onsdag 30. april 2008

Mens noen har tentamen...

Klokken blir ti
Det er mange igjen
Noen har gått
De får neppe fem
Så synd for dem

Birte skriver
Det blir nok bra
Engelsktentamen
En sekser skal hun ha

Krøllete hår
Rett foran meg
Jeg lurer på hvorfor
Det krøller seg

Jeg sender melding
Ikke noe svar
Kanskje jeg ikke
Er mye til kar
Det blir i hvert fall ikke mer enn en firer på meg

Utdanningsdirektoratet
Er mislikt i dag
Oppgavene til oss
Gir meg ubehag
Jeg vil ikke skrive om litteratur

Manuskript og dilemmaer
Oppgavene er gørr
Har lyst til å stikke
Men veit ikke om jeg tør
Klokken er bare ti over ti

Tentamen suger
Alle er lei
En lærer står ved døra
Og kjeder seg

Birte skriver
Bakgrunnen er blå
Hva med it’s Learning?
Hva med å logge på?
Det venter en melding på deg

Alle vil ut
Tre får gå først
Engelsk er dumt
Jeg vil hjem, jeg er tørst

Birte skriver
Siri snur seg
Siri smiler
Siri er grei

Birte skriver
Du kan levere nå
Du får sikkert en sekser
Det vedder jeg på

På engelsktentamen
Skriver Utvik med penn
Han kommer aldri
Til å bli ferdig med den
Du skulle hatt med en PC

Birte leser
På utlverte ark
Jeg gnager på negl
Hun retter sikkert
På skrivefeil

Men hva skjer nå?
Skal Birtemin gå?
Hun pakker sammen
Akkurat nå

Jeg må løpe!

mandag 28. april 2008

I <3 LDN

(bilde kommer i kveld)
Sunday
Denne dagen reiste vi til London. Bussen tok oss gjennom Tottenham og før vi visste ordet av det; så hadde bussen stanset utenfor Apollo Hotell på Queensborough Terrace rett ved siden av Hyde Park. Etter å ha parkert bagasjen på hotellrom fordelt på fem etasjer, stakk vi ut i parken og så ekorn så tamme at de kunne spist av hendene våre.

Monday
Alice, Hilde og jeg tok trappene ned seks etasjer til kjelleren hvor det ble servert frokost fra halv åtte til halv ti. Vi var skrubbsultne, så vi kastet raskt et blikk over tilbudet. Boller, croissanter, syltetøy og appelsinjuice. Det skulle jo bare mangle. Så vi startet dagen med en sukkerbombe hver og tok heisen opp igjen.

Halv ti var det samling av troppen i lobbyen og da alle var klare til å utforske metropolen, dro vi til undergrunnen på Queensway. Alle kjøpte hvert sitt tredagerspass for sytten pund og så fulgte vi skiltene ned til banen. Speilreflekskameraer ble dratt opp av vesker og folk knipset bilder av jernbanen, skilt og folk. Da undergrunnsbanen med ett kom kjørende, sto Alice og en lærer klar til å ta bilde av et tog i full fart på vei mot oss. Men, ikke før den første vogna hadde kjørt inn på perrongen, så bråstoppet føreren hele maskineriet og åpnet døra rett foran oss.
- You silly dummies!
Sjåføren vekslet mellom å se på meg, Alice og læreren.
- Do not do that! You are silly dummies!
En annen elev kom mot Alice og spurte:
- Ka sa han? Ka sa han?
Alice svarte: - Han kalte meg dum.


Vi ble vel tilgitt, for vi fikk komme på. Vi gikk av på Embankment og tok en kikk på fasaden til Tower of London før vi gikk videre langs Themsen. Vandret over brua, (den store, blå, kjedelige, overvurderte – du vet), og videre langs Themsen på den andre siden. Mennesker har aldri hatt vondt av en vandring rundt i London by, men føtter med trange sko har kanskje en annen mening om akkurat det.

Når det gjelder slike severdigheter som London Bridge og Big Ben, så går tankeforløpet som regel slik når du har fått øye på sakene:
– Spennende.
- Akkurat som på Tv, ja.
– Ikke lenger spennende.

Når det gjelder det å vandre langs gatene i en gruppe på 23 personer, så finnes det ulemper med det. Tro det eller ei. Som for eksempel når man mister hverandre, (som ikke bare hendte én eller to ganger), eller når fire-fem blir hengende bak. Langt bak. Heldigvis befant vi oss til enhver tid i samme bydel i det minste, men noen var litt ivrigere med fotoapparatet enn andre som gjerne ville bli ferdig med fellesopplegget så fort som mulig og komme seg på shopping.
- Dei trenge jo ikkje å ta bilde av KVER forbanna ting dei ser!


Før vi stakk hodene inn på Tate Moderen Museum, havnet vi tilfeldigvis på samme pizzarestaurant. Jeg, for min del, hadde fått nok av pizza for mitt liv, så jeg bestilte lasagne, men fikk aldri noe å drikke av servitøren. Ikke av den svenske heller. Svensker er skumlere enn engelskmenn.

Etter maten var det på nytt samling av troppen før vi skulle inn på museet, men da var to jenter borte. De dukket opp til slutt, men da var det enda flere sure miner ute og gikk blant resten.
- Litt teit å gå på Starbucks når heile klassen står og vente, da!

Tate Moderen Museum er den største og mest kjedeligste bygningen jeg noen gang har vært i. Jeg kan si så mye som at hvert eneste piece of art der var ikke mer spennende enn en brødskive. Uten pålegg.

Deretter priste vi vårsola for at vi var frie til å gå hvor hen vi ville innenfor rimelighetens grenser. Samtlige dro på shopping på Oxford Street; den største handlegaten i LDN. Det var en million butikker langs den travle gaten. Det var like folksomt som i hjembyen på grunnlovsdagen og trafikken var verre enn E134 på vei inn mot Amandasenteret på bittelille julaften. Det første vi fikk øye på da vi kom opp fra under bakken ved undergrunnsbanen, var TOPSHOP. Den butikken er større enn hele Amandasenteret selv, det må jeg bare få ned på papiret. Det var vel egentlig en av grunnene til at vi dro inn der sist. Vi gikk oppover gaten mot Piccadilly Circus og var inne på et tjuetalls klesbutikker og andre saker. Langs hele fortauet sto mennesker og holdt gule plakater som det for eksempel sto ”WAXING & TANNING” på, og en liten pil som pekte nedover en annen gate. Et hundretalls mennesker prøvde å stappe avisa London Lite ned i hendene på oss, men bildet av en eller annen britisk realitykjendis på forsiden fristet ikke.

Før vi vendte hodene hjemover mot det lille hotellet i Queensborough Terrace, var vi innom Primark, som er en enorm billigbutikk hvor jeg fant syv par sokker for den nette sum av 2 pund. Alice gikk bananas på favorittbutikken.

Heisen hilser oss velkommen på hotellet ved å åpne dørene.
- Going up.
- This lift is overloaded.

Etter å ha hvilt beina en stund på en lite hotellrom med seks senger, gikk vi nedover turistgaten utenfor på leting etter et måltid. Vi hadde ikke spesielt lyst til å være dårlige turister og spise på Burger King, men det var der vi endte opp likevel. Vi sov som engler den natten.

Tuesday
Tidlig opp igjen. Hotellrommet ble til et venterom for å komme inn på det lille badet uten varmtvann, men deretter var det ned på Starbucks for morgenkakao. Vi droppet croissantene denne dagen. Det var en god idé. Igjen bar det inn på tuben på Queensway station etter å ha samlet oss rundt halv ti, og reiste omtrent ti holdeplasser innover London og gikk av på Elephant & Castle. Mens de fleste fløy opp trappen til venstre, endte jeg opp i en gruppe på åtte som tok den høyre trappen ut på gaten. På den måten endte vi ikke bare opp på den andre siden av togstasjonen, men hele bygningen. Hvor ble det av de andre? Vi ble stående der og så på politibiler som kjørte forbi med hylende sirener en stund før vi tok en runde rundt bygningen for å lete etter kjentfolk. Heldigvis ble vi funnet og reddet, tatt med videre til London College of Communication, kanskje ikke så reddet allikevel.

Jo, takk, det var et spennende universitet. Sikkert morsomt for dem som går der og de få i klassen som mente de kunne hatt lyst til å gå der, men stort sett var det ikke særlig spennende med en omvisning rundt studioer, avisredaksjoner og workshops. Ikke helt min retning, mediaelev eller ikke.

Da fritiden begynte i totiden, bar det til Piccadilly Circus, som virkelig skulle vise seg å være et sirkus av mennesker i alle slags fasonger og billboards i fargesprakende bilder og blinkende skrift. Gikk derfra nedover Regent Street og dens eksklusive butikker; Tommy Hilfiger, Burberry, Rolex, H&M, Zara og sist men ikke minst; Hamley’s. Syv etasjer med leker. Da jeg kom innenfor dørene og såpeboblene kranset rundt hodet mitt, ble jeg plutselig ti år igjen. Eller fem, for den saks skyld. Jeg kikket lenge på alle bamsene og endte opp med en stor Pusur. Femåringen i meg var et strålende fornøyd barn.

Hvis du skulle være interessert i å vite hvordan været var denne dagen, så kan jeg si med hånden øynene at et par solbriller ville vært brillefint.

Alice, Hilde, Utvik og jeg spiste hamburger på en pub ved sirkuset mens vi fikk med oss hele hendelsen med en mann som yppet seg mot politiet utenfor McDonald’s og nektet å forlate området. Underholdning til maten, altså.

Tok en stappfull undergrunnsbane tilbake til Queensway, men det var lang kø foran heisen som gikk til oksygenet på overflaten av Jorden. Vi satset derfor på trappene, hvor et opplysningsskilt fortalte oss at trappen hadde 123 trinn. Det var ganske mange, fant vi ut.

Inne i resepsjonen på Apollo Hotel sitter resepsjonisten på Skype som vanlig og prater i mikrofonen på et ukjent språk. Vi spør etter romnøkkelen og heisen og kvinnestemmen tar oss opp til femte etasje og rom 506.
- Going up.
- Floor one
- Floor two.
- Floor three.
- Floor four.
- Floor five.
- Going down.

Wednesday
De første timene av dagen var i utgangspunktet viet til et besøk på Natural History Museum, hvor de oppbevarer ekte dinosaurer, men vi avlyste i fellesskap og dro av gårde dit vi selv ville. Med Alice og Hilde gikk vi et stykke på Oxford Street og havnet inn på en sidegate hvor det lå et par snobbete restauranter og gjestene satt i dress og pratet jobb. De hadde stort sett bare crêpes, så da ble det pannekakelignende mat med kylling i. Snobbemat er namnam. Dro tilbake til Queensway og derfra til Oxford Treet for fjerde gang sammen med Aleksander, Floyd, Alice, Hilde og Utvik og havnet nok en gang på Topshop. Denne dagen shoppet jeg klær for første gang; jeg fant en singlet med fisker på.

I sekstiden møtte vi resten av klassen og gikk på Pizza Hut. Der hadde de unlimited refill av brus, og jeg kjøpte lasagne igjen. Et titalls jenter dro av gårde for å se Lion King som musikal et sted, mens jeg dro med Aleksander og Hilde til Piccadilly Circus etter maten. Da var det blitt mørkt og de blinkende reklamene ble nesten som fyrverkeri. Det var like fullt av mennesker og like mye trafikk og sirener, så vi dro videre til Westminster Abbey hvor vi fant Big Ben og katedralen. Etter en stund hadde gnagsåret mitt gnålt nok, så vi dro tilbake.

Når det hadde blitt sent på kvelden og mørket lå over de travle gatene på Queensway, handlet vi små fruktposer, vann og sjokolade på Spar. Litt senere satt vi på sengene på et slitent og billig hotellrom og spiste kveldsmat mens sirener fløy forbi utenfor de åpne vinduene og mens tyskere pratet høylydt i rommet ved siden av.

Thursday
Vekkerklokkene pep i sekstiden. Samtlige sov på bussen mot Stansted flyplass. Vi kom vel hjem. Litt trist å ikke kunne prate engelsk lenger og se bussen kjøre på venstre side av veien mens små kaniner sitter i veikanten og spiser grønt gress, men det får duge med Norge likevel. Man kan alltids dra tilbake.

torsdag 24. april 2008

Aida, nå kan du slappe av!

I am home. På Facebook har alle de andre allerede oppdatert statusen sin ved å fortelle nettopp dette.

London er (og har sikkert alltid vært) helt fantastisk. Min PTF-oppgave blir å skrive en reiseskildring, så den legger jeg ut her når den er ferdig. Da får du høre om undergrunnsbanesjåføren som stoppet hele toget for å kjefte på oss, tyskere som sendte kjærlighetsbrev under hotelldøra, en Pepsi og en 7-Up, hvor stor Topshop egentlig er, hvor hjernespisende kjedelig Tate Modern Museum er, dusjer som bare har iskaldt vann og Pusur.

I dag er det meningen at jeg skal skrive en hel samfunnsfagoppgave og en diktanalyse, men det har jeg ikke noe lyst til.

lørdag 19. april 2008

London calling

DAGENS DÅRLIGE NYHETER:

Chess har sendt meg en regning på nesten 500 kr for denne månden. HVA FAEN? Fuck Chess. Nå skal de få fyken.

Vi har ikke brus.

Jeg klarer ikke å legge inn bilde.


DAGENS GODE NYHETER:

Jeg fant to par sko for til sammen 300 kr, så nå har jeg skotøy jeg kan bruke på jobb. Jeg begynner på fredag.

Jeg skal se Peer Gynt på Gålå (ved Lillehammer, tror jeg) den 30. juli! (!!!!!!)

I morgen åker jeg på klassetur til London, så vi snakkes igjen på torsdag 24/4. So long, goodbye.

Lampe?


+87

Mons er flink. Han spaserer over tastaturet og skriver inn et magisk tall. Kanskje det er alderen hans. Mons nyter for tiden sin tilværelse som pensjonist - i gresset utenfor huset, hvor han slikker sol dagen lang. Plutselig ble det vår. Nå er jeg fornøyd.

I dag fikk jeg jobb. Nå skal jeg selge lamper på Mesterlys. Hvis du trenger belysning, så er det bare å komme innom, men jeg kan ikke utenat alle lampedesignerne enda. Grattis til meg likevel. NÅ prater vi butikk.

Snart skal jeg flytte ut. Veit ikke når. Hør med Val.

Men først skal jeg veksle penger, reise til London og tilbake, ha framføring om diktanalyse (hvor jeg skal analysere mitt eget dikt, snodige saker), og kanskje ta lappen? Plutselig ble det fart i sakene, det må jeg si.

Nå skal jeg liksom leve. Det er dette som er et liv. Virkelig snodige saker. Og jeg lover dere én ting; om denne bloggen lever om ett år - da skal jeg legge alle kortene på bordet og fortelle dere hemmeligheten om meg selv.

tirsdag 15. april 2008

It all seems so confusing to me, volume 2


EN NY VERSJON av innlegget fra i fjor. Ting jeg ikke forstår:

#1: Norske "kjendiser". I Norge er det ikke sangere og skuespillere som er kjendiser, det er folka på Frokost-TV, nyhetsankerne, hallodamene, han sexologen som liker å kle seg som dame, søskenbarna til kronprinsessen, redaktører og reportere i Bagdad. HÆ?

#2: Sexvideoer på ville veier. HVORFOR lager folk sånt? Scenario: "Hvilken film skal vi se i kveld, a? Nei, den der har vi sett så mange ganger. Vi skal ikke se på filmen av oss selv hvor vi har sex, da?" Kanskje ikke.

#3: Puslespillbrikker som blir borte etterhvert som man pusler.

#4: Ord delings feil. Kan det virkelig være så vanskelig? Rettskrivingsbommerter kan jeg forstå, men orddelingsfeil? På norsk er det jo så enkelt og greit at så lenge det er mulig å uttale det, så skal alle ord settes sammen så godt det kan gjøres. Bare se på kryssordsvarene i Dagbladet: “GRUPPERABATTREISEDELTAGER” og “RUNDJULINGSSPORTSARRANGEMENT”! Hurra for Dagbladet! Løs kryssord! :D

#5: Upålitelige skolebusser. At bussen er forsinka er én ting, men at den noen ganger IKKE KOMMER? Unnskyld meg?

#6: Hvorfor mennesker konstant må plukke på og kritisere hverandre. Et vanlig eksempel: brunkremjenter med oppblåst hår. Dere kritiserer dem alle sammen, men slapp av! De kommer over den fasen før eller siden, og dessuten - vi har ALLE hatt våre faser. Selv har jeg vært sangtekstemo og feministhippie.

#7: Tatoveringer. Nei, jeg skjønner ikke hva som er så fint med det.

#8: Yoghurt som lunsj på skolen. Det er ikke mulig å bli mett på det der, er det?

The secret of Poirot's box


DENNE NYDELIGE boksen kjøpte jeg for en femmer på loppemarkedet til Poirot. Hun har laget den selv. Poirot er flink.

Var med ut til Monkey country i går og spiste spaghetti og så på Over the Hedge. Filmen var litt annerledes enn spillet jeg har gamet i ukevis. "Han må hoppe dobbelt og sparke han i hodet!" Men neida, i stedet pratet RJ med Vincent.

I dag har jeg vært på Europris og kjøpt kalkutator til Solo, og jeg har jobbet videre med de dumme annonsene til Longyears fordømte ryggsekker. Jo mer jeg arbeider med det der, jo mer får jeg lyst til å slå til noe. Hardt.

Ting jeg gjerne skulle hatt penger til:
:: Skoleårboka
:: Øya-festivalpass
:: Teoriprøven
:: Ane Brun Chaning of the Seasons
:: En lighter med pusekatt på
:: En lottokupong

Tre sanger jeg spiller om og om igjen i april:
:: Duffy Stepping Stone
:: Adele Hometown Glory
:: Dawn Landes Twilight

Dagens Mons, i puslespillesken:

Dagens namnam, hvalsjokolade (som ikke inneholder hval):

fredag 11. april 2008

Alle fugler små de er


Norsktentamen 11. april. Skriv et moderne eventyr.

DET VAR EN GANG
en liten katt som var så pjuskete og pinglete at han aldri kunne forsvare seg mot de store, fæle nabokattene han bodde ved siden av. De var flere år eldre og hadde jaget og spist et tjuetalls flere mus enn den lille katten hadde gjort og trolig noensinne ville gjøre. Hver dag var de etter ham, mjauet ertende mot ham og spankulerte fram og tilbake på gjerdene som skilte hagene fra hverandre. Hvis den lille katten prøvde seg på å hoppe opp på gjerdet for å spankulere litt han også, ble han straks kastet eikenøtter på for at han skulle miste balansen. Derfor fant han tidlig ut at det var nok tryggest å holde seg unna gjerdet, og satt i stedet oppe i eiketreet og holdt utkikk med nabokattene som gikk så overlegent fram og tilbake på nedenfor.

En dag utpå høsten, da det led mot vinter og det begynte å bli riktig kaldt i luften, fikk ikke den lille katten sitte i fred i treet sitt slik den pleide. Han satt der med oppblåst pels og trykket klørne dypt ned i den tykke greina for å glemme følelsen av vinteren på snuten, da de tre svære og slemme nabokattene kom luskende bort til treet der han satt og ante fred og ingen fare.
- Du sitter da der i treet? Ropte de og mjauet ondskapsfullt.
Den lille katten svarte ikke på tiltale, for det hadde han med tiden lært at ikke var et lurt trekk. Han valgte å overse dem så lenge han kunne, men rett som det var hadde de tre kattene klatret opp i treet hans og satt seg på hver sin grein. Der satt de en stund og myste mot ettermiddagssola som om ingenting var på ferde. Den lille katten var engstelig, for de tre nabokattene var ikke snille puser. Den ene var styggere enn den andre. Alle hadde de hull i pelsen og kutt på ørene etter tidligere slåsskamper, og de var så vemmelige i ansiktene at ingen stoppet for å klappe dem når de gikk forbi. Når den lille katten derimot, satt ved veien og så på menneskene som passerte, stoppet alle og sa:
- Se, den fine pusen!
Den lille katten begynte å alltid å male da, og strøk seg rundt bena på de snille menneskene. Men når nabokattene satt ved veien og så på menneskene de også, da var det ingen som stoppet for dem. Om kattene gikk bort for å få en klapp på hodet, ble de slått etter med håndvesker og menneskene sa:
- Husj, di ekle katte! Husj!
De tre fæle kattene satt og skjulte ondskapsfullt på den lille pjuskete som satt på den borterste greina. De slo taktfullt med de tykke halene sine for å signalisere at Pjusken, som de kalte ham, ikke skulle tro at han var trygg. Trekløveret hadde planer. Så åpnet den styggeste og fæleste sjefskatta munnen sin.
- Hvor lenge kan du sitte i treet før du ramler ned, da?
De to andre kattene lo høyt en skingrende kattelatter. Pjusken svarte ham ikke.
- Jeg vedder på at vi kan sitte her mye lengre enn deg, fortsatte sjefen. Hva med et veddemål?
Å jo, et veddemål ble det. Den lille katten hadde ingenting han skulle ha sagt om det. Veddemålet var enkelt: Hver av dem skulle velge en fugl. Hvis den fuglen som en katt hadde valgt, satte seg i treet, måtte katten klatre ned og hadde dermed vunnet veddemålet. Sjefskatten valgte fuglearten stær, mens de andre kattene valgte trost og sisik. Lille Pjusken satt og tenkte seg litt om, men valgte til slutt å vente på at skogduen skulle lande på en av greinene. Og så satt de der og ventet.

Det led mot kveld og matmødrene til alle deltagerne i veddemålet kom ut på trappa med skåler med melk. De klirret med skjeer mot skålene og lokket og ropte, men ingen av kattene beveget en haletipp, for å ikke skremme bort fuglene. Ingen hadde lyst til å tape veddemålet, men nå begynte samtlige å bli riktig sultne og kalde i pelsen. Da det ble sent utpå natten, kom både kjøttmeis og dompap og satte seg i treet. De andre kattene hveste og mjauet for å få dem til å fly vekk. De var begynt å bli riktig grinete, og kommuniserte med hverandre ved å bevege på værhårene og øretuppene. De var kalde og de var lei av å sitte på en grein på grunn av et dumt veddemål, men ingen ville gi seg.

De fire kattene satt der gjennom hele natten, helt til månen ble borte igjen og sola sto opp. Igjen kom matmødrene ut på trappa med skåler med melk og ropte og lokket på pusekattene sine, men til ingen nytte. Plutselig landet en stor fugl i en av de øverste greinene på det store eiketreet. Alle de fire kattene løftet hodene forsiktig opp for å se hvilken art det var.
- Nei, da stikker jeg, dere! Sa den lille katten og hoppet fra grein til grein til den var helt nede på bakken. De tre andre kattene ble sittende tilbake i treet og så Pjusken løpe mot huset sitt og matmor og en stor skål med melk. De var nok litt misunnelige, men det er det ingen som kan være sikre på.

Skogduen var den eneste av alle fuglene som det ble veddet om, som ikke var reist til varmere strøk i verden for vinteren, men det visste nok ikke de fæle nabokattene noe om. Og har ikke sommeren kommet enda, så sitter nok de tre kattene der fremdeles og venter på sisik, trost og stær, men de kommer nok snart tilbake.

Snipp, snapp snute, så var eventyret ute.

torsdag 10. april 2008

Me loves



EN FIN DAG, er en dag man får gaver. Helt sant.

Jeg var syk, men så ble jeg mye bedre, så jeg møtte Bertha (og Olga på nye eventyr red. anm.) på Moody og drakk Solo. Fikk klem (GAVE).

Møtte Tommy på Narvesen i firetiden. Val spanderte tjue kroner på Nylon (GAVE). Nydelig blad. Jeg elsker blader. Dro til Amandasenteret med gutten min, fant gratisbladene Spirit og Plan B (som forøvrig har gått fra å være et drittblad til å bli et sinnsykt kult et) på Platekomaniet (GAVE).

Mens jeg lette etter vekkerklokker på Obs! gikk en snill gutt tilbake på Kompaniet og kjøpte Duffys Rockferry til meg. (GAVE DELUXE). Stepping Stone er den nydeligste.

Så plukket han opp en gullring, så nå er jeg forlova. Neida. Han fant den på gata. Den ene diamanten mangler, men skitau. Jeg falt pladask for den. (Ja, GAVE).

Senere på dagen fikk jeg en gave jeg derimot IKKE er begeistret for. Ikke i det hele tatt. Jeg har et (hold deg fast) sugemerke på halsen og det er faen så stygt og ekkelt at det går ikke an.

Til sist en hilsen fra Pianocat. Han ville ikke mjaue til dere i dag.

P.S. Jeg beklager det sytete innlegget mitt om at blogger spiriten var borte, men den var virkelig det, og jeg var redd det ville være for godt, men den gang ei. Og til de ti som har sluttet å besøke meg; jeg håper dere kommer tilbake.

P.S.S. På fredag er det nytt jobbintervju. Snart blir det penger i kassa, bare vent og se.

mandag 7. april 2008

*

Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg.

Og deg.

PlayNot


T: SlipKnot har ni medlemmer: blant annet tre som spiller trommer og to på gitar. Et av medlemme er det ingen som er helt sikker på hva gjør.
Fie: Kanskje det er han som står bak scenen og trykker på Play.

Jeg har aldri sett noen bli så fornærma før.



P.S. Hvis du ikke har fått med deg No Milk Today enda, da har du gått glipp av noe stort.

fredag 4. april 2008

Come back home

DET ER FREDAG. Vi hadde mediaprøve om bedritne ting. Den gikk rett vest. Så hadde vi innebandy til My Boobs Are OK i gymmen. Innebandy er kult. Det er ikke så fordømt vanskelig, har ikke så fordømt mange regler og det gjør ikke så fordømt vondt om du får ballen i fleisen.

Utvik: Eg syns det e litt urovekkande at dei fremdeles bruke kulemus på denna skolen her.
Siri: Eg syns det e urovekkande at du bryr deg om det.


Siri: Eg syns du ska skriva detta på bloggen din.

Jeg kommer til å gnage av meg beinet i helga. Må gjøre ferdig prosjektet om kriminalitet til samfunnsfag og en diktanalyse.

Men, 20. april, og det er hurramegrundt ikke lenge til, reiser klassen til London. Men jeg har vært der før, to ganger, jeg har sett Big Ben og parlamentet, London Eye og Buckingham Palace, Hyde park og alt det der, det er uinteressant. Jeg vil ta undergrunnsbanen til utkanten av London, gå på små kafeer hvor lokalbefolkningen sitter og drikker tea og spiser toast med syltetøy. Jeg vil ta bilder av gammel arkitektur og alle ytterdørene som går rett ut på fortauet. Midt i London sentrum er det millioner av mennesker, titusener av dem er nordmenn. Det er ikke noe spennende i det hele tatt.

I morgen kveld kommer Poirot og Val tilbake. I miss my friends.

torsdag 3. april 2008

Rebirth

SNØEN ER BORTE. Nå er det vår. Helt sant. Både mars og april er registrert som vårmåneder, men med snø... Da er det jo ikke vår i det hele tatt. Juks og bedrag.

Men nå er det vår. Utenfor vokser hestehov og katten ligger allerede i gresset i hagen og sover. Folk går med solbriller bare fordi de kan, og ingen skal lenger rett hjem og sove når skolen er ferdig. Det har vi ikke noe lyst til.

2008 skal bli mitt år. Mitt gjennombruddsår. Alt skal bli annerledes, det er jeg sikker på.

To måneder etter min sekstenårsdag hadde jeg min første kjøretime. Tre år senere har jeg fremdeles ikke tatt førerkortet. Nå skal jeg. Det er på tide. I løpet av 2008 skal jeg:
- som sagt; ta lappen
- få meg en anstendig jobb med fin betaling
- få tilbake stipendet mitt
- seire over butikkparanoia
- planlegge å flytte ut


Jeg skal tenke litt feng shui eller chia pia ching chang eller hva det nå heter. Nytt kapittel har begynt. Jeg trenger nye farger, nye fonter, jeg skal ha blokkjustering og systematiserte sidetall i min bok. Og alt gammelt rusk skal ligge i forrige kapittel. Eller i søpla.

Jeg føler jeg har gått glipp av så mye. Hele livet mitt har blitt holdt tilbake i halvannet år. Alt har stått stille - alt har stått på vent.

Det er derfor jeg elsker våren. Våren gjør meg til et nytt menneske. Hvert år.