønske at den ikke fantes. “Jeg har laga denne til deg, denne her, det er en CD, liksom... Eller, altså, det er jo en sang... På en CD. Det er bare ett spor på den, og det er en sang til deg.” “Har du laget en sang til meg? Så utrolig søt du er!” “Den heter “My Heartbeat” da, sant – for du er liksom mine hjerteslag, hvis du skjønner. Ja, hvis du ikke liker'n, så... Men uansett; jeg har nå laga den til deg, du må ta vare på den til du dør. Det er liksom litt viktig for meg.” Det er noe litt styggfint med denne sangen. Det har gått to dager og jeg savner ham allerede. Han er så nydelig når han har gode dager. Da er han helt perfekt. Det er noe ved ham, noe trist og hjerteskjærende, som vekker omsorgen i meg og gjør at jeg aldri klarer å slutte å bekymre meg for ham. Jeg har forsiktig spurt felles venner om hvordan det går med ham, og de sier at det er varierende. Varierende er nå så mangt.

Det er blitt lørdag og og den stekende sommersola er på vei ned i horisonten et sted. Jeg går med hurtige skritt, er på vei til byen for å være til stede under kåringen av vinnerne av bandkonkurransen som jeg hadde hørt så mye snakk om det siste halve året. Bandene hadde allerede spilt låtene sine tidligere på dagen, men jeg hadde tilbragt den tiden på jobb. Jeg har lovet Johan å være der, og det er et løfte jeg akter å holde, så jeg er på vei, holder meg i skyggene, hvor temperaturen er lavest. Det er et enormt lokale som åpenbarer seg for meg etter at jeg har betalt inngangsbillett og sneket meg inn bakerst. Det er tykt av folk her, de fleste er unge på min egen alder, men det er tydeligvis en del foreldre her også. Langt framme ligger scenen og et tomannsband er på vei av. De bærer med seg tre instrumenter hver, og jeg oppfatter at her har jeg tydeligvis gått glipp av noe som sikkert var ytterst underholdende. Etter en kort pause kommer en dresskledd mann opp på den mørke scenen, en mann som overhodet ikke passer inn i settingen med Led Zeppelin-postere og et publikum med t-skjorter med favorittbandet sitt avbildet på. Jeg ser meg rundt etter kjente fjes, eller Johan, for den saks skyld, men gir opp i mylderet av mennesker som går rastløse fram og tilbake. Mannen i dress får endelig tak på mikrofonen som hadde klort seg fast til stativet sitt og gratulerer alle bandene som vinnere, uansett utfall. Deretter tar han fram en konvolutt og sier høytidelig at vinnerne er kåret. Brått lander en hånd på skulderen min og jeg snur meg og ser rett på en nær venn av både meg og Johan. “Herregud, hei! Jeg kom nettopp. Hvordan syns du de klarte seg?” “Du var ikke her? “Fy faen, du skulle sett det... De var så sinnssykt bra! De fikk trampeklapp av publikum og måtte komme tilbake på scenen for mer applaus. Skitbra, ass. Har aldri sett maken. Bare synd at gitaristen holdt på å ødelegge hele greia, da. Snubla rundt, glemte teksten der han skulle kore, banna og fomlet... Det var trist å se på, men de gjorde et sjukt bra show, ass! Virkelig.” Konferansieren i dress tar for seg femte- og fjerdeplassen. Gutter med langt hår ned foran ansiktet kommer opp på scenen, bukker og jubler, sier et par takkeord i mikrofonen og tar i mot diverse pengegaver før de hopper ned fra scenekanten. Tredjeplassen går til et trekløver med matchende klær, andreplassen til et band jeg vet at har høstet masse lovord. Deretter er det tid for å kåre førsteplassen, vinneren av et gavekort på en musikkhandel og et annet på en ferietur, begge til en verdi av ti tusen kroner. Jeg er nervøs. Jeg vil at de skal vinne, jeg syns at de fortjener det, og jeg har lyst til å se Johan smile av lykke og begeistring, han er så pen når han er glad.

“Og vinneren er... Spent, nå? Jeg skal ikke hale ut ventetiden lenger nå. Vinneren av årets bandkonkurranse og to gavekort til en samlet verdi av tjue tusen kroner er... We Don't Need A Band Name!” Jeg klarer ikke å la være å juble, littegrann, applausen står i taket, publikum jubler, plystrer, roper navnene deres, som om de allerede er superstjerner. Jeg strekker meg opp på tå og ser etter Johan. Og der kommer de opp på scenen alle fire; trommisen først, deretter vokalisten, bassisten og til slutt Johan på el-gitar. Etter at vokalisten har sagt et par takkeord og de har tatt i mot blomster og gavekort, griper Johan mikrofonen og skriker inn i den for å sjekke volumet. “Har dere det bra?! Vi er We Don't Need A Band Name og vi ruler, for faen!” Publikum jubler og klapper, ville av begeistring. “Jeg eh... Jeg må si noe. Hvis dere kan være stille litte grann.” Publikum roer seg og alles blikk er rettet mot den en gang så vakre gutten som står der oppe på scenen med mikrofonen i hånda. Han har problemer med å stå rolig, sjangler litt, åpenlyst påvirket, skjærer ufrivillige grimaser og ser faktisk helt forjævlig ut. Det syns helt til bakerste rad, hvor jeg står og biter meg i leppa. Nå er jeg redd. “Jeg eh... Dama mi! Ja, dama mi – hu må komme opp hit! Alva, hvor er du? Du lovte å komme, jeg veit at du har dumpa meg og sånn, men haha... Se, jeg vant! Alva?” Johan speider utover salen, leter febrilsk med blikket. Publikum begynner også og se seg litt til sidene, hvor er denne Alva hen? Etter et par nervepirrende sekunder innser jeg at han ikke kommer til å gi seg før jeg gir meg til kjenne. Jeg baner meg fram mellom alle menneskene, unnskylder meg, presser meg mellom folk og kommer meg til slutt fram til scenen. Trommisen i bandet drar meg opp og Johan jubler. “Alva er her!” Publikum jubler såvidt. Jeg ser ut på havet av mennesker mens Johan gir meg verdens største klem. De ser litt bekymrede ut nå, det ser ut som de prøver å oppfatte hva som egentlig skjer. Minst tusen øyne kikker opp på oss med bekymringsfulle, begeistrede eller nysgjerrige blikk. Johan står med reisegavekortet i hånda og konfransieren kommer bort til oss. “Nå, blir det en ferietur på turtelduene?” Spør han og ser på Johan, som svarer: “Canada! Har alltid hatt så lyst til det, ass. Woho! Det blir Amerika på oss nå, ass!” Han holder på å ramle, så jeg tar et godt tak i ham for å holde ham på beina. Vi har hele salens fulle oppmerksomhet. Med ett får jeg mikrofonen opp i ansiktet og konferansieren spør: “Nå, hva blir det til? Vil du reise til Canada?” Jeg lukker øynene og prøver å tenke ut hva jeg skal si, leter febrilsk etter passende ord, men når jeg endelig får til å se på Johan, så begynner jeg bare å gråte.

Det er mandag og jeg ligger på gulvet i stua og ser i taket. Stereoen spiller “My Heartbeat” på repeat, men denne gangen er det ikke maskinen som har lyst til å ødelegge CD-platen. Jeg tar den ut, ser på den, og før jeg vet ordet av det, har jeg knekt den i to. Jeg blir stående en stund og bare se på de to delene. Jeg tenker på Johans hjerteslag, hvordan de slår så kraftig for de gale tingene og lever med sin helt egne rytme. Jeg har kjent på min egen puls i det siste og lurt på hva den symboliserer. Hva eller hvem slår mitt hjerte for? Det slår ikke for Johan, ikke nå lenger. Hans tunge hjerteslag tar knekken på mine egne. Jeg kan ikke gjøre dette mot meg selv lenger, eller mot ham, så jeg legger de to delene av CD-en i en konvolutt og legger ved et lite brev. Deretter går jeg ned på gaten og legger det i en rød postkasse. Kanskje, i morgen eller dagen etter, så sitter han hjemme i leiligheten sin og drikker mens han åpner et brev uten avsender. I konvolutten ligger en ødelagt CD med påskriften: “Til min elskede. “My Heartbeat””, skrevet med blå tusj. Så åpner han et lite brev hvor det står: “Du må gi slipp på meg, for jeg trenger det. Jeg vet at du har gjort et tappert forsøk, men du må virkelig forstå dette: Det er over. Dine hjerteslag tar knekken på mine egne, og jeg vet ikke annet råd enn å levere tilbake den tingen du bad meg om å ta vare på for evig, og kanskje knuse hjertet ditt. Du må gi meg sjansen til å leve. Uten deg. Jeg håper hjertet ditt kan limes sammen igjen av noen andre.”

Moving on, but


...TAKING A QUICK LOOK at yesterday first.

To ting har jeg lært: Offentlig krangling publisert på nett er stor interesse og gir høye besøkstall. Det er ikke forskning jeg har tenkt å benytte meg av, det er bare harde fakta. Trykk på bildet for større versjon.

Ting nummer to er at forlovelser på chat.no klokka fire om natta ikke er som forlovelser flest.

Dette er en kort oppsummering av en lang samtale som ikke akkurat foregikk via private meldinger:
RIK_mann: FIE VIL DU GIFTE DEG MED MEG?
Fie: Ehm.
Fie: Ok!
RIK_mann: OK HVOR VIL DU BO?
Fie: Jeg flytter dit du bor, jeg.
RIK_mann: NEI DU BESTEMMER HVOR VI SKAL BO.
Fie: Hvor som helst i hele verden?
RIK_mann: JA
Fie: Argentina?
RIK_mann: JA OK, HVIS DU ER SIKKER PÅ DET SÅ.
Fie: Skråsikker.
RIK_mann: LEILIGHET DA?
(Her bryter en del andre mennesker inn og mener bestemt at vi må bo i et kjempehus, siden han er så rik, denne forloveden min).
Fie: Hva med en villa ved havet med en kjempestor hage?
RIK_mann: DU KAN FÅ HVA DU VIL NÅR DU VIL.
Fie: Kan jeg adoptere en sjiraff?
RIK_mann: NEI
RIK_mann: VI MÅ JO KJØPE DEN! HAHA DU KAN FÅ ALLE DYRENE DU VIL
(Her bryter andre chattere inn i samtalen igjen og foreslår mange artige raser av dyreslaget å oppbevare i den argentinske hagen vår. Så logger rikmannen av og i neste sekund er han tilbake under navnet MILLIARDÆR).
Fie: Enda rikere nå?
MILLIARDÆR: JA, NÅ BLE DET RIKTIG.
Fie: Jippi, jeg skal gifte meg!
MILLIARDÆR: FIE
MILLIARDÆR: F
MILLIARDÆR: I
MILLIARDÆR: E
Fie: Jaaaa?
MILLIARDÆR: KOMMER DU ?
Fie: Nå, alt? Herregud, jeg må jo kjøpe brudekjole først!
MILLIARDÆR: OK HVOR VIL DU KJØPE DEN DA

Fie: Æh... Brudesalongen til Kathrine Sørland? Den dama er maks kul!

MILLIARDÆR: JEG TENKTE KANSKJE PÅ NOE LITT DYRERE
Fie: VALENTINO?
MILLIARDÆR: JA
Fie: ALLE på chatten er invitert til mitt Valentino-brudekjole-bryllup!
MILLIARDÆR: KOMMER DU?
Fie: Til hvor, egentlig? Rett til Argentina?
MILLIARDÆR: NEI TIL OSLO OMRÅDET HVOR JEG BOR. JEG SENDER HELIKOPTERET MITT
Fie: Jeg føler meg lurt.
MILLIARDÆR: VI FLYR TIL ARGENTINA I MORGEN
Fie: Okidoki. Jeg skal gifte meg!