mandag 31. mars 2008

Lykke

Dikt jeg skrev til Poirot i januar.

Verden vil bedras
Ingen kjøper lykke
Selv om de kan
Lykken koster 19 kroner
Pakket inn i sjokoladepapir

Vi vil ikke forandres
Dikt blir til når vi gråter
Latter blir til når vi ler,
Så forsvinner den
Vi glemmer at vi en gang smilte

Alt forblir det samme
Lykken skrives ikke ned på papir
Og blir der
De vakreste sangene
Er de som får oss til å gråte

Verden vil bedras
Vi pakker oss inn i sjokoladepapir
Men vi er ikke mye verdt
Langt fra 19 kroner
Lykken finnes der ute et sted

tirsdag 25. mars 2008

Yesterday


Fiepie.

Valpal.

Sov til halv tolv, spiste en soyapølse, fikk besøk av Val og vi spilte Geni.

Hva kaller vi antall fødte minus antall døde pluss innvandrere minus utvandrere?

Hentet Tommy i byen, dro til... Austmannaveien?, spiste vafler hos Aleksander, dro til Tommy, så på Resident Evil: Apocalypse, sovnet rundt halv to, spilte Guitar Hero dagen etterpå, (JEG ER DÆVEN SÅ GOD), tok bussen hjem og tralala - her sitter jeg.

Because you said so

MITT ROM:




Det ligger en svart klump i senga mi...

mandag 24. mars 2008

Still winter

DET HADDE SLUTTET Å SNØ, men det var tydelig at det var nylig. Fotsporene våre var visket bort av nok et nytt hvitt lag av himmelfalne snøflak. Jeg tråkket bortover og støvlettene ble våte til midt på ankelen. Det var ikke spesielt kaldt, men jeg rotet fram de gammelrosa vottene ut av veska likevel og trådte dem ned på fingrene. Det var en fin tid for votter. Snøen på veien foran meg lå nesten urørt, bare markert med et par bilspor. Ingen hadde tråkket rundt her på en stund. Mine egne fotspor ble det eneste tegnet på menneskelig liv bortover den svingete veien. Ingen kunne der og da ha bevist at jeg ikke var den eneste gjenlevende organismen på hele jordkloden. Jeg sparket i puddersnøen foran meg mens jeg gikk, så snøflakene virvlet omkring beina mine. Lysene fra gatelyktene flimret og himmelen var klar og stjernedekket. Så begynte det å snø igjen.

Hvis vi spoler baklengs tilbake, hadde jeg nettopp gått fra kjæresten i senga, han sov sikkert nesten før jeg i det hele tatt hadde kommet meg ned trappa. Han var så trøtt, så jeg sang godnattsang for ham. Jeg improviserte ordene i vuggesangen som nissemor synger for nissegutten i Amalies Jul, for teksten hadde jeg egentlig aldri kunnet. Han smilte da jeg kom til delen om at alle nissunger måtte sove. Deretter så vi film, Resident Evil, og kilte hverandre i hendene. Delte på en sigarett, jeg minner om at jeg spoler baklengs, hørte på Joshua Radins søte indiemusikk, jeg strøk han over håret da han nynnet med.

Vi gikk fra bussholdeplassen mens snøen dalte. Han tok sats og skled bortover islaget under nysnøen nedover bakken. Så snudde han seg mot meg, holdt ut armene og jeg tok oppfordringen og løp inn i favnen hans, han løftet meg og snurret meg rundt, jeg holdt på lua, lo, han snurret meg lenge før han satte meg ned, jeg kysset ham, så gikk vi videre.

Tilbake til at det begynte å snø igjen. Jeg var på vei fra kjæresten, på vei mot busstoppet, skulle rekke den siste bussen. Jeg var tidlig, sto og ventet i åtte minutter. Veien strakte seg langt i en rett strekning begge veier. Det var bare mine fotspor som forstyrret idyllen av det hvite snølaget som dekket veien så langt jeg kunne se. Jeg sto med snø til anklene, det begynte å bli kaldt. Ensomme gatelykter sto rakrygget på begge sidene av meg, og det var så stille. Det var så stille at jeg nesten kunne høre snøflakene lande. Jeg torde nesten ikke trekke pusten.

I sånne øyeblikk tenker på jeg hvor vakker verden er. Verden er vakker. Det er en trist tanke at det finnes så mange som ikke ser det.

fredag 21. mars 2008

3 Three 3


OI, OI, OI. Han kjenner kanskje seg selv best som Trond og noe, men han er Varg Veum. Han smelter mitt lille pikehjerte.

Så over til noe annet. Først nå forstår jeg hva morfar mente da han sa at jeg hadde for mange ting. Jeg har kastet flere poser med gammelt skrap, og dette sitter jeg igjen med. Rommet mitt er et kaotisk kaos.

Jeg har nemlig flyttet. Til rommet ved siden av. Det som en gang var lyserosa den gang jeg flyttet inn på det første gang som syvåring. Vil dere se bilder av mitt nye rom når jeg er ferdig med ryddinga?


Til sist en påskehilsen fra Tiger, alias Pianokatten.

tirsdag 18. mars 2008

mandag 17. mars 2008

*


DISSE TRE PÅSKEKANINENE kjøpte jeg på Åhlens i dag.

Våknet halv tre, noe Aleksander Weird Al syntes var bra gjort, tok bussen til byen med Solo, drakk varm sjokolade på Moody, tok 05-ern til Oasen med B, Val og Weird Al, kikket på fisker, spiste ekkel calzone på Dolly Dimple's, frøs, det ble snøstorm, tok 05-ern tilbake til byen, satt på Moody, tok 02-ern hjem og spiste sjokolade.

Nå sitter Solo og surfer gjennom alle radiokanalene på Get-boksen. Visste du at det finnes en radiokanal som heter NRK Folkemusikk? Og en som heter NRK Stortinget? Og NRK Sami Radio?

Finfint med påske, men litt kjedelig og stort sett dårlig vær. Det har vært dårlig vær siden i fjor sommer. Kan ikke huske hvordan himmelen ser ut. Jeg har hørt at den er blå.

Rare mennesker


Til ære for Val. Fie og Aleksander Weird Al en kjedelig dag på skolen.

lørdag 15. mars 2008

Et lite påskekort fra meg til deg


APROPOS kanin: Jeg får ikke Alva før jeg har tatt lappen.

onsdag 12. mars 2008

Ca. Dødstrøtt


GJESP.

Tok bussen fra Lysskar ned til skolen i dag, siden jeg sov hos Tommy i natt, (noe mamma tydligvis ikke var så begeistret for), vi så på Stargate og spiste kinesisk takeaway.

De første to skoletimene bare sov jeg. I auditoriet, mens Ragnhild informerte om et eller annet, bare sov jeg der også. Jeg aner ikke hvor lenge vi faktisk var der inne. Våknet av at Utvik dunket meg i siden og sa: "Det kan være noe for deg."

- Hææ...?
- Rekk opp hånda!
Så jeg rakk opp hånda, og vips - så var jeg korrekturleser.


Etter lunjsen, som besto av muffins og sjokolade, var plutselig energinivået mitt merkverdig høyt og jeg rettet skrivefeil i de andres artikler og intervjuer så det røde blekket sprutet. Kommentaren min kommer med i miljøavisa, forresten.

Denne uka er det utkledningsuke for blårussen på skolen. I går krydde det av marihøner, isbjørner og pusekatter i gangene, mens i dag har vi sett flere kopier av lærerne. Og så et par superhelter.

Nå sitter jeg hjemme. Har spist ferdigmat. Noe potetmos og greier. Jeg er trøtt, jeg lukter røyk, kanskje jeg skal ta meg en dusj, pusse tenna også, kanskje, for jeg har så sinnsykt tannverk. Kom ikke på noe å ta bilde av, så jeg tok et av meg selv.

Gud, hvor jeg hadde elsket Hannah Montana hvis noe sånt hadde gått da jeg var liten. Lily's butikk var skjønt det, men...

tirsdag 11. mars 2008

NOEN må jo si det høyt...

Jeg hater mensen. Om du er et hunkjønn av menneskerasen, er dettte en skjebne som vil ramme deg like skråsikkert som døden. En dag vil barndommen være et ferdig kapittel og du ser fram til en jævlig hverdag.

Kan noen fortelle meg tanken bak å gjøre jenter helt ned i tiårsalderen kjønnsmodne? Skal en tiåring bære barn hun ikke en gang har stort nok bekken til å presse ut? 18-årsgrense på mensen!

Undertegnede hater mensen. Undertegnede liker enda mindre at det er ingen som tør/vil snakke snakke om det. Menseblod er tabu. Vi tør knapt nevne forbannelsen ved navn: "Nå er det UKA."

Amerikanerne er feigest. De har ikke en gang navngitt faenskapen med et ordentlig ord. Engelsktalende kvinner har period. Men period kan jo bety så mangt; periode, semester og pause.

Jeg forbanner den dagen da jeg som tolvåring fikk tante Rød på besøk for første gang og fikk vite av henne at hun hadde tenkt å komme tilbake på månedlige visitt.

Men mens vi er inne på dette med fæle ord, her kommer en diggbar liste:
Bloadbad
Babyboom
Vannkopper
Medmenneske
Sjokk
Drama
Morkake

Jeg syns det er synd at tante Rød er så tabubelagt å snakke om når jeg aldri har møtt et menneske som gleder seg til det månedlige. Teite, gamle kjerringer som sier: "Gratulerer!" Hvis du er enig med meg, skriv: FUCK MENSEN i kommentarfeltet.

P.S. Dette er ikke skrevet under PMS.

mandag 10. mars 2008

Ca. Lykkelig


JEG HAR TRYLLET litt med PhotoShop igjen for å presentere utfallet av pollen. Det står skrevet med rødt hvor mange stemmer hver kandidat fikk til å bli kåret Norges mest irriterende person. Selv stemte jeg på Kathrine Sørland, hvis du lurte.

I dag tok Aleksander Weird Al byline-bilder av oss, så nå er kommentaren min til miljøavisa endelig ferdig. La på noe rosa stæsj, så ble det bra. Skjer med meg og rosa, egentlig?

Okeey, ekkelt bilde på TVen nå. Rød badedrakt, blod og basseng. Jeg sier ikke mer. Men når jeg er inne på dette med stikkord og sammenhenger, - det er noe jeg lenge har lurt på. Hva tenker du når jeg sier "glitter, bananer og Barbara?" Si det første som faller deg inn.

Stakk innom Tommie på Narvesen, fikk med meg et Dagbladet, spiste lasagne på Moody og så kom Weird Al sjøl og derpå Valerie. Vi drakk vann og varm sjokolade og sang Love Is All You Need mens Roald spankulerte runt i lokalet som vanlig.

Stakk innom Tommie igjen på hjemveien også for å gi ham et hadetkyss, men det ble da tjue-tredve. Greit for ham, greit for meg, greit for deg? Så hoppet jeg på 01-ern hjem og der satt jammen Line Langhelle med den søte lua si.

P.S. Fie skal få kanin. Fie gleder seg som en liten unge. Den skal hete Alva.

Kjøpte billetten til Aleksander, så jeg skal visst på konsert på fredag.

søndag 9. mars 2008

- Åja, det er kreft.


DEN STORE KREFTDAGEN. Eller noe sånt. For meg var det i hvert fall en stor dag, for jeg skulle endelig få gå rundt med en hvit og blå bøsse og samle inn penger for en god sak. Dette hadde jeg drømt om i årevis, men aldri fått somlet meg tidlig nok til å melde meg som frivillig, ei heller vært gammel nok.

Men så sto jeg der; med kart, anheng rundt halsen og en liten blå bøsse med håndtak, lås og pengehull. Jeg gledet meg som en liten unge hele veien opp til Skåredalen hvor jeg ble satt av for å gå på pengeinnsamling denne søndagen. Klokka var litt over tre, det var overskyet og seks grader ute, og selvfølgelig var det rikelig med vind.

Mitt område var den nyeste delen av Skåredalen, hvor befolkningsveksten har eksplodert de siste fem årene. Jeg sto på en liten bakketopp og så utover et enormt nabolag nedi dalen hvor bare halvparten av husene var ferdig bygget. Nyasfalterte veier snodde seg omring gravemaskiner og halvferdige hjem. Jeg tok et godt tak rundt sjalet og lua – dette kom til å bli kaldt.

De første boligene jeg besøkte var noen splitter nye rekkehus i oransje. Det lyste ikke i et eneste vindu, men det sto sykler og ski utenfor de fleste dørene. Ding-dong. Ingen hjemme. Ding-dong. Ingen hjemme der heller. Det viste seg at bare halvparten av leilighetene var bebodd, og de som faktisk åpnet, hadde ikke penger å putte på kreftboksen.

- Vil du støtte Kreftforeningen?
- Ehm... Nei, takk.


Jeg gikk deretter til gaten nedenfor og håpet på bedre lykke der, men i de husene var det ingen hjemme. I hvert fall ingen som hadde særlig lyst til å åpne døra for en kald frivillig. Dørene var ulåste, det lyste fra vinduene og bilene sto parkert utenfor. Ding-dong. Jeg fant tidlig ut at den kjedeligste delen med hele frivillighetsarbeidet var å vente på at noen skulle åpne. Hvor mange fantes det egentlig i Skåredalen som ikke hadde hjerte til å fortelle meg at de ikke hadde kontanter? Var de redde for å fornærme meg? MEG? Skulle jeg trampet inn i stuene deres med pengebøssa høyt hevet og krevd samvittighet av dem? Tror ikke det. Ikke meg.

Etter en time hadde jeg vært innom halvparten av husene. De fleste bodde i supermoderne designhus med store vinduer og doble ytterdører. En liten verden i seg selv, hvor alle hadde ringeklokker selv om de ikke enda har fått dørmatter eller veggmaling, og hvor alle het Friedland.

- Hei, jeg kommer fra Kreftforeningen. Er mammaen eller pappaen din hjemme?
- Mammaaaaa? Jeg trenger money! Money, money!

Folk bor så forskjellig. I dag har jeg fått tittet inn i hundre forskjellige stuer og entreer og sett en brøkdel av hvordan folk lever. Noen hadde det skummelt rent, mens andre hadde minst fem unger, så der fløt alt. De fleste som åpnet for meg, var cirka tjuefem år-gamle kvinner med en baby på armen som bablet i vei uten å få fram et eneste ord som finnes i ordboka. Noen stakk bare hodet sitt ut døra og sa at det passet dårlig, mens andre slapp meg inn mens de lette i kriker og kroker etter småpenger.

- Hei, vil du støtte Kreftforeningen?
- Oi, eh... Har ikke kontanter, jeg. Du tar ikke kort, da? Hahahaha.

Til sammen fikk jeg rundt syv hundre kroner. Folk er gavmilde. 1/3 av landets befolkning får kreft før eller senere, mens 2/3 blir pårørende. Støtt en god sak i dag. Send SMS "KRAFT" til 1960 og gi tredve kroner.

Ville du åpnet døra hvis Fie hadde stått utenfor? :D

fredag 7. mars 2008

Cred til Poirots mobilkamera


















Birte gjør ordentlige ting. Kikker i nynorsk ordbok, for eksempel.

DØLL SKOLEDAG med fint lite å gjøre, så da tyr vi til fieandherlife. Tjenare!

Jeg begynner med i går. Var syk, kom litt seint på skolen, la kommentaren min inn i InDesign og blokkjusterte og blablabla. Jeg trenger et bilde. Det tar vi en annen dag. Dro hjem etterpå og så på Kongen av Queens og diverse annet, før jeg ble hentet ti over syv av SM. Vi gikk på teater og så ”Jeg er min egen kone”, en teatermonolog om en transvestitt framført av Ståle Ytterli. Så nå har jeg sett en mann i sort kjole og perlekjede spille trettifire forskjellige roller på to timer. Jeg har ikke lyst til å være kjedelig og si at det var imponerende, så jeg gjemmer ordet i denne setningen.

På kvelden skjedde det noe rart.

I DAG, fredag, du kommer ikke til å tro hvem jeg satt på med til skolen. Samfunnsfaglæreren min! ”Hææææææ?” tenker du nå. Jeg sto på bussholdeplassen og det var kaldt. Plutselig stoppet en bil og tutet. Da var det jeg som tenkte: ”Hæææ? Hvem kan det være?” Det var gode, gamle herr Birkeland, det. Ankom skolen halv åtte. Ny rekord.

Senere skal jeg møte Tommy, min nye pojkvän, og se på Nytt på Nytt. I helga skal Synnøve være her, vi skal være bøssebærere for Kreftsaken på søndag. Hejdå.

Oppdatert: Dro til stan da gymmen ble avlyst, spiste laksesmørbrød på cafeen og Poirot fant et skjerf som Alice hang rundt halsen på kaninen som blir spist av ørnen utenfor rådhuset. Anyway. Barnevakt i kveld. Hejdå! FOR REAL!

torsdag 6. mars 2008

MSN

Fie: Er vi liksom sammen, da?
Tommy sier: ja...
Tommy sier: hvis du vil
Fie sier: Kult. Oda Karine har fått seg kjæreste
Fie sier: Da er du min Tommy, du vet det?
Tommy sier: og du Oda Karine er min, du vet det?
Tommy sier: jeg er din
Tommy sier: har egentlig vært det fra starten av
Fie sier: Jeg klarer ikke å slutte å smile akkurat nå.
Tommy sier: unnskyld
Fie sier: Jeg kommer til å smile i søvne.
Tommy sier: ble du glad nå?
Fie sier: Tror det er derfor jeg smiler, ja. Noe annet ville vel vært litt rart?
Tommy sier: hehe jo sant
Fie sier: Smiler du også?
Tommy sier: ja faktisk
Tommy sier: og sender melding til mamma hehe

onsdag 5. mars 2008

Vatlaslettå?


SABLA SNØSTORM der ute!

Omg. Ok, i hele dag har jeg og Utvik vært hjelpelærere for niendeklassinger fra Frakkagjerd. Aner ikke hvor det er hen. Karmøy, kanskje.

- Ka ska eg trykka på nå, då? Kor é knappen?
- Kor blei det av blitsen?
- Kan eg ta bilde av den roså?
- Kan eg ta bilde av begge rosene samtidig?
- Kor é knappen?
- Den?
- Det skjedde ingenting.
- Ka ska eg trykka på nå?

Ja, de skulle ta bilder i studio. Det er visst en sånn ny greie, at niendeklassinger skal få være en dag på den linja de vil søke på senere. Stakkars små. Det ble ikke så mye bedre av at jeg ikke hadde mye peiling selv.

- Utvik? Blitsen streiker igjen.
- Kommeeeer...
- UTVIK?

Etter halvannen time skulle de redigere bildene i PhotoShop. Gud bevares. Jeg gikk fram og tilbake, prøvde å hjelpe, men enkelt er var det ikke. De stilte så mange vanskelige spørsmål.

- Kossen tar eg vekk den bakgrunnen?
- Oi, koss ska eg åpna det nå?
- KA SKJEDDE NÅ?
- Kor kan eg forandra den blåfargen?
- Kossen kan eg klippa ut den eine tingen?
- Kan du visa kossen eg kan gjøra den roså rød, mens resten av bildet é svart?
- Kor ska eg lagra nå?
- KOR BLEI BILDET AV?
- Eg fant det. Ka ska eg gjøra nå?

- Utvik, hun her trenger hjelp etterpå. Og han.
- Kommeeer...
- Og hun med den rosa genseren.

Før de gikk skulle de fylle ut et evalueringsskjema. Lurer på hva de har å si om meg.

Verdens kuleste husnøkkel. Aleksander Weird Al har Simpsons-stæsj.

Men så var det snøstorm. Jeg hadde ikke tatt med meg lue - det kan du tro at jeg angret på da det snødde som verst. Bussen var heldigvis presis, men da hadde jeg allerede fått en snøball i bakhodet og var gjennomvåt. Det var ledig plass helt foran ved siden av en gammel dame med rød sydvest som kostet ivrig vekk snø fra ryggen min.

- Kjære deg, du er jo helt full i snø!
- Ja, det snør litt, vet du.
- Da vi var små, da kalte mødrene våre dette været for vatlasletta.

Den gamle damen vinket til bussen da den kjørte videre etter at hun hadde gått av i byen. Jeg hadde en kjapp small-talk med med Siri. Ikke så mye å si.

Varmet en pannekake da jeg kom hjem og så på Veronica Mars. Resten av dagen skal jeg ligge på gulvet på badet sammen med Pianokatten.

Nå er det regnstorm. Sabla regnstorm.

mandag 3. mars 2008

Mandag


TIGERGUTT ER SUR på sin egen bursdag. Dårlig bursdagsbarn!

Jeg er dautrøtt.

I dag, på skolen, sovnet jeg minst ti ganger i løpet av de to presentasjonene i Power Point om friluftsliv og hvordan man pakker sekken riktig. Våknet første gang da samtlige klappet da den første gruppa var ferdig med sin framføring om turplanlegging, og da var det plutselig vi som skulle ned. Jeg sa ikke et ord, prøvde å se publikum klart, gikk etterpå opp på bakerste rad igjen og la meg til å sove.

Vi vant Twist-posen, så jeg fikk alle de ekle sjokoladene som ble igjen til slutt, haha. Har masse sjokolade her hjemme, jeg, tenk.

Ligner ikke Nils Vogt skummelt mye på Columbo? Jo, han GJØR det!

Tror jeg går og legger meg til å sove på stuegulvet. I morgen skal vi på tur, sånn klassisk barneskoletur, opp til et vann langt inni skauen for å bygge gapahauk. Fy faaaaen.

søndag 2. mars 2008

Min første videoblogg...


Jeg fant katten til slutt, men klarte ikke å legge til klippet. Dumme kameraet til Solo.

Kommentar til miljøavisa uten tittel


HAR DU NOEN GANG vært på besøk hos noen og sagt: ”Den var fin!” om noe de hadde i hus, men så fått dette svaret tilbake: ”Uff, den fæle tingen der, den hadde jeg tenkt å kaste”?

Den torsdag ettermiddagen var det rolig på bruktbutikken Fretex i Haugesund. En mann i førtiåra sto borte ved salongene, hvor hvert møbel var ulik de andre, og beskrev rødnyanser over mobiltelefonen. En gammel dame med skaut og stokk sto ved reolene fulle av nips og porselensfigurer og studerte en vase fra åttitallet med rosemaleri. Jeg, født lenge etter mesteparten av de varene var produsert på fabrikker og kjøpt i butikker av handleglade kunder, vandret rundt mellom klesstativ, reoler og kommoder denne ettermiddagen. Hva gjorde jeg der? Lette jeg etter noe? Noe som ikke lenger ble hverken produsert på fabrikker eller kjøpt i vanlige butikker? Kanskje noe hipt og retro skråstrek fullstendig umoderne?

Det er lett å si at de har alt mulig på slike second hand butikker. Der hvor ting og klær som folk er lei av får en gyllen muliget til å leve videre hos noen andre, men hemmeligheten er ikke at de har alt mulig, men at varene de selger er alt du ikke trodde var mulig å selge. I det lille lokalet hadde de klart å få plass til klær for damer, herrer og barn, glitterfylte pumps fra et ubestemmelig tiår, spisebord med glassmerker, ullsokker, lysestaker, eggeglass med utstående dyrehoder på, hodeplagg fra bestemødres klesskap og solbriller i alle farger og fasonger. Det minnet nesten om konseptet med high fashion-butikker hvor det bare finnes ett av hvert plagg. Alt er unikt.

Jeg vandret mellom lenestoler, gamle TV-apparater og vakre kommoder til jeg kom forbi to vekkerklokker á la syttitallet. Jeg plukket opp den ene, svakt turkisfarget med romertall inni, og ble fascinert av den. Interessant. Kanskje den virket? Kanskje jeg skulle prøve å stille viserne, bare bittelitt? Klokken var jo ikke kvart over ni uansett. Jeg dreide forsiktig på en av skruene bakpå, og tittet spent på viserne for å se om det skjedde noe. Og det gjorde det. Tro meg; det gjorde det. Det var bare ikke akkurat det jeg hadde ventet på. Den lille vekkerklokken satte i å ringe så det ljomet i lokalet. Jeg skyndte meg å trykke ned knappen på toppen, men da hadde jeg allerede fått alle kundenes oppmerksomhet. Et ektepar i sekstiårene sto like bortenfor og flirte. Jeg ble stående med vekkerklokken i hånden og pekefingeren på den lille knappen. Ville den ringe igjen om jeg løftet fingeren bare litt? Bittelitt? Å ja, Gud hjelpes, som det ringte. Du vet sånne fæle, gamle brannalarmer som kan få ethvert levende vesen til å tenke på dommedag? Denne klokken var sånn. Og det var et skrekkelig unødvendig høyt volum på den óg. Folk må ha sovet tungt for tredve år siden.

Til slutt fikk jeg endelig kontakt med en behjelpelig ansatt. Han kikket på den ulende klokken, skrudde litt bakpå, men ga opp til slutt. ”Nei, denne må bare få ringe ferdig.” Sa han. Så der ble vi stående; en rød tomat og en Fretex-arbeider med en alarmerende vekkerklokke i hånden, og vi prøvde å late som ingenting. Da klokken endelig hadde gitt opp forsøket på å sprenge trommehinnene til kundene i lokalet, snudde mannen seg mot meg og sa: ”Ville du ha denne klokken?” Men jeg var allerede på vei bort derfra.

Vi kjøper så mye. Det er alltid noe nytt vi kan bruke penger på, alltid noe å ønske seg til jul, alltid noe å finne. Likeså er det alltid mye å kvitte seg med og kaste. Ut av vår verden, inn med noe nytt. Det meste vi kaster fra oss blir knust til fillebiter og kanskje resirkulert til noe annet, men det meste blir liggende på søppeldynga. I søppelbøttene våre havner klær som har krympet, gardiner som har blitt byttet ut, service som ikke lenger er komplett eller CD-er som er så langt fra musikksmaken vår at vi skjemmes over å eie dem. Alt må ut. Har du noen gang gitt fra deg noe du ikke lenger vil ha, til en bruktbutikk som tar i mot? Mennesker har så forskjellig smak. Det er alltid noen som med glede ville overtatt en ting eller et plagg som du er lei av. En bok du syntes var så kjedelig at du ikke en gang fullførte, kunne kanskje havnet hos en person som vil komme til å lese den flere ganger og sette den høyere enn noe annet?

Det var flere reoler med bøker på Fretex. Lampeskjermer, kaffekopper, skinnstoler, kakebokser og et par hundre slips. Utvalget av klær var stort. Det var mange strikkede gensere det gikk i, men også kåper, skjørt og dressjakker. En gang leverte jeg en eske med klær til butikken fordi jeg hadde vokst fra dem. Det var godt mulig at de hang der enda da jeg gikk derfra. Kanskje en dag ville det komme noen inn på butikken, grave litt i utvalget og finne en genser og få stjerner i øynene? En genser som jeg en gang brukte og syntes var riktig fin selv. Genseren ville fått nytt liv hos en person som ville behandlet den som ny, som ville elsket den og brukt den til hverdags og fest. Men det er kanskje for mye å håpe på. Heldigvis er det lov; det er lov å håpe. Jeg holder i hvert fall ved tanken på at noen ting lever videre. Ut av et liv, inn i et annet.

lørdag 1. mars 2008

Friday FFS!


OH HOLY CRAP, I går måtte vi se opptakene av danseframføringene våre i gym og deretter gi karakterer til de andre på gruppa vår. Jeg ga meg selv en firer. Det så riktig dumt ut da jeg skulle opp på knærne til Utvik og Floyd, og først holdt på å vippe framover, og da jeg endelig fant balansen igjen, falt jeg nesten bakover.

Kompisen til Solo, Erlend, kom videre i Norske Talenter, og hun har sett opptredenen hans om og om igjen på TV i dag. Takk Gud for Get.

Men tilbake til i går. Etter skolen tok jeg bussen hjem for å hente lommeboka mi, fant rommet mitt rasert, og så dro jeg til Amandasenteret for å møte Val og Poirot. Kjøpte meg et nytt sjal siden det gamle har blitt konfiskert.

I sekstiden spiste vi ovnstekt laks på Egon og snakket om Drammen teater, lysekroner og mystiske lysestaker. Etterpå satt vi på Moody og drakk frukt-te og spilte kort. Jeg var sjanseløs inntil vi begynte å spille vri åtter.

Halv ti gikk vi gjennom regnet under Poirots store paraply og gikk gjennom Dikselen for å komme til ByScenen. Det var helt tomt der da vi kom, så vi fant oss en plass i trappen. Kjøpte Cider med isbiter og så Thom Hell varme opp på sitt lille keyboard. Da det var nesten fullt i lokalet og verdens dårligste DJ hadde spilt Daniel Powder og James Blunt, kom endelig Thomas Dybdahl & Co på scenen og diskokula i taket snurret. Den nasjonale banken spilte blant annet "What Is Left?", "Look Twice", "Tolerate", "I Hear the Sparrow Sing", "Blue As We Like It" fra debutalbumet og "Family", "Something New", "From That Day to This" fra den nyeste utgivelsen. På den sistnevnte låten kunne jeg sverge på at teksten gikk sånn: "Fuck that day to this". Vel, det kunne jo faktisk vært det.

Nok kjeeeedelig prat. Konserten var helt fantastisk, helt magisk, Sebastian fra Kamilla og tyven var der, vel, i hvert fall håret hans, og The National Bank må være det fineste bandet i hele verden.

Forresten; jeg skal visst på Øya i år også.

P.S. Er det veldig kjedelig når jeg aldri tar bilder?
P.S.S. Er det veldig kjedelig med oppramsing av fordømt kule dager?
P.S.S. Noen fler som skal på Øya?

Bilder fra friminuttet i går, is til folket.

Fie og Utvik.

Aleksander og Siri.

Siri og Floyd.

Poirots banan.