lørdag 14. juni 2008

fies morgen

KLOKKEN ER HALV SEKS på en lørdag morgen, tåken har begynt å lette. Et par regndråper faller fra himmelen og slår mot frontruta på den røde drosjen mens den kjører innover mot byen. I baksetet sitter en omtåket nittenåring og myser ut av vinduet i det bilen passerer en gammel mann som er ute of lufter hunden sin. Hunden går og snuser på gresset i veikanten, mannen trekker hetten på regnjakka over hodet. Vindusviskerne blir slått på.
- Hvor skal du hen?
- Til... Breidablikgata.
- Nummer fire?
Jenta i baksetet tviholder på hundrelappen i lomma på genseren sin og prøver å forstå hvor husnummeret fire kom fra. Hus nummer fire? Nei, jenta bor ikke der. Drosjesjåføren er en dame i trettiårene som nynner mes hun dreier kraftig på rattet i den siste svingen ned mot hovedveien.
- Jeg tror det er nummer 70 og noe.


Det er stor morgentrafikk allerede. Bilistene skal på arbeidet, eller hjem fra nachspiel, man vet aldri. Jenta i drosjen er på vei hjem til en stille leilighet hvor de andre beboerne ligger og sover enda. Hun kommer fra en sovende kjæreste som ikke gjorde det mulig for henne å få plass i senga samtidig. Hun dro derfor på seg en stor hettegenser og la seg på sofaen i stua med hetta dratt nedover ansiktet. Etter å ha ligget der en stund, hutrende av kulde, tok hun fram mobiltelefonen og ringte drosjesentralen. De skulle komme med en gang. Hun tok en hundrelapp ut av lommeboka hans og la den i lomma på genseren. Så listet hun seg ned trappen og ventet på drosjen utenfor huset mens hun myste mot dagslyset.
- Tåken letter, tenkte hun. Det blir regn.

Drosjen stopper utenfor hus nummer 79. Jenta gir sjåføren den sammenkrøllede hundrelappen og tar veska over skulderen før hun setter sine iskalde, bare føtter ned på den nyvåte asfalten. Hun lukker bildøren og trer hetta over hodet igjen. Med hurtige steg går hun mot huset, åpner den tunge døren og går oppover trappen. Det er helt stille. Hun flytter alle tingene som ligger på sengen og legger seg under den iskalde dynen med klærne på. Hun forsøker så godt hun kan å få varmen i de kalde føttene mens hun hører regnet slå mot ruta. Rommet er nesten helt opplyst, men hun sover som en stein etter kort tid. Heldigvis er det lørdag.

8 kommentarer:

pseudologos sa...

nå trodde jeg nesten du snakka om trondheim. men det er vel ikke der du bor?

Mynte Valkyrje Poirot, sa...

Kva i alle dagar gjorde du ute på den tida? Forkjøla og alt som du er. Stakkars fiepie. <3

Pluto sa...

Sjøl har eg bare gjort det omvendta: ikkje fått sova hima og derfor stokke te Brian (når me va sammen) kl. 4 - 5 om nattå.. :)

Aida sa...

selv om det ikke hørtes spesielt godt ut, var det veldig fint skildret :*

Trine. sa...

Det hørtes litt brutalt ut, stakkar. Håper du fikk sove godt. (:

Vutarie sa...

du skriver så fint :D og ouff jeg liker ikke å være kald, brr

snupijenta sa...

Jeg levde meg heeeelt inn i dette, utrolig bra skrevet..:) I like it..:)
Eneste stedet jeg følte jeg ville ha rettet på, var overgangen fra trappa til senga, for jeg var lixom fortsatt i trappa, da du begynte å rydde senga, hahaXD

Anonym sa...

Flink jente... :P hah