fie pie lille bie

Vår

2009-04-03T23:03:00.000+02:00

Det er en tidlig lørdag morgen og jeg våkner av at en solstråle fra vinduet streifer ansiktet mitt. Jeg snur på hodet, for det er det første jeg gjør hver morgen, hver dag. Han er ikke der. En solstråle hviler over den hvite puta hvor hodet hans skulle ha vært. I de store trærne utenfor huset sitter småfuglene og synger morgensalmen mens solen strekker seg opp mot himmelen og ja, det er sannelig vår. Endelig, sier folk. Endelig kan vi gå tur i skauen. Nå skal vi drikke vin i hagen og prate om beplantningen der til sola for lengst har gått ned. Våren er begynnelsen.

Likevel, det er meg fullstendig likegyldig at gresset blir grønt og dagene lengre. Jeg strekker litt på meg, myser mot vinduet og gir opp ønsket om å tilbringe dagen mellom hvite lakner og ignorere vårtegnene. Mai måned kan skinne så mye den makter, men verden er den samme. Jeg tenker på menneskene som går forbi nede på gaten; de som lufter de samme hundene og prater med hverandre om de samme tingene. Det er akkurat som i fjor, og året før. Det er vondt å vite det, hardt å innrøme, men jeg pleide å være en av dem.

Jeg blir liggende lenge, jeg vet ikke akkurat hvor lenge, men sola lyser opp hele værelset før jeg løfter hodet fra puta. Det har vært mange lange netter og enda lengre morgener. Jeg blir liggende våken til månen begynner å usynliggjøres av soloppgangen, slik at jeg kan forsikres om at en ny dag kommer og verden ikke har tatt slutt i løpet av natten. Den evige, urolige følelsen holder søvnen på avstand til det ikke er mulig å motstå den lenger. Tærne mine berører det kalde gulvet. Jeg legger det lange håret mitt bak på ryggen og lukker øynene. Vårherre, jeg vet at jeg vet bedre og du vet det også. Du lar solen skinne på ansiktet mitt til jeg våkner, og ikke tro at jeg ikke tar hintet, for det gjør jeg, men gi meg en dag til.

Jeg hører noe bli slept over gulvet i første etasje. Hun er der. Jeg tenker på alle morgenene jeg har tilbragt alene, men likevel ikke for meg selv, nede på kjøkkenet sammen med ham. Nå er det hun som venter der nede, på at morgenen skal bli en morgen hvor det ikke er for tidlig å gjøre noe. Jeg går ned og ser to stoler står stablet oppå hverandre foran kjøkkenskapet, og slik har hun hentet en skål. Gulvet er dekket med frokostblanding og ved bordet sitter ei lita, lyshåret jente og smiler med melk i munnen. God morgen, sier jeg og gir henne et kyss på hodet. Hun er så vakker, og så liten. Hun vet ingenting, ingenting om verden, om hvordan menneskene ødelegger det de har, eller river seg selv ned fra innsiden. Hun kjenner ikke til hvilken urolighet det er mulig å bære på. Følelsen av at samfunnet faller fra hverandre om ikke rutiner blir holdt så godt som det kan gjøres. Han som satt der med kaffen, han sa alltid at det var så dumt, så unødvendig, og at jeg måtte slappe av. Jeg husker så godt de tidlige timene hvor jeg satt her på kjøkkenet sammen med ham, han som drakk fra det som en gang var min kopp og leste lokalavisa fra der han vokste opp. Vi sa aldri noe, det var ikke behov for det, vi visste begge hvor vi hadde hverandre.

Se hva jeg kan, sier min lyshårete jente med skjeen på hodet. Hun smiler som solen, som våren, jeg elsker ikke våren, men jeg elsker henne. Jeg trodde aldri at ekte lykke fantes før hun kom inn i livet mitt, hun skulle ha vært fire år for alltid. Lykken er å være med henne, det må den være. Alle tanker som bare forsvinner når jeg ser henne, bekymringer som får vinger og flyr avsted, angsten som viskes ut. Noen ganger tror jeg at hun kanskje ser det. Noen ganger sier hun at jeg må smile mer.

Kaffen er ferdig, men nok en gang er den utvannet. Tenk at jeg aldri kan lære å lage kaffe som ham; helt perfekt. Jeg drikker den likevel, fra den koppen som en gang var min, men som jeg nå regner for hans, bare for å poengtere for meg selv at han sa han skulle komme tilbake. Det har gått fire år.

Tiden er snart inne, tenker jeg når jeg ser på klokken. Det er tre minutter igjen. Min lille lyshårede jente sitter i hagen foran huset og leker med dukkene sine. De plukker hestehov, kaster på håret og snakker et språk mellom seg som bare hun kan forstå. Nede på gaten går fremmede forbi. De lufter de samme hundene som de luftet dagen før, og de prater med hverandre om det samme som de har gjort bestandig: været, hundene sine, hvilket vedlikehold de skal gjøre på husene sine til sommeren. Jeg vet det så godt, for jeg har vært en av dem, en som har gått tur, men uten hund, og pratet med fremmede om været og huset og ting som ingen egentlig bryr seg noe om. Tiden er inne. Jeg reiser meg fra benken i hagen og går ned mot veien. I postkassen ligger en avis, ikke noe annet. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at rutinene mine driver meg til vanvidd. Kanskje det er nettopp det de gjør. Likevel gjør faste vaner meg rolig. Det er min måte å bevare fatningen på. Jeg tar avisen ut av postkassen og blir stående et minutt og se bortover gaten. Fra der jeg står, kan jeg se barn som sykler og fugler som flyr lavt over veien, fra et tre til et annet. Jeg er overbevist om at det er slik utsikten vil være, uavhengig av min tilstedeværelse. Jeg har ingen innflytelse på verden lenger. Noen ganger, slik som nå, noen ganger tror jeg ikke at de andre vet at jeg i det hele tatt bor her.

Vi blir værende i hagen en stund. Det er varmt og solen skinner enda over hustakene. Jeg blar gjennom avisen mens hun nynner i gresset ved siden av meg. Jeg bare kikker gjennom, langsomt, ser på bildene og ser på teksten uten å lese den. Det står det samme på det grå papiret som det gjorde i går, dagen før og dagen før der igjen. Butikkran, overfall, skuddveksling, skattesnytere, brutte løfter fra politikerne. De samme menneskene, de samme hendelsene. Til slutt lukker jeg avisen og legger den fra meg i den tro at så lenge man er opplyst, så trenger man ikke å være oppdatert.

Nok en lørdag går mot slutten. Jeg har lagt henne til å sove, lest fra den samme boka som jeg har lest hele uka, slukket lyset og sagt god natt. Tre ganger sa jeg god natt før jeg minnet henne på hvor mye hun betyr for meg, men da hadde hun allerede sovnet. Jeg lukker døren og blir stående med hodet inntil treflaten, lytter. Stillheten, den finnes ikke. Et eller annet sted ligger den vel alltid og venter, men ingenting er lydløst. Alt har sin uro, men ingenting overgår den uroen jeg går og bærer på. Tankene stilner aldri i hodet mitt. De farer rundt og formerer seg, skaper sine egne tanker igjen som beveger seg i retninger jeg aldri tidligere kunne ha sett for meg. Jeg leter etter måter å roe ned sinnet på, få hjertet til å lytte til sin egen rytme og forstå at jeg trenger hvile. Jeg stresser meg selv opp, og sliter meg selv ned.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sov. Et par timer kanskje, i hvert fall ikke mer, for det var fremdeles ikke natt da jeg våknet og så mørkets frembrudd fra vinduet. Det var den lyden som vekket meg, den som alltid vekket meg etter at jeg først hadde sovnet. Hver kveld kom han hjem sent, noen ganger så sent at han like gjerne kunne reist og ikke kommet tilbake, noe han for så vidt også gjorde den natten. Jeg var blitt så vant til å våkne av bilen som stanset utenfor, at jeg våknet den natten også, og ble liggende og lytte. Jeg ventet lenge, ganske lenge, uten at ytterdøren gikk opp, så jeg gikk mot vinduet. Det sto ingen bil der. Det var da jeg skjønte det.

Jeg setter meg opp og ser meg rundt, gnir meg lett i øynene. Det kan ikke være mulig. Det er bare en innbilning, som alltid, bare vanen som gjør at jeg våkner. Nei, det er ikke mulig. Det er dager hvor jeg ikke tillater meg selv å tenke på ham. Jeg kaster koppen hans i søppelet, drar klærne hans ut av skapet og lar dem fly ut av vinduet, som om det siste igjen av ham bare reiser av gårde med vinden og ikke kommer tilbake. Han kommer faen meg ikke tilbake, tenker jeg alltid når jeg slenger skjorter og bukser ut av vinduet. Morgenen etter plukker jeg opp plaggene igjen der de ligger strødd utover innkjørselen, og et slips havner alltid i eiketreet, men jeg lar dem henge. Når stigen er ødelagt, så gidder jeg virkelig ikke å gjøre noe med det. Det er så patetisk, virkelig patetisk, hvordan jeg bærer klærne inn, vasker dem og stryker dem med kjærlighet som om han noen gang vil komme og hente de stygge skjortene. Faen ta ham.

Og nå er han her. Det er virkelig ikke mulig. Jeg står i vinduet og ser ham sitte i bilen sin utenfor huset. Tør du ikke gå ut? Tenker jeg. Tør du ikke treffe meg nå? Jeg kjenner huden stramme seg over knokene mine. Flere minutter passerer, men han blir sittende. Jeg kan bare så vidt se ham gjennom de to vinduene som skiller oss. Jeg tenker at jeg har ikke vært så nær ham på lenge. Så tar han endelig motet til seg, han stiger ut av bilen, ser lenge på huset, ser opp mot vinduet. Han ser meg. Nå må jeg ut, men vil ikke, selvfølgelig ikke, men nå så han meg. Jeg må ut.

Han studerer eiketreet, alle slipsene som henger fra greiner høyt der oppe, og han klør seg litt på haka. Jeg blir oppmerksom på at jeg står med armene i kors og løsriver meg fra meg selv, prøver å virke uanfektet, helt uten suksess. Han ser veldig brydd ut der han står et lite stykke fra meg. Gaten nedenfor ligger stille. Alle menneskene sitter inne i de pene husene sine. De som enda ikke har tatt kvelden, sitter og prater med hverandre, spiser eller ser på fjernsyn. De vet ikke hva ekte stillhet er. Den stillheten som oppstår når man møter en man både hater og elsker så inderlig at ens eksistens bare burde opphøre for å skape balanse i livet igjen. Den stillheten som finner sted når ens hjerte og hode er fylt opp av ord som har ventet i flere år på å bli brukt, men som virkelig ikke klarer å benytte muligheten når den først er der. Den stillheten, den virkelige stillheten som ingen klarer å bryte.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, sier øynene hans. Jeg får lyst til å skrike hold kjeft, du har sagt for mye allerede. Og han ser det, ser hva jeg tenker, og jeg angrer på at jeg tenkte akkurat de ordene akkurat da. Jeg viser vei til benken, med et blikk, og han skjønner hva jeg mener, viser det med sitt. Og vi blir sittende, lenge. Det er alltid fint sånn, å ikke si noe, akkurat nå vet vi akkurat hvor vi har hverandre. Han trenger ikke prate, for jeg vet hva han vil si, og det er det samme andre veien. Ja, det er rart sånn, og litt fint. Jeg holder meg fast i benken, ubevisst, kanskje jeg hadde slått til ham om jeg ikke gjorde det. Jeg hadde slått ham igjen og igjen, over ansiktet, på brystet, i armen, overalt hvor jeg kunne treffe for å få ham til å forstå hvordan alt har vært siden han dro. Jeg ville fortalt ham alt sammen i hvert eneste slag han hadde følt mot kroppen sin. Knokene mine er hvite. Tankene mine er tomme og vektløse, veksler mellom emner og hendelser som ikke er nevneverdige og historier om jenta som er så fine, som ikke passer akkurat nå. Tankene bare svirrer rundt i ubestemmelige retninger.

En finger beveger seg langsomt mot mine, stryker forsiktig, prøvende over de kalde fingrene mine. Jeg griper tak i den sterke hånden hans, klemmer hardt, slik jeg kniper øynene sammen. Jeg vil ikke at han skal se at jeg gråter. Han kjenner hvordan all lidelsen han har påført blir overført gjennom det kraftige, anstrengte taket jeg har i ham, og han sier at han forstår. Han sier det gjennom måten han bruker den andre hånda til å stryke over min, hvordan han klemmer tilbake. Vi sitter der lenge. Vi har en lang samtale oss imellom uten at et eneste ord blir vekslet. Alt kommer fram, i en stillhet så sterk, alt det sinnet og savnet, sorgen og desperasjonen. Flyktige ord uten lyd viskes avgårde i den svake vinden. Det sterke trykket av innestengte følelser letter og flyter avgårde.

Da jeg sto opp i dag, da jeg så på den tomme plassen ved siden av meg i sengen, da jeg så ut av vinduet og så våren, begynnelsen, for våren er alltid en begynnelse har folk ment, da tenkte jeg noe annet. Jeg vet, at da jeg satt på sengekanten og tenkte på gresset som igjen gror, på fuglene som har kommet tilbake og på alt som igjen vokser, spirer, kommer til liv i årstiden alle mennesker lever gjennom vinteren for, da jeg tenkte på begynnelsen, da tenkte jeg egentlig på slutten. De siste fire årene har jeg ikke følt annet enn at hver eneste dag er en dag nærmere slutten. Jeg vet ikke helt hva som skulle endt. Meningen med alt, kanskje. Livet mitt har ikke hatt mening på lenge. Og nå sitter jeg her, med ham som var begynnelsen, han som var fortsettelsen, som til slutt forårsakte slutten. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, hva jeg liksom skal føle nå. Er dette begynnelsen, enda en? Jeg ser bort på ham. De slitne øynene, de varme øynene, alltid overfylt av en ubeskrivelig kjærlighet som sjelden kommer til syne på noen annen måte, de sier at han ikke vet, men at det ikke betyr noe. Vi er her, vi har hverandre. Og våren omgir oss, med en sol som alltid lyser på en skiftende himmel, med fuglekvitter som piper i ørene, grønt gress og nye, friske blader på ethvert tre, enhver buskvekst. Vi skal til havet, kjenne på vinden og vanntemperaturen. Han vil bli kjent med henne, som om han kan ta igjen år som alltid vil være tapt. Havet er et fint sted å begynne, der vinden kommer fra langt der ute og slynger seg innover landet, mellom hus og skog og jeg tror, at det kanskje er der våren kommer fra. Det er der den oppstår. Våren lar oss gjenfødes. Våren brakte ham tilbake.

headers

2008-09-26T23:22:00.020+02:00

Jeg avslutter Fieandherlife litt mer for hver dag. Det er umulig å slutte tvert av en blogg som har betydd så mye for meg. Så snart jeg kan logge meg inn på russ.no igjen, skal dere få se russekortet mitt, siden jeg er mediaruss i år. Men først; et utvalg av headere jeg har hatt, bare for mimringens skyld. Det har vært mye trynefaktor her, litt flaut, men skitau. Fortell meg gjerne hvilken du likte best! Den nåværende headeren er forøvrig også gammel. Hejdå.

2008-09-14T19:28:00.002+02:00

tjena!

jeg ser at jeg fremdeles har besøkende, og jeg vet at i hvert fall mine nærmeste venner kikker innom i ny og ne i håp om at jeg har begynt å blogge igjen. egentlig har jeg ikke det, men nå og da kan det være fint å bare poste noe likevel. jeg vet aldri, dette kan være min siste post. eller den neste. :)

i går var jeg og elisabeth på loppis på misjonshuset hvor gamle damer sto og solgte service og duker for det meste. bor man ikke i sverige, da får man gjøre det beste ut av de loppemarkedene som fins! kjøpte en fin glasskrukke, for de kan brukes til så mangt.

i haraldsgaten satt en pjuskete skogkatt og la seg på fangene våre. jeg prøvde å løfte den ned på bakken etterhvert siden vi skulle rekke japan photo, men da bet den meg kraftig i armen. liten djevel.

norskoppgave, just for savin'

2008-08-28T10:42:00.002+02:00

Når eg tenkjer på kva som er ein god ven, kva som gjer ein ven til ein verkeleg god ven, då tenker eg på Jeanette. Ho var ikkje bare ein vanleg ven, som var der når andre var dumme eller som sendte postkort frå fjerne steder hun reiste til. Som den gong ho reiste til Vikedal og sendte kort med sommarhelsing til litle meg heime i Haugesund. Ho var der òg når eg vart sjuk, men ho var der også alltid elles. Me spilte Nintendo i lag, stal sjokolade frå skapet til mora, hoppa strikk og erta ungar med briller. Aller mest hugsar eg den gongen eg kasta ein snøball på den småtykke guten i klassen og fekk parade. Eg fekk beskjed om å møte på skulen lenge før fyste time neste dag for å sitje på rektor sitt kontor og føle skam. Neste morgon sto Jeanette utanfor døra og hadde planar om å fylgje meg. Me skulka i lag, sendte lappar i timane og erta ungar som hadde sko med borrelås. Eg tykkjer at det som gjer ein ven til ein veldig god ven, er at venen likar ideane dine, og er med på dei. Ein god ven vil vere dum i lag med deg, så du slipper å vere dum åleine.

you know i miss it

2008-08-13T13:36:00.005+02:00

dere vet hvordan livet er kapitler, enten du vil innrømme det eller ei. noen ganger er det vanskelig å se hvor et nytt kapittel begynner, ikke minst hvor vanskelig det kan være å innrømme at et annet er slutt. jeg har forandret meg så mye det siste året, og bloggingen var en del av forskjellige interesser som svant hen, sammen med flere andre. derimot, har jeg jo samtidig funnet mange nye. klart at jeg savner å blogge, men mest av alt savner jeg følelsen av å tenke: "dette var kult, dette vil jeg fortelle alle leserne mine om!"

fieandherlife forsvinner ikke. 220 innlegg om livet mitt er noe jeg ser på som verdifullt, det er jo en del av livsverket mitt, og best av alt er at så lenge det ligger på internett, så er det her for alltid. jeg har fjernet en del innlegg og slikt, latt være det jeg vil ta vare på. jeg har elsket å blogge, og jeg skal ta vare på dette minnet. så lenge det eksisterer på webben.

så hva har skjedd med fie siden sist? kanskje du lurer? kanskje ikke? anyways, jeg har flyttet inn til forloveden min, og vi har det bedre enn noensinne. jeg gjør alt husarbeidet, for jeg har gitt ham klar beskjed om at det er mitt territorium. klesvask og rydding gjør meg lykkelig. jeg har vært på ferie i fredrikstad, nydeligste byen i norge, sett peer gynt, alva, (kaninen), har blitt stor jente, tm kaller meg opa og kommer bort til meg for å gi meg 'suss' på kinnet, skolen begynner snart igjen og jeg gleder meg til å se folk igjen, sitte i kantina og spise brød med karbonade.

jeg håper dere ikke glemmer meg. :-)

oda.

another summer day

2008-07-04T19:27:00.005+02:00

#1: Justin og Charone tør ikke. #2: Val betaler parkeringsautomaten for lån av... lekeplassen?

Fie.

Fie og Charone.

i lost my job today

2008-07-01T02:00:00.001+02:00

nuff said.

Cuz I just look sooo good on webcam

2008-06-28T16:55:00.002+02:00

Eller ikke. Lite å finne på. Tommy sover, TM tar på seg et kaninbånd, jeg har enten aldri kamera eller kabel eller internett. Vanskelig å time og tilrettelegge.

Jeg prøver ut webcam'en til Tommy. Spennende.

tjenare

2008-06-21T18:43:00.002+02:00

Arkivbilde. Utvik, Fie og Floyd i Hyde Park i London. Foto: Aleksander Karlsen

A couple of days ago:

Poirot: Jeg syns du skal smile. Du har fått sokker og CD.
Fie: JEG SYNS DU SKAL SMILE. DU HAR FÅTT SOKKER OG CD!
Val: Jeg syns Fie skal slutte å kjefte på meg.

10kr

2008-06-21T00:02:00.003+02:00

Fie sitter ikke i en handlevogn på parkeringsplassen utenfor Amanda, neida.

Vi hadde betalt for den! Vi kan gjøre hva vi viiiiiil!

Exams from hell

2008-06-17T18:44:00.002+02:00

Birte og Aleksander Weird Al har eksamen.

Jeg fikk 3. Ohmyfuckinggoddammit.

Picture my life

2008-06-17T18:26:00.011+02:00

CAFÉ MOODY er min helt. Her er det gratis trådløst nettverk, men så streiker plutselig min gamle laptop, og så har jeg ikke nettilgang likevel. Men så dukker en ny helt opp; Poirot. Jeg bruker Poirot sin laptop. Jeg er kul.

Og syk. Grunnen til at det har vært dårlig med blogging for tiden er fordi jeg har hatt influensa og ligget på sofaen til Tommy hele helga. Dette er maten jeg har levd på:

Dette er Alva, slik hun ser ut i juni. En gæren jentunge i puberteten som spiser flere kilo gress i uka.

Slik ser leiligheten vår omtrentlig ut:

Moody-hjørnet (stolen til venstre og lampene er mine):

Og ikke minst; min nye bling bling-forlovelsesring! Jeg og Tommymin er nå offisielt forlovet og skal gifte oss en gang i fremtiden. Ringen er identisk med hans; hvitt gull med gravering. Det står ”Min Tommy” i min ring. Dere får bare se selve ringen, for hendene mine er ikke fotogene. Ikke en plass.

Og så ville dere se flere bilder av Fie… Fie har hatt rennende nese de siste dagene, men hva gjør jeg vel ikke for dere?

Og aller sist, men heller ikke minst; Elisabeth sine sokker henger til tørk:

fies morgen

2008-06-14T21:34:00.001+02:00

KLOKKEN ER HALV SEKS på en lørdag morgen, tåken har begynt å lette. Et par regndråper faller fra himmelen og slår mot frontruta på den røde drosjen mens den kjører innover mot byen. I baksetet sitter en omtåket nittenåring og myser ut av vinduet i det bilen passerer en gammel mann som er ute of lufter hunden sin. Hunden går og snuser på gresset i veikanten, mannen trekker hetten på regnjakka over hodet. Vindusviskerne blir slått på.
- Hvor skal du hen?
- Til... Breidablikgata.
- Nummer fire?
Jenta i baksetet tviholder på hundrelappen i lomma på genseren sin og prøver å forstå hvor husnummeret fire kom fra. Hus nummer fire? Nei, jenta bor ikke der. Drosjesjåføren er en dame i trettiårene som nynner mes hun dreier kraftig på rattet i den siste svingen ned mot hovedveien.
- Jeg tror det er nummer 70 og noe.

Det er stor morgentrafikk allerede. Bilistene skal på arbeidet, eller hjem fra nachspiel, man vet aldri. Jenta i drosjen er på vei hjem til en stille leilighet hvor de andre beboerne ligger og sover enda. Hun kommer fra en sovende kjæreste som ikke gjorde det mulig for henne å få plass i senga samtidig. Hun dro derfor på seg en stor hettegenser og la seg på sofaen i stua med hetta dratt nedover ansiktet. Etter å ha ligget der en stund, hutrende av kulde, tok hun fram mobiltelefonen og ringte drosjesentralen. De skulle komme med en gang. Hun tok en hundrelapp ut av lommeboka hans og la den i lomma på genseren. Så listet hun seg ned trappen og ventet på drosjen utenfor huset mens hun myste mot dagslyset.
- Tåken letter, tenkte hun. Det blir regn.

Drosjen stopper utenfor hus nummer 79. Jenta gir sjåføren den sammenkrøllede hundrelappen og tar veska over skulderen før hun setter sine iskalde, bare føtter ned på den nyvåte asfalten. Hun lukker bildøren og trer hetta over hodet igjen. Med hurtige steg går hun mot huset, åpner den tunge døren og går oppover trappen. Det er helt stille. Hun flytter alle tingene som ligger på sengen og legger seg under den iskalde dynen med klærne på. Hun forsøker så godt hun kan å få varmen i de kalde føttene mens hun hører regnet slå mot ruta. Rommet er nesten helt opplyst, men hun sover som en stein etter kort tid. Heldigvis er det lørdag.

i should care more

2008-06-09T14:02:00.004+02:00

Nå sitter jeg på skolen og tegner kruseduller og vanner virtuelle tomatplanter. På timeplanen står det EKSAMEN. Jeg er jaggu meg en flink elev.

Men hva skjer med pollen, ’a? Dere vil se flere bilder av Fie? Dere er jammen noen snodige kaker, men bilder skal dere få. Fred ut.

Update:
Klokka er ti på fem og jeg sitter fremdeles på skolen og har eksamen. Jeg er blant fem gjenværende elever i klasserommet blant dem som har bestemt seg for å bli litt, og de spiller musikk og spiser chilinøtter. Det er ingen lærere her. Skolen ligger mørklagt og stille. Jeg vanner tomatplanter og leser kjendisnyheter på vg.no. Og så jobber jeg med eksamensoppgaven min i media. Jeg gjør virkelig det.

Men ikke så veldig mye.

Boblefantasi

2008-06-03T13:02:00.002+02:00

DET ER MANDAG ettermiddag i forretningen og Fie monterer gulvlamper. De er pakket inn i store pappesker og består av mange deler som skal settes sammen. Fie river alle delene ut av plastikken og går til lageret for å kaste det i plastavfallet. Men - ikke før Fie har slengt alt i posen og snudd seg for å gå tilbake til monteringen, bråstopper hun og ser seg tilbake. Det der var da ikke vanlig plast? Vent nå litt...Fie går tilbake og stikker hånda ned i den store posen full av plastavfall og plukker opp det siste hun kastet nedi. Åh, joda, det er ikke vanlige saker dette her. Det er bobleplast.

Fie bare må. Hun klemmer på et par bobler mellom fingrene og det lager små, koselige smell. Et par til. Og enda noen. Fie storkoser seg. Bang, bang, bang. Bittesmå bang. Fie er ferdig med hele den venstre siden. Hun klarer ikke å stoppe. Glem lampemontering og lyspører - her er det bobleplast!

Men - rett som det er, mens Fie står på lagerrommet og smeller bobleplast og aner fred og ingen fare, står det plutselig noen i døra. Det er butikkeieren, og hun står der litt forfjamset og gir Fie et rart blikk som bobleplastentusiasten ikke klarer å tyde.

Damen i døra sier:
- Kan du komme ut og passe forretningen når du er ferdig... med det du holder på med?
Damen ser på bobleplasten. Fie skynder seg litt for sent med å gjemme boblene på ryggen.
- Ja, klart det.

Dumme, fristende bobler.

Lille solstråle

2008-05-23T20:59:00.001+02:00

VÅREN er min venn.

Jeg liker at solen skinner og at jeg slipper å gå med jakke.
Jeg liker at jeg kan gå barbeint og få spiker i foten.

Det er også veldig fint at det finnes gode venner som vil gå ute med meg uten jakke.
Men de har sko på seg.

Jeg liker at det kravler biller over fortauet.
Og at det lusker pinnsvin mellom buskene.
Jeg liker at kattene sover i gresset og blir bustete i pelsen.

Noe av det beste av alt er paradis. Og å føyse (bokmål: huske) med venner, Melodi Grand Prix, enda flere pusekatter som sitter på trappa og jeg gir dem melk fordi de er så søte, konserter og andre kulturbegivenheter, folk som blogger bilder av seg selv i sommerkjoler.

Jeg liker at det er vår.

Grevlingbarna

2008-05-19T22:28:00.001+02:00

I DAG TIDLIG kunne man lese om tre grevlingunger som ble reddet ut av den totalskadde taufabrikken på Helsfyr utenfor Oslo som fremdeles brant da brannmennene Odd Arne Lande og Espen Solli bar dem ut i tryggheten.

Nå er det ikke en ukjent sak at jeg er redd for svære grevlinger, men tre tøffe grevlingbarn som satt under gulvplankene i brannruinene av den gamle fabrikken fortjener cred. Moren deres hadde stukket av, så barna hadde søkt ly under gulvet da redningsmannskapet løftet dem opp og bar dem stolte på armene sine.

I kveld kom de triste nyhetene om at Viltforvaltningen i Oslo har avlivet de små krabatene. Deres forklaring via Anders Gimse lyder:
"Vi har ikke noe opplegg for mottak eller rehabilitering for denne type dyr. I dette tilfellet var også moren forsvunnet, og da var avliving eneste alternativ."

Zoolog Torfinn Ørnen fortalte deretter NRK:
"Det er ikke vanskelig å flaske dem opp. Grevlinger blir veldig tamme når man får dem når de er små."

Igjen sitter to triste brannmenn som er svært oppgitt over håndteringen av de tre sorte tøffingene. De hadde gitt Viking redningstjeneste klar beskjed om at grevlingene ikke måtte avlives, men bare timer senere var livene deres avsluttet likevel.

Hvorfor kan ikke superhelter få være superhelter? Hvorfor finnes det folk som de hjerteløse monstrene i Viltforvaltningen? Jeg kunne tatt meg av grevlingbarna, de kunne bodd her, under senga mi.

Dagen etterpå

2008-05-19T01:31:00.017+02:00

En trøtt og sliten Fie venter på pølsefrokost på Narvesen.

NÅ SKAL DU få en skikkelig fyllehistorie. Neida. Det blir bare en liten historie. Om fylla.

Plutselig satt jeg der, med hodet over toalettskåla og kastet opp magesekken min. Deretter sloknet jeg på sofaen, utkjørt, med Chaplo, Linn Hege og Birte rundt meg, tror jeg. Da jeg våknet igjen var jeg helt alene, i mørket, og skalv som en kattunge i vinterkulda, men så kom det en engel inn døra i sorte klær. Han støttet meg ned trappen og ut i en ventende bil og så sovnet jeg på senga til Tommy i totiden. Jeg husker ikke så mye akkurat nå.

Jo, det var syttende mai, jeg hadde vært dauforkjøla og sett Maria gå i russetoget tidligere på dagen. Utvik fikk en god klem. Tommy sto utenfor Narvesen og solgte gassballonger.

Aleksander feirer nasjonaldagen. Det var egentlig veldig pent vær, men det ser ikke slik ut.

Birte starter innflyttingsfesten med en brun banan.

Dagen etterpå satt jeg utenfor butikken sammen med en mann i sånn rullestol som er litt mer ut som en bil, og han sa:
"Det er godt det bare er syttende mai én gang i året. Og jul, og påske og nyttårsaften."
Jeg sa: "Men det hadde vært fint med bursdag to ganger i året, da."
Han sa: "Hah! Nei, TENK så gammel jeg hadde vært da!"

Jeg fikk et Donaldblad. Ikke av mannen i rullestol som spiste to pølser i ett brød, men av fine kjæresten min som called in sick senere. Så dro jeg hjem til ham og spilte Kv@kk Attack! på PS2, men det spillet var umulig. Så Bee Movie og ventet på Tommy som kom en halvtime tidligere fordi han lengtet etter burgerne han hadde bestilt fra Peppes og sendt hjem til meg en time tidligere.

De selger mye tyggis på Narvesen.

Halv tolv fulgte han meg til bussholdeplassen fordi jeg fremdeles var skjelven etter den grufulle avsløringen om grevlingers eksistens.

Satt på bussen i stillhet og gikk av nær huset mitt. Jeg snudde meg en gang og så bussen forsvinne i det fjerne bortover den øde veien. Vårnatten lå fuktig og mild, det var vindstille og ikke en lyd på kilometers avstand. Det var kaldt, så jeg dro genseren til Tor tettere rundt meg, men jeg skulle hatt et skjerf. Jeg har fremdeles mye å lære.

TM sov hos meg fra fredag til lørdag.

Dette bildet tok TM. Han er to år gammel og en født fotograf.

One hundred thousand kisses

2008-05-15T22:20:00.000+02:00

One hundred thousand kisses
are shared in
this
very moment

Millions of people who love
right now
every night
every morning
Shines a light

That light knows no limits
We love till we die
We don't really hate
we just love to try

My friend, who I love
has always been caught
Her poor little heart
is hurting a lot
I love you till the end of the world

I love him
a lot
So I kiss him
a lot
Like many others kiss their loves
in this very moment
One hundred thousand and one

Pappeskeliv

2008-05-12T22:13:00.002+02:00

DU MÅ HA overbærenhet for meg, for at jeg er så travel at jeg glemmer å spise og blogge. Laptopen står i ro i stua. Det er vanskelig å drive med prioritering med så mange baller i lufta.

Jeg lever i en pappeske surret inn i maskeringsteip som revner, og det er ikke bra, ikke når eskene skal bæres inn i ny leilighet i Breidablikgata, hvor det er trapp, så ramler alle tingene nedover trinnene og ligger strødd utover. Det er slik jeg ser det for meg. Ved siden av pappeskene med udugelig teip står en gammel lampe med tre armer, en sort stol og en vannkoker. I den åpne esken ligger et stort speil og et par krukker, magasiner og telys.

Nå skal jeg ut av barndomshjemmet.

Oppe i en liten leilighet med blå tapet sitter en kjæreste jeg ikke kan få nok av, som jeg ikke kan få holdt armene mine rundt mange nok ganger. Tiden går fort, noen ganger litt for fort, som når det plutselig går opp for meg at det er et ettsifret antall timer til en ny skoledag begynner.

En liten kaninunge med store ører farer over stuegulvet i femti kilometer i timen. Hun eier ikke frykt i livet. Snart skal hun bli med til et nytt bosted hvor stuegulvet er enda glattere.

I tillegg går jeg på jobb i ny og ne, selger lyspærer og utebelysning som er på tilbud. Våtsoner, røde soner, watt og volt, eksteriørpærer og sokler, LeKlint, armatur og F1. Jeg har min egen selgerkode og nå har jeg også fått postkasse.

Jeg har sett Ironman på kino, vært på familiemiddag, grillet frokost på lekeplassen, møtte Lene og Lars på Moody, snakket med Maria på kaien og holdt dørvakten min med selskap i totiden.

Og jeg fikk igjen alle pengene som Lånekassen har stjålet fra meg. Jeg håper alle dere små venner har det bra. Jeg kikker på alle sine blogger hele tiden, men det er stort sett det eneste jeg får gjort når jeg først er hjemme. Vel, i det som fortsatt er hjemmet mitt. I morgen skal jeg ut herfra. Ønsk meg lykke til.

Greveling, grevelang

2008-05-08T13:11:00.005+02:00

ONSDAG KVELD, 00:30:

- Hva var den lyden?

- Det var nok bare en grevling som slåss m...

- GREVLING?

- Ja?

- Du kødder? Seriøst? Grevling? En stor, fæl, sinna grevling som skriker der borte?

- Ja, den slåss vel med en katt. Det er ikke noe farlig, altså. Du klemmer hånda mi veldig hardt.

- Du, se på meg, helt alvorlig: grevling? Er det en GREVLING der borte?

- Mhm.
- Jeg trodde ikke de dyrene fantes i Norge!

Etter å ha sett på grevlingbilder i dag, har jeg funnet ut at de umulig kan være så skumle, på tross av at de vandrer ned fra skogen og bort til søppelbøttene utenfor husene i det svært tettbebygde boligområdet og sover under folks terrasser om dagen. Men, en ting er sikker: Det finnes ikke noe skumlere dyr i verden enn maurslukere. Dette bildet er nettopp det bildet som ga meg mareritt da jeg var liten fordi jeg så det på Tv.

Mai

2008-05-07T17:06:00.003+02:00

ALVA, TIGER OG JEG slikket vårsol i dag. Det var den fine opplevelsen. Den ikke fullt så fine, var å gå på likningskontoret og få skattekort og gå i dumme Postbanken.

Jeg veit ikke hvorvidt dere bryr dere, men her kommer flere updates på livet mitt per dags dato:

1. Nå er det offisielt. Jeg er ikke lenger vegetarianer. Etter tre år bestemte jeg meg for en pause for å se om jeg savnet mitt gamle liv som kjøtteter, og nå har jeg ikke noe ønske om å gå tilbake til grøntfôret igjen. MEN jeg rører fremdeles ikke svinestek. Ett sted går grensa, liksom.

2. Flytter ut i løpet av uka, tenker jeg. Har begynt å legge sakene mine i pappesker. Dette er rart. Men jeg melder ikke adresseendring for å slippe alt styret med Lånekassa.

3. Mamma har planer om å selge barndomshjemmet mitt til høsten. Da har jeg bodd her i tretten år. Farvel, røde huset.

4. Jeg har sagt til kjæresten min at jeg elsker ham. Han har sagt det til meg i ukevis allerede, men.

5. Det er våååååår. :D

SMIL! Prækas.

Hija del Tomate

2008-05-07T10:12:00.006+02:00

TOMATSPILLET anbefales. På idunketchup.no kan du stelle tomatplanten din og dyrke ketchupflasker. Konkurransen om Nintendo Wii er avsluttet, men det er fremdeles gøy å gi flaske til en tomatplante med bleie.

Det er onsdag og jeg sitter på skolen uten sokker. Det er varmt ute, tåken har lettet. Utvik er i begravelse, Poirot er bare fraværende. Sverre var ikke så fornøyd med vår uoriginale idé om å lage et tekstmagasin, og foreslo et akvarium. Og så tegnet han dette grafiske elementet:

Den farlige hunden med tekst inni er egentlig lilla. Jaja. Prækas!

Hils på Alva

2008-05-04T20:48:00.008+02:00

Et litt amatørbilde hvor ikke engang hele kaninen fikk plass i bildet, selv om hun er så liten. Men en to måneder gammel kaninunge veit ikke hva det vil si å sitte stille og se cheese.

Synnøve er kul. Jeg er ikke kul.

Poirot og Synnøve på Egon. Yo-ho.

Karusell

2008-05-03T22:16:00.002+02:00

Hei venner.

Det ligger en svart pusekatt ved siden av meg. Det har vært en lang dag. Det skjer så mye for tiden, jeg er nesten aldri hjemme, jeg har ikke tid til å blogge, ikke orker jeg heller. Jeg skal bli bedre, men akkurat nå er det litt mye annet.

Synnøve har vært på besøk fra Stavanger, vi har vært på shopping og spist ute, nerdet på PC og tatt litt bilder. Har gått titusen mil i løpet av de siste dagene, bare så det er sagt.

På onsdag fikk jeg kanin. Det har jeg visst ikke sagt. Etter at engelsktentamen var ferdig, dro jeg og Poirot til Amanda og møtte Tommy med lue, han kjøpte Alva til meg, som er en nydelig brun kanin som liker å kjøre buss og skli på gulvet.

På torsdag var jeg på visning for en leilighet sammen med Val og Aleksander. På kvelden trengte Tommy barnevakt, så jeg og Synnøve stilte opp. Toåringen sov på rommet mitt den natten og kaller meg stort sett mamma. Han fikk løpe rundt i hagen, jage katten, se på utsikten fra verandaen, spille piano og spise vitaminbjørner. Han sovnet med fotballen til Solo under armen.

Han våknet halv syv i dag, så da var det opp og bytte bleier etter at han hadde rasert rommet mitt. Fikk i ham litt mat og deretter brukte vi en time bort til bussholdeplassen. Han satt på fanget mitt hele tiden og sa sebis og pekte på vinduet.

Var tilbake i tolvtiden og dro med Synnøve til Oasen senter og lette etter en butikk som de ikke har der lenger. Fulgte henne til Kystbussen halv seks og møtte deretter Val og Chaplo for å gå til vår nye leilighet nord for sentrum i et gammelt strøk. Den er på to etasjer og har en enorm og nydelig stue. Kjøkkenet er dritstygt. Så der skal jeg bo framover.

Etterpå gikk jeg på Esso'en jeg aldri har vært på før og fikk kjøpt en sjokolade for de 19 kronene jeg hadde, og gikk hele veien tilbake ned til sentrum for å vente på bussen.

Dette er sinnsykt psyko. På et halvår har jeg fått verdens fineste kjæreste, blitt halvstemor, fått 50% stilling på Mesterlys, delvis flyttet inn i ny leilighet og fått kanin. Herre min hatt. Og så forteller jeg om alt på en verdensvant og likegyldig måte i en kjedelig oppramsing på Fieandherlife. Det burde ikke være mulig.

Men sånn blir det, når dagene er lange og jeg vandrer rundt til jeg har vondt i beina. Bare i dag har jeg tatt bussen seks ganger, så månedskortet kommer godt med. Hjemme venter en liten kanin med store ører og en katt som aldri kan få nok oppmerksomhet. Alva blir med til den nye leiligheten, men pusen blir her.

Og i dag var vi på Rema og handlet Zalo og ris. I morgen kommer Aleksander med stekepanner. Jeg skal legge ut bilder. Jeg lover. Du lurer sikkert på hvordan det nye rommet mitt ser ut.

Me talast. Fred ut.

Mens noen har tentamen...

2008-04-30T10:45:00.002+02:00

Klokken blir ti
Det er mange igjen
Noen har gått
De får neppe fem
Så synd for dem

Birte skriver
Det blir nok bra
Engelsktentamen
En sekser skal hun ha

Krøllete hår
Rett foran meg
Jeg lurer på hvorfor
Det krøller seg

Jeg sender melding
Ikke noe svar
Kanskje jeg ikke
Er mye til kar
Det blir i hvert fall ikke mer enn en firer på meg

Utdanningsdirektoratet
Er mislikt i dag
Oppgavene til oss
Gir meg ubehag
Jeg vil ikke skrive om litteratur

Manuskript og dilemmaer
Oppgavene er gørr
Har lyst til å stikke
Men veit ikke om jeg tør
Klokken er bare ti over ti

Tentamen suger
Alle er lei
En lærer står ved døra
Og kjeder seg

Birte skriver
Bakgrunnen er blå
Hva med it’s Learning?
Hva med å logge på?
Det venter en melding på deg

Alle vil ut
Tre får gå først
Engelsk er dumt
Jeg vil hjem, jeg er tørst

Birte skriver
Siri snur seg
Siri smiler
Siri er grei

Birte skriver
Du kan levere nå
Du får sikkert en sekser
Det vedder jeg på

På engelsktentamen
Skriver Utvik med penn
Han kommer aldri
Til å bli ferdig med den
Du skulle hatt med en PC

Birte leser
På utlverte ark
Jeg gnager på negl
Hun retter sikkert
På skrivefeil

Men hva skjer nå?
Skal Birtemin gå?
Hun pakker sammen
Akkurat nå

Jeg må løpe!

I <3 LDN

2008-04-28T13:58:00.007+02:00

(bilde kommer i kveld)

Sunday
Denne dagen reiste vi til London. Bussen tok oss gjennom Tottenham og før vi visste ordet av det; så hadde bussen stanset utenfor Apollo Hotell på Queensborough Terrace rett ved siden av Hyde Park. Etter å ha parkert bagasjen på hotellrom fordelt på fem etasjer, stakk vi ut i parken og så ekorn så tamme at de kunne spist av hendene våre.

Monday
Alice, Hilde og jeg tok trappene ned seks etasjer til kjelleren hvor det ble servert frokost fra halv åtte til halv ti. Vi var skrubbsultne, så vi kastet raskt et blikk over tilbudet. Boller, croissanter, syltetøy og appelsinjuice. Det skulle jo bare mangle. Så vi startet dagen med en sukkerbombe hver og tok heisen opp igjen.

Halv ti var det samling av troppen i lobbyen og da alle var klare til å utforske metropolen, dro vi til undergrunnen på Queensway. Alle kjøpte hvert sitt tredagerspass for sytten pund og så fulgte vi skiltene ned til banen. Speilreflekskameraer ble dratt opp av vesker og folk knipset bilder av jernbanen, skilt og folk. Da undergrunnsbanen med ett kom kjørende, sto Alice og en lærer klar til å ta bilde av et tog i full fart på vei mot oss. Men, ikke før den første vogna hadde kjørt inn på perrongen, så bråstoppet føreren hele maskineriet og åpnet døra rett foran oss.
- You silly dummies!
Sjåføren vekslet mellom å se på meg, Alice og læreren.
- Do not do that! You are silly dummies!
En annen elev kom mot Alice og spurte:
- Ka sa han? Ka sa han?
Alice svarte: - Han kalte meg dum.

Vi ble vel tilgitt, for vi fikk komme på. Vi gikk av på Embankment og tok en kikk på fasaden til Tower of London før vi gikk videre langs Themsen. Vandret over brua, (den store, blå, kjedelige, overvurderte – du vet), og videre langs Themsen på den andre siden. Mennesker har aldri hatt vondt av en vandring rundt i London by, men føtter med trange sko har kanskje en annen mening om akkurat det.

Når det gjelder slike severdigheter som London Bridge og Big Ben, så går tankeforløpet som regel slik når du har fått øye på sakene:
– Spennende.
- Akkurat som på Tv, ja.
– Ikke lenger spennende.

Når det gjelder det å vandre langs gatene i en gruppe på 23 personer, så finnes det ulemper med det. Tro det eller ei. Som for eksempel når man mister hverandre, (som ikke bare hendte én eller to ganger), eller når fire-fem blir hengende bak. Langt bak. Heldigvis befant vi oss til enhver tid i samme bydel i det minste, men noen var litt ivrigere med fotoapparatet enn andre som gjerne ville bli ferdig med fellesopplegget så fort som mulig og komme seg på shopping.
- Dei trenge jo ikkje å ta bilde av KVER forbanna ting dei ser!

Før vi stakk hodene inn på Tate Moderen Museum, havnet vi tilfeldigvis på samme pizzarestaurant. Jeg, for min del, hadde fått nok av pizza for mitt liv, så jeg bestilte lasagne, men fikk aldri noe å drikke av servitøren. Ikke av den svenske heller. Svensker er skumlere enn engelskmenn.

Etter maten var det på nytt samling av troppen før vi skulle inn på museet, men da var to jenter borte. De dukket opp til slutt, men da var det enda flere sure miner ute og gikk blant resten.
- Litt teit å gå på Starbucks når heile klassen står og vente, da!

Tate Moderen Museum er den største og mest kjedeligste bygningen jeg noen gang har vært i. Jeg kan si så mye som at hvert eneste piece of art der var ikke mer spennende enn en brødskive. Uten pålegg.

Deretter priste vi vårsola for at vi var frie til å gå hvor hen vi ville innenfor rimelighetens grenser. Samtlige dro på shopping på Oxford Street; den største handlegaten i LDN. Det var en million butikker langs den travle gaten. Det var like folksomt som i hjembyen på grunnlovsdagen og trafikken var verre enn E134 på vei inn mot Amandasenteret på bittelille julaften. Det første vi fikk øye på da vi kom opp fra under bakken ved undergrunnsbanen, var TOPSHOP. Den butikken er større enn hele Amandasenteret selv, det må jeg bare få ned på papiret. Det var vel egentlig en av grunnene til at vi dro inn der sist. Vi gikk oppover gaten mot Piccadilly Circus og var inne på et tjuetalls klesbutikker og andre saker. Langs hele fortauet sto mennesker og holdt gule plakater som det for eksempel sto ”WAXING & TANNING” på, og en liten pil som pekte nedover en annen gate. Et hundretalls mennesker prøvde å stappe avisa London Lite ned i hendene på oss, men bildet av en eller annen britisk realitykjendis på forsiden fristet ikke.

Før vi vendte hodene hjemover mot det lille hotellet i Queensborough Terrace, var vi innom Primark, som er en enorm billigbutikk hvor jeg fant syv par sokker for den nette sum av 2 pund. Alice gikk bananas på favorittbutikken.

Heisen hilser oss velkommen på hotellet ved å åpne dørene.
- Going up.
- This lift is overloaded.

Etter å ha hvilt beina en stund på en lite hotellrom med seks senger, gikk vi nedover turistgaten utenfor på leting etter et måltid. Vi hadde ikke spesielt lyst til å være dårlige turister og spise på Burger King, men det var der vi endte opp likevel. Vi sov som engler den natten.

Tuesday
Tidlig opp igjen. Hotellrommet ble til et venterom for å komme inn på det lille badet uten varmtvann, men deretter var det ned på Starbucks for morgenkakao. Vi droppet croissantene denne dagen. Det var en god idé. Igjen bar det inn på tuben på Queensway station etter å ha samlet oss rundt halv ti, og reiste omtrent ti holdeplasser innover London og gikk av på Elephant & Castle. Mens de fleste fløy opp trappen til venstre, endte jeg opp i en gruppe på åtte som tok den høyre trappen ut på gaten. På den måten endte vi ikke bare opp på den andre siden av togstasjonen, men hele bygningen. Hvor ble det av de andre? Vi ble stående der og så på politibiler som kjørte forbi med hylende sirener en stund før vi tok en runde rundt bygningen for å lete etter kjentfolk. Heldigvis ble vi funnet og reddet, tatt med videre til London College of Communication, kanskje ikke så reddet allikevel.

Jo, takk, det var et spennende universitet. Sikkert morsomt for dem som går der og de få i klassen som mente de kunne hatt lyst til å gå der, men stort sett var det ikke særlig spennende med en omvisning rundt studioer, avisredaksjoner og workshops. Ikke helt min retning, mediaelev eller ikke.

Da fritiden begynte i totiden, bar det til Piccadilly Circus, som virkelig skulle vise seg å være et sirkus av mennesker i alle slags fasonger og billboards i fargesprakende bilder og blinkende skrift. Gikk derfra nedover Regent Street og dens eksklusive butikker; Tommy Hilfiger, Burberry, Rolex, H&M, Zara og sist men ikke minst; Hamley’s. Syv etasjer med leker. Da jeg kom innenfor dørene og såpeboblene kranset rundt hodet mitt, ble jeg plutselig ti år igjen. Eller fem, for den saks skyld. Jeg kikket lenge på alle bamsene og endte opp med en stor Pusur. Femåringen i meg var et strålende fornøyd barn.

Hvis du skulle være interessert i å vite hvordan været var denne dagen, så kan jeg si med hånden øynene at et par solbriller ville vært brillefint.

Alice, Hilde, Utvik og jeg spiste hamburger på en pub ved sirkuset mens vi fikk med oss hele hendelsen med en mann som yppet seg mot politiet utenfor McDonald’s og nektet å forlate området. Underholdning til maten, altså.

Tok en stappfull undergrunnsbane tilbake til Queensway, men det var lang kø foran heisen som gikk til oksygenet på overflaten av Jorden. Vi satset derfor på trappene, hvor et opplysningsskilt fortalte oss at trappen hadde 123 trinn. Det var ganske mange, fant vi ut.

Inne i resepsjonen på Apollo Hotel sitter resepsjonisten på Skype som vanlig og prater i mikrofonen på et ukjent språk. Vi spør etter romnøkkelen og heisen og kvinnestemmen tar oss opp til femte etasje og rom 506.
- Going up.
- Floor one
- Floor two.
- Floor three.
- Floor four.
- Floor five.
- Going down.

Wednesday
De første timene av dagen var i utgangspunktet viet til et besøk på Natural History Museum, hvor de oppbevarer ekte dinosaurer, men vi avlyste i fellesskap og dro av gårde dit vi selv ville. Med Alice og Hilde gikk vi et stykke på Oxford Street og havnet inn på en sidegate hvor det lå et par snobbete restauranter og gjestene satt i dress og pratet jobb. De hadde stort sett bare crêpes, så da ble det pannekakelignende mat med kylling i. Snobbemat er namnam. Dro tilbake til Queensway og derfra til Oxford Treet for fjerde gang sammen med Aleksander, Floyd, Alice, Hilde og Utvik og havnet nok en gang på Topshop. Denne dagen shoppet jeg klær for første gang; jeg fant en singlet med fisker på.

I sekstiden møtte vi resten av klassen og gikk på Pizza Hut. Der hadde de unlimited refill av brus, og jeg kjøpte lasagne igjen. Et titalls jenter dro av gårde for å se Lion King som musikal et sted, mens jeg dro med Aleksander og Hilde til Piccadilly Circus etter maten. Da var det blitt mørkt og de blinkende reklamene ble nesten som fyrverkeri. Det var like fullt av mennesker og like mye trafikk og sirener, så vi dro videre til Westminster Abbey hvor vi fant Big Ben og katedralen. Etter en stund hadde gnagsåret mitt gnålt nok, så vi dro tilbake.

Når det hadde blitt sent på kvelden og mørket lå over de travle gatene på Queensway, handlet vi små fruktposer, vann og sjokolade på Spar. Litt senere satt vi på sengene på et slitent og billig hotellrom og spiste kveldsmat mens sirener fløy forbi utenfor de åpne vinduene og mens tyskere pratet høylydt i rommet ved siden av.

Thursday
Vekkerklokkene pep i sekstiden. Samtlige sov på bussen mot Stansted flyplass. Vi kom vel hjem. Litt trist å ikke kunne prate engelsk lenger og se bussen kjøre på venstre side av veien mens små kaniner sitter i veikanten og spiser grønt gress, men det får duge med Norge likevel. Man kan alltids dra tilbake.

Aida, nå kan du slappe av!

2008-04-24T15:53:00.001+02:00

I am home. På Facebook har alle de andre allerede oppdatert statusen sin ved å fortelle nettopp dette.

London er (og har sikkert alltid vært) helt fantastisk. Min PTF-oppgave blir å skrive en reiseskildring, så den legger jeg ut her når den er ferdig. Da får du høre om undergrunnsbanesjåføren som stoppet hele toget for å kjefte på oss, tyskere som sendte kjærlighetsbrev under hotelldøra, en Pepsi og en 7-Up, hvor stor Topshop egentlig er, hvor hjernespisende kjedelig Tate Modern Museum er, dusjer som bare har iskaldt vann og Pusur.

I dag er det meningen at jeg skal skrive en hel samfunnsfagoppgave og en diktanalyse, men det har jeg ikke noe lyst til.

London calling

2008-04-19T17:40:00.004+02:00

DAGENS DÅRLIGE NYHETER:

Chess har sendt meg en regning på nesten 500 kr for denne månden. HVA FAEN? Fuck Chess. Nå skal de få fyken.

Vi har ikke brus.

Jeg klarer ikke å legge inn bilde.

DAGENS GODE NYHETER:

Jeg fant to par sko for til sammen 300 kr, så nå har jeg skotøy jeg kan bruke på jobb. Jeg begynner på fredag.

Jeg skal se Peer Gynt på Gålå (ved Lillehammer, tror jeg) den 30. juli! (!!!!!!)

I morgen åker jeg på klassetur til London, så vi snakkes igjen på torsdag 24/4. So long, goodbye.

Lampe?

2008-04-19T00:02:00.003+02:00

+87

Mons er flink. Han spaserer over tastaturet og skriver inn et magisk tall. Kanskje det er alderen hans. Mons nyter for tiden sin tilværelse som pensjonist - i gresset utenfor huset, hvor han slikker sol dagen lang. Plutselig ble det vår. Nå er jeg fornøyd.

I dag fikk jeg jobb. Nå skal jeg selge lamper på Mesterlys. Hvis du trenger belysning, så er det bare å komme innom, men jeg kan ikke utenat alle lampedesignerne enda. Grattis til meg likevel. NÅ prater vi butikk.

Snart skal jeg flytte ut. Veit ikke når. Hør med Val.

Men først skal jeg veksle penger, reise til London og tilbake, ha framføring om diktanalyse (hvor jeg skal analysere mitt eget dikt, snodige saker), og kanskje ta lappen? Plutselig ble det fart i sakene, det må jeg si.

Nå skal jeg liksom leve. Det er dette som er et liv. Virkelig snodige saker. Og jeg lover dere én ting; om denne bloggen lever om ett år - da skal jeg legge alle kortene på bordet og fortelle dere hemmeligheten om meg selv.

It all seems so confusing to me, volume 2

2008-04-15T23:00:00.004+02:00

EN NY VERSJON av innlegget fra i fjor. Ting jeg ikke forstår:

#1: Norske "kjendiser". I Norge er det ikke sangere og skuespillere som er kjendiser, det er folka på Frokost-TV, nyhetsankerne, hallodamene, han sexologen som liker å kle seg som dame, søskenbarna til kronprinsessen, redaktører og reportere i Bagdad. HÆ?

#2: Sexvideoer på ville veier. HVORFOR lager folk sånt? Scenario: "Hvilken film skal vi se i kveld, a? Nei, den der har vi sett så mange ganger. Vi skal ikke se på filmen av oss selv hvor vi har sex, da?" Kanskje ikke.

#3: Puslespillbrikker som blir borte etterhvert som man pusler.

#4: Ord delings feil. Kan det virkelig være så vanskelig? Rettskrivingsbommerter kan jeg forstå, men orddelingsfeil? På norsk er det jo så enkelt og greit at så lenge det er mulig å uttale det, så skal alle ord settes sammen så godt det kan gjøres. Bare se på kryssordsvarene i Dagbladet: “GRUPPERABATTREISEDELTAGER” og “RUNDJULINGSSPORTSARRANGEMENT”! Hurra for Dagbladet! Løs kryssord! :D

#5: Upålitelige skolebusser. At bussen er forsinka er én ting, men at den noen ganger IKKE KOMMER? Unnskyld meg?

#6: Hvorfor mennesker konstant må plukke på og kritisere hverandre. Et vanlig eksempel: brunkremjenter med oppblåst hår. Dere kritiserer dem alle sammen, men slapp av! De kommer over den fasen før eller siden, og dessuten - vi har ALLE hatt våre faser. Selv har jeg vært sangtekstemo og feministhippie.

#7: Tatoveringer. Nei, jeg skjønner ikke hva som er så fint med det.

#8: Yoghurt som lunsj på skolen. Det er ikke mulig å bli mett på det der, er det?

The secret of Poirot's box

2008-04-15T21:06:00.011+02:00

DENNE NYDELIGE boksen kjøpte jeg for en femmer på loppemarkedet til Poirot. Hun har laget den selv. Poirot er flink.

Var med ut til Monkey country i går og spiste spaghetti og så på Over the Hedge. Filmen var litt annerledes enn spillet jeg har gamet i ukevis. "Han må hoppe dobbelt og sparke han i hodet!" Men neida, i stedet pratet RJ med Vincent.

I dag har jeg vært på Europris og kjøpt kalkutator til Solo, og jeg har jobbet videre med de dumme annonsene til Longyears fordømte ryggsekker. Jo mer jeg arbeider med det der, jo mer får jeg lyst til å slå til noe. Hardt.

Ting jeg gjerne skulle hatt penger til:
:: Skoleårboka
:: Øya-festivalpass
:: Teoriprøven
:: Ane Brun Chaning of the Seasons
:: En lighter med pusekatt på
:: En lottokupong

Tre sanger jeg spiller om og om igjen i april:
:: Duffy Stepping Stone
:: Adele Hometown Glory
:: Dawn Landes Twilight

Dagens Mons, i puslespillesken:

Dagens namnam, hvalsjokolade (som ikke inneholder hval):

Alle fugler små de er

2008-04-11T19:16:00.004+02:00

Norsktentamen 11. april. Skriv et moderne eventyr.

DET VAR EN GANG en liten katt som var så pjuskete og pinglete at han aldri kunne forsvare seg mot de store, fæle nabokattene han bodde ved siden av. De var flere år eldre og hadde jaget og spist et tjuetalls flere mus enn den lille katten hadde gjort og trolig noensinne ville gjøre. Hver dag var de etter ham, mjauet ertende mot ham og spankulerte fram og tilbake på gjerdene som skilte hagene fra hverandre. Hvis den lille katten prøvde seg på å hoppe opp på gjerdet for å spankulere litt han også, ble han straks kastet eikenøtter på for at han skulle miste balansen. Derfor fant han tidlig ut at det var nok tryggest å holde seg unna gjerdet, og satt i stedet oppe i eiketreet og holdt utkikk med nabokattene som gikk så overlegent fram og tilbake på nedenfor.

En dag utpå høsten, da det led mot vinter og det begynte å bli riktig kaldt i luften, fikk ikke den lille katten sitte i fred i treet sitt slik den pleide. Han satt der med oppblåst pels og trykket klørne dypt ned i den tykke greina for å glemme følelsen av vinteren på snuten, da de tre svære og slemme nabokattene kom luskende bort til treet der han satt og ante fred og ingen fare.
- Du sitter da der i treet? Ropte de og mjauet ondskapsfullt.
Den lille katten svarte ikke på tiltale, for det hadde han med tiden lært at ikke var et lurt trekk. Han valgte å overse dem så lenge han kunne, men rett som det var hadde de tre kattene klatret opp i treet hans og satt seg på hver sin grein. Der satt de en stund og myste mot ettermiddagssola som om ingenting var på ferde. Den lille katten var engstelig, for de tre nabokattene var ikke snille puser. Den ene var styggere enn den andre. Alle hadde de hull i pelsen og kutt på ørene etter tidligere slåsskamper, og de var så vemmelige i ansiktene at ingen stoppet for å klappe dem når de gikk forbi. Når den lille katten derimot, satt ved veien og så på menneskene som passerte, stoppet alle og sa:
- Se, den fine pusen!
Den lille katten begynte å alltid å male da, og strøk seg rundt bena på de snille menneskene. Men når nabokattene satt ved veien og så på menneskene de også, da var det ingen som stoppet for dem. Om kattene gikk bort for å få en klapp på hodet, ble de slått etter med håndvesker og menneskene sa:
- Husj, di ekle katte! Husj!
De tre fæle kattene satt og skjulte ondskapsfullt på den lille pjuskete som satt på den borterste greina. De slo taktfullt med de tykke halene sine for å signalisere at Pjusken, som de kalte ham, ikke skulle tro at han var trygg. Trekløveret hadde planer. Så åpnet den styggeste og fæleste sjefskatta munnen sin.
- Hvor lenge kan du sitte i treet før du ramler ned, da?
De to andre kattene lo høyt en skingrende kattelatter. Pjusken svarte ham ikke.
- Jeg vedder på at vi kan sitte her mye lengre enn deg, fortsatte sjefen. Hva med et veddemål?
Å jo, et veddemål ble det. Den lille katten hadde ingenting han skulle ha sagt om det. Veddemålet var enkelt: Hver av dem skulle velge en fugl. Hvis den fuglen som en katt hadde valgt, satte seg i treet, måtte katten klatre ned og hadde dermed vunnet veddemålet. Sjefskatten valgte fuglearten stær, mens de andre kattene valgte trost og sisik. Lille Pjusken satt og tenkte seg litt om, men valgte til slutt å vente på at skogduen skulle lande på en av greinene. Og så satt de der og ventet.

Det led mot kveld og matmødrene til alle deltagerne i veddemålet kom ut på trappa med skåler med melk. De klirret med skjeer mot skålene og lokket og ropte, men ingen av kattene beveget en haletipp, for å ikke skremme bort fuglene. Ingen hadde lyst til å tape veddemålet, men nå begynte samtlige å bli riktig sultne og kalde i pelsen. Da det ble sent utpå natten, kom både kjøttmeis og dompap og satte seg i treet. De andre kattene hveste og mjauet for å få dem til å fly vekk. De var begynt å bli riktig grinete, og kommuniserte med hverandre ved å bevege på værhårene og øretuppene. De var kalde og de var lei av å sitte på en grein på grunn av et dumt veddemål, men ingen ville gi seg.

De fire kattene satt der gjennom hele natten, helt til månen ble borte igjen og sola sto opp. Igjen kom matmødrene ut på trappa med skåler med melk og ropte og lokket på pusekattene sine, men til ingen nytte. Plutselig landet en stor fugl i en av de øverste greinene på det store eiketreet. Alle de fire kattene løftet hodene forsiktig opp for å se hvilken art det var.
- Nei, da stikker jeg, dere! Sa den lille katten og hoppet fra grein til grein til den var helt nede på bakken. De tre andre kattene ble sittende tilbake i treet og så Pjusken løpe mot huset sitt og matmor og en stor skål med melk. De var nok litt misunnelige, men det er det ingen som kan være sikre på.

Skogduen var den eneste av alle fuglene som det ble veddet om, som ikke var reist til varmere strøk i verden for vinteren, men det visste nok ikke de fæle nabokattene noe om. Og har ikke sommeren kommet enda, så sitter nok de tre kattene der fremdeles og venter på sisik, trost og stær, men de kommer nok snart tilbake.

Snipp, snapp snute, så var eventyret ute.

Me loves

2008-04-10T00:41:00.008+02:00

EN FIN DAG, er en dag man får gaver. Helt sant.

Jeg var syk, men så ble jeg mye bedre, så jeg møtte Bertha (og Olga på nye eventyr red. anm.) på Moody og drakk Solo. Fikk klem (GAVE).

Møtte Tommy på Narvesen i firetiden. Val spanderte tjue kroner på Nylon (GAVE). Nydelig blad. Jeg elsker blader. Dro til Amandasenteret med gutten min, fant gratisbladene Spirit og Plan B (som forøvrig har gått fra å være et drittblad til å bli et sinnsykt kult et) på Platekomaniet (GAVE).

Mens jeg lette etter vekkerklokker på Obs! gikk en snill gutt tilbake på Kompaniet og kjøpte Duffys Rockferry til meg. (GAVE DELUXE). Stepping Stone er den nydeligste.

Så plukket han opp en gullring, så nå er jeg forlova. Neida. Han fant den på gata. Den ene diamanten mangler, men skitau. Jeg falt pladask for den. (Ja, GAVE).

Senere på dagen fikk jeg en gave jeg derimot IKKE er begeistret for. Ikke i det hele tatt. Jeg har et (hold deg fast) sugemerke på halsen og det er faen så stygt og ekkelt at det går ikke an.

Til sist en hilsen fra Pianocat. Han ville ikke mjaue til dere i dag.

P.S. Jeg beklager det sytete innlegget mitt om at blogger spiriten var borte, men den var virkelig det, og jeg var redd det ville være for godt, men den gang ei. Og til de ti som har sluttet å besøke meg; jeg håper dere kommer tilbake.

P.S.S. På fredag er det nytt jobbintervju. Snart blir det penger i kassa, bare vent og se.

*

2008-04-07T19:33:00.001+02:00

Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg. Jeg er glad i deg.

Og deg.

PlayNot

2008-04-07T00:00:00.002+02:00

T: SlipKnot har ni medlemmer: blant annet tre som spiller trommer og to på gitar. Et av medlemme er det ingen som er helt sikker på hva gjør.
Fie: Kanskje det er han som står bak scenen og trykker på Play.

Jeg har aldri sett noen bli så fornærma før.

P.S. Hvis du ikke har fått med deg No Milk Today enda, da har du gått glipp av noe stort.

Come back home

2008-04-04T18:23:00.002+02:00

DET ER FREDAG. Vi hadde mediaprøve om bedritne ting. Den gikk rett vest. Så hadde vi innebandy til My Boobs Are OK i gymmen. Innebandy er kult. Det er ikke så fordømt vanskelig, har ikke så fordømt mange regler og det gjør ikke så fordømt vondt om du får ballen i fleisen.

Utvik: Eg syns det e litt urovekkande at dei fremdeles bruke kulemus på denna skolen her.
Siri: Eg syns det e urovekkande at du bryr deg om det.

Siri: Eg syns du ska skriva detta på bloggen din.

Jeg kommer til å gnage av meg beinet i helga. Må gjøre ferdig prosjektet om kriminalitet til samfunnsfag og en diktanalyse.

Men, 20. april, og det er hurramegrundt ikke lenge til, reiser klassen til London. Men jeg har vært der før, to ganger, jeg har sett Big Ben og parlamentet, London Eye og Buckingham Palace, Hyde park og alt det der, det er uinteressant. Jeg vil ta undergrunnsbanen til utkanten av London, gå på små kafeer hvor lokalbefolkningen sitter og drikker tea og spiser toast med syltetøy. Jeg vil ta bilder av gammel arkitektur og alle ytterdørene som går rett ut på fortauet. Midt i London sentrum er det millioner av mennesker, titusener av dem er nordmenn. Det er ikke noe spennende i det hele tatt.

I morgen kveld kommer Poirot og Val tilbake. I miss my friends.

Rebirth

2008-04-03T17:59:00.000+02:00

SNØEN ER BORTE. Nå er det vår. Helt sant. Både mars og april er registrert som vårmåneder, men med snø... Da er det jo ikke vår i det hele tatt. Juks og bedrag.

Men nå er det vår. Utenfor vokser hestehov og katten ligger allerede i gresset i hagen og sover. Folk går med solbriller bare fordi de kan, og ingen skal lenger rett hjem og sove når skolen er ferdig. Det har vi ikke noe lyst til.

2008 skal bli mitt år. Mitt gjennombruddsår. Alt skal bli annerledes, det er jeg sikker på.

To måneder etter min sekstenårsdag hadde jeg min første kjøretime. Tre år senere har jeg fremdeles ikke tatt førerkortet. Nå skal jeg. Det er på tide. I løpet av 2008 skal jeg:

- som sagt; ta lappen
- få meg en anstendig jobb med fin betaling
- få tilbake stipendet mitt
- seire over butikkparanoia
- planlegge å flytte ut

Jeg skal tenke litt feng shui eller chia pia ching chang eller hva det nå heter. Nytt kapittel har begynt. Jeg trenger nye farger, nye fonter, jeg skal ha blokkjustering og systematiserte sidetall i min bok. Og alt gammelt rusk skal ligge i forrige kapittel. Eller i søpla.

Jeg føler jeg har gått glipp av så mye. Hele livet mitt har blitt holdt tilbake i halvannet år. Alt har stått stille - alt har stått på vent.

Det er derfor jeg elsker våren. Våren gjør meg til et nytt menneske. Hvert år.

These are a few of my favourite films

2008-04-01T18:59:00.004+02:00

Lykke

2008-03-31T09:10:00.000+02:00

Dikt jeg skrev til Poirot i januar.

Verden vil bedras
Ingen kjøper lykke
Selv om de kan
Lykken koster 19 kroner
Pakket inn i sjokoladepapir

Vi vil ikke forandres
Dikt blir til når vi gråter
Latter blir til når vi ler,
Så forsvinner den
Vi glemmer at vi en gang smilte

Alt forblir det samme
Lykken skrives ikke ned på papir
Og blir der
De vakreste sangene
Er de som får oss til å gråte

Verden vil bedras
Vi pakker oss inn i sjokoladepapir
Men vi er ikke mye verdt
Langt fra 19 kroner
Lykken finnes der ute et sted

Yesterday

2008-03-25T13:40:00.005+01:00

Fiepie.

Valpal.

Sov til halv tolv, spiste en soyapølse, fikk besøk av Val og vi spilte Geni.

Hva kaller vi antall fødte minus antall døde pluss innvandrere minus utvandrere?

Hentet Tommy i byen, dro til... Austmannaveien?, spiste vafler hos Aleksander, dro til Tommy, så på Resident Evil: Apocalypse, sovnet rundt halv to, spilte Guitar Hero dagen etterpå, (JEG ER DÆVEN SÅ GOD), tok bussen hjem og tralala - her sitter jeg.

Because you said so

2008-03-25T13:37:00.005+01:00

MITT ROM:

Det ligger en svart klump i senga mi...

Still winter

2008-03-24T01:48:00.007+01:00

DET HADDE SLUTTET Å SNØ, men det var tydelig at det var nylig. Fotsporene våre var visket bort av nok et nytt hvitt lag av himmelfalne snøflak. Jeg tråkket bortover og støvlettene ble våte til midt på ankelen. Det var ikke spesielt kaldt, men jeg rotet fram de gammelrosa vottene ut av veska likevel og trådte dem ned på fingrene. Det var en fin tid for votter. Snøen på veien foran meg lå nesten urørt, bare markert med et par bilspor. Ingen hadde tråkket rundt her på en stund. Mine egne fotspor ble det eneste tegnet på menneskelig liv bortover den svingete veien. Ingen kunne der og da ha bevist at jeg ikke var den eneste gjenlevende organismen på hele jordkloden. Jeg sparket i puddersnøen foran meg mens jeg gikk, så snøflakene virvlet omkring beina mine. Lysene fra gatelyktene flimret og himmelen var klar og stjernedekket. Så begynte det å snø igjen.

Hvis vi spoler baklengs tilbake, hadde jeg nettopp gått fra kjæresten i senga, han sov sikkert nesten før jeg i det hele tatt hadde kommet meg ned trappa. Han var så trøtt, så jeg sang godnattsang for ham. Jeg improviserte ordene i vuggesangen som nissemor synger for nissegutten i Amalies Jul, for teksten hadde jeg egentlig aldri kunnet. Han smilte da jeg kom til delen om at alle nissunger måtte sove. Deretter så vi film, Resident Evil, og kilte hverandre i hendene. Delte på en sigarett, jeg minner om at jeg spoler baklengs, hørte på Joshua Radins søte indiemusikk, jeg strøk han over håret da han nynnet med.

Vi gikk fra bussholdeplassen mens snøen dalte. Han tok sats og skled bortover islaget under nysnøen nedover bakken. Så snudde han seg mot meg, holdt ut armene og jeg tok oppfordringen og løp inn i favnen hans, han løftet meg og snurret meg rundt, jeg holdt på lua, lo, han snurret meg lenge før han satte meg ned, jeg kysset ham, så gikk vi videre.

Tilbake til at det begynte å snø igjen. Jeg var på vei fra kjæresten, på vei mot busstoppet, skulle rekke den siste bussen. Jeg var tidlig, sto og ventet i åtte minutter. Veien strakte seg langt i en rett strekning begge veier. Det var bare mine fotspor som forstyrret idyllen av det hvite snølaget som dekket veien så langt jeg kunne se. Jeg sto med snø til anklene, det begynte å bli kaldt. Ensomme gatelykter sto rakrygget på begge sidene av meg, og det var så stille. Det var så stille at jeg nesten kunne høre snøflakene lande. Jeg torde nesten ikke trekke pusten.

I sånne øyeblikk tenker på jeg hvor vakker verden er. Verden er vakker. Det er en trist tanke at det finnes så mange som ikke ser det.

3 Three 3

2008-03-21T18:17:00.006+01:00

OI, OI, OI. Han kjenner kanskje seg selv best som Trond og noe, men han er Varg Veum. Han smelter mitt lille pikehjerte.

Så over til noe annet. Først nå forstår jeg hva morfar mente da han sa at jeg hadde for mange ting. Jeg har kastet flere poser med gammelt skrap, og dette sitter jeg igjen med. Rommet mitt er et kaotisk kaos.

Jeg har nemlig flyttet. Til rommet ved siden av. Det som en gang var lyserosa den gang jeg flyttet inn på det første gang som syvåring. Vil dere se bilder av mitt nye rom når jeg er ferdig med ryddinga?

Til sist en påskehilsen fra Tiger, alias Pianokatten.

Tirsdag

2008-03-18T21:43:00.006+01:00

*

2008-03-17T22:02:00.004+01:00

DISSE TRE PÅSKEKANINENE kjøpte jeg på Åhlens i dag.

Våknet halv tre, noe Aleksander Weird Al syntes var bra gjort, tok bussen til byen med Solo, drakk varm sjokolade på Moody, tok 05-ern til Oasen med B, Val og Weird Al, kikket på fisker, spiste ekkel calzone på Dolly Dimple's, frøs, det ble snøstorm, tok 05-ern tilbake til byen, satt på Moody, tok 02-ern hjem og spiste sjokolade.

Nå sitter Solo og surfer gjennom alle radiokanalene på Get-boksen. Visste du at det finnes en radiokanal som heter NRK Folkemusikk? Og en som heter NRK Stortinget? Og NRK Sami Radio?

Finfint med påske, men litt kjedelig og stort sett dårlig vær. Det har vært dårlig vær siden i fjor sommer. Kan ikke huske hvordan himmelen ser ut. Jeg har hørt at den er blå.

Rare mennesker

2008-03-17T00:15:00.002+01:00

Til ære for Val. Fie og Aleksander Weird Al en kjedelig dag på skolen.

Et lite påskekort fra meg til deg

2008-03-15T15:50:00.000+01:00

APROPOS kanin: Jeg får ikke Alva før jeg har tatt lappen.

Ca. Dødstrøtt

2008-03-12T16:14:00.002+01:00

GJESP.

Tok bussen fra Lysskar ned til skolen i dag, siden jeg sov hos Tommy i natt, (noe mamma tydligvis ikke var så begeistret for), vi så på Stargate og spiste kinesisk takeaway.

De første to skoletimene bare sov jeg. I auditoriet, mens Ragnhild informerte om et eller annet, bare sov jeg der også. Jeg aner ikke hvor lenge vi faktisk var der inne. Våknet av at Utvik dunket meg i siden og sa: "Det kan være noe for deg."

- Hææ...?
- Rekk opp hånda!
Så jeg rakk opp hånda, og vips - så var jeg korrekturleser.

Etter lunjsen, som besto av muffins og sjokolade, var plutselig energinivået mitt merkverdig høyt og jeg rettet skrivefeil i de andres artikler og intervjuer så det røde blekket sprutet. Kommentaren min kommer med i miljøavisa, forresten.

Denne uka er det utkledningsuke for blårussen på skolen. I går krydde det av marihøner, isbjørner og pusekatter i gangene, mens i dag har vi sett flere kopier av lærerne. Og så et par superhelter.

Nå sitter jeg hjemme. Har spist ferdigmat. Noe potetmos og greier. Jeg er trøtt, jeg lukter røyk, kanskje jeg skal ta meg en dusj, pusse tenna også, kanskje, for jeg har så sinnsykt tannverk. Kom ikke på noe å ta bilde av, så jeg tok et av meg selv.

Gud, hvor jeg hadde elsket Hannah Montana hvis noe sånt hadde gått da jeg var liten. Lily's butikk var skjønt det, men...

NOEN må jo si det høyt...

2008-03-11T19:01:00.003+01:00

Jeg hater mensen. Om du er et hunkjønn av menneskerasen, er dettte en skjebne som vil ramme deg like skråsikkert som døden. En dag vil barndommen være et ferdig kapittel og du ser fram til en jævlig hverdag.

Kan noen fortelle meg tanken bak å gjøre jenter helt ned i tiårsalderen kjønnsmodne? Skal en tiåring bære barn hun ikke en gang har stort nok bekken til å presse ut? 18-årsgrense på mensen!

Undertegnede hater mensen. Undertegnede liker enda mindre at det er ingen som tør/vil snakke snakke om det. Menseblod er tabu. Vi tør knapt nevne forbannelsen ved navn: "Nå er det UKA."

Amerikanerne er feigest. De har ikke en gang navngitt faenskapen med et ordentlig ord. Engelsktalende kvinner har period. Men period kan jo bety så mangt; periode, semester og pause.

Jeg forbanner den dagen da jeg som tolvåring fikk tante Rød på besøk for første gang og fikk vite av henne at hun hadde tenkt å komme tilbake på månedlige visitt.

Men mens vi er inne på dette med fæle ord, her kommer en diggbar liste:
Bloadbad
Babyboom
Vannkopper
Medmenneske
Sjokk
Drama
Morkake

Jeg syns det er synd at tante Rød er så tabubelagt å snakke om når jeg aldri har møtt et menneske som gleder seg til det månedlige. Teite, gamle kjerringer som sier: "Gratulerer!" Hvis du er enig med meg, skriv: FUCK MENSEN i kommentarfeltet.

P.S. Dette er ikke skrevet under PMS.

Ca. Lykkelig

2008-03-10T21:46:00.002+01:00

JEG HAR TRYLLET litt med PhotoShop igjen for å presentere utfallet av pollen. Det står skrevet med rødt hvor mange stemmer hver kandidat fikk til å bli kåret Norges mest irriterende person. Selv stemte jeg på Kathrine Sørland, hvis du lurte.

I dag tok Aleksander Weird Al byline-bilder av oss, så nå er kommentaren min til miljøavisa endelig ferdig. La på noe rosa stæsj, så ble det bra. Skjer med meg og rosa, egentlig?

Okeey, ekkelt bilde på TVen nå. Rød badedrakt, blod og basseng. Jeg sier ikke mer. Men når jeg er inne på dette med stikkord og sammenhenger, - det er noe jeg lenge har lurt på. Hva tenker du når jeg sier "glitter, bananer og Barbara?" Si det første som faller deg inn.

Stakk innom Tommie på Narvesen, fikk med meg et Dagbladet, spiste lasagne på Moody og så kom Weird Al sjøl og derpå Valerie. Vi drakk vann og varm sjokolade og sang Love Is All You Need mens Roald spankulerte runt i lokalet som vanlig.

Stakk innom Tommie igjen på hjemveien også for å gi ham et hadetkyss, men det ble da tjue-tredve. Greit for ham, greit for meg, greit for deg? Så hoppet jeg på 01-ern hjem og der satt jammen Line Langhelle med den søte lua si.

P.S. Fie skal få kanin. Fie gleder seg som en liten unge. Den skal hete Alva.

Kjøpte billetten til Aleksander, så jeg skal visst på konsert på fredag.

- Åja, det er kreft.

2008-03-09T19:07:00.009+01:00

DEN STORE KREFTDAGEN. Eller noe sånt. For meg var det i hvert fall en stor dag, for jeg skulle endelig få gå rundt med en hvit og blå bøsse og samle inn penger for en god sak. Dette hadde jeg drømt om i årevis, men aldri fått somlet meg tidlig nok til å melde meg som frivillig, ei heller vært gammel nok.

Men så sto jeg der; med kart, anheng rundt halsen og en liten blå bøsse med håndtak, lås og pengehull. Jeg gledet meg som en liten unge hele veien opp til Skåredalen hvor jeg ble satt av for å gå på pengeinnsamling denne søndagen. Klokka var litt over tre, det var overskyet og seks grader ute, og selvfølgelig var det rikelig med vind.

Mitt område var den nyeste delen av Skåredalen, hvor befolkningsveksten har eksplodert de siste fem årene. Jeg sto på en liten bakketopp og så utover et enormt nabolag nedi dalen hvor bare halvparten av husene var ferdig bygget. Nyasfalterte veier snodde seg omring gravemaskiner og halvferdige hjem. Jeg tok et godt tak rundt sjalet og lua – dette kom til å bli kaldt.

De første boligene jeg besøkte var noen splitter nye rekkehus i oransje. Det lyste ikke i et eneste vindu, men det sto sykler og ski utenfor de fleste dørene. Ding-dong. Ingen hjemme. Ding-dong. Ingen hjemme der heller. Det viste seg at bare halvparten av leilighetene var bebodd, og de som faktisk åpnet, hadde ikke penger å putte på kreftboksen.

- Vil du støtte Kreftforeningen?
- Ehm... Nei, takk.

Jeg gikk deretter til gaten nedenfor og håpet på bedre lykke der, men i de husene var det ingen hjemme. I hvert fall ingen som hadde særlig lyst til å åpne døra for en kald frivillig. Dørene var ulåste, det lyste fra vinduene og bilene sto parkert utenfor. Ding-dong. Jeg fant tidlig ut at den kjedeligste delen med hele frivillighetsarbeidet var å vente på at noen skulle åpne. Hvor mange fantes det egentlig i Skåredalen som ikke hadde hjerte til å fortelle meg at de ikke hadde kontanter? Var de redde for å fornærme meg? MEG? Skulle jeg trampet inn i stuene deres med pengebøssa høyt hevet og krevd samvittighet av dem? Tror ikke det. Ikke meg.

Etter en time hadde jeg vært innom halvparten av husene. De fleste bodde i supermoderne designhus med store vinduer og doble ytterdører. En liten verden i seg selv, hvor alle hadde ringeklokker selv om de ikke enda har fått dørmatter eller veggmaling, og hvor alle het Friedland.

- Hei, jeg kommer fra Kreftforeningen. Er mammaen eller pappaen din hjemme?
- Mammaaaaa? Jeg trenger money! Money, money!

Folk bor så forskjellig. I dag har jeg fått tittet inn i hundre forskjellige stuer og entreer og sett en brøkdel av hvordan folk lever. Noen hadde det skummelt rent, mens andre hadde minst fem unger, så der fløt alt. De fleste som åpnet for meg, var cirka tjuefem år-gamle kvinner med en baby på armen som bablet i vei uten å få fram et eneste ord som finnes i ordboka. Noen stakk bare hodet sitt ut døra og sa at det passet dårlig, mens andre slapp meg inn mens de lette i kriker og kroker etter småpenger.

- Hei, vil du støtte Kreftforeningen?
- Oi, eh... Har ikke kontanter, jeg. Du tar ikke kort, da? Hahahaha.

Til sammen fikk jeg rundt syv hundre kroner. Folk er gavmilde. 1/3 av landets befolkning får kreft før eller senere, mens 2/3 blir pårørende. Støtt en god sak i dag. Send SMS "KRAFT" til 1960 og gi tredve kroner.

Ville du åpnet døra hvis Fie hadde stått utenfor? :D

Cred til Poirots mobilkamera

2008-03-07T09:21:00.003+01:00

Birte gjør ordentlige ting. Kikker i nynorsk ordbok, for eksempel.

DØLL SKOLEDAG med fint lite å gjøre, så da tyr vi til fieandherlife. Tjenare!

Jeg begynner med i går. Var syk, kom litt seint på skolen, la kommentaren min inn i InDesign og blokkjusterte og blablabla. Jeg trenger et bilde. Det tar vi en annen dag. Dro hjem etterpå og så på Kongen av Queens og diverse annet, før jeg ble hentet ti over syv av SM. Vi gikk på teater og så ”Jeg er min egen kone”, en teatermonolog om en transvestitt framført av Ståle Ytterli. Så nå har jeg sett en mann i sort kjole og perlekjede spille trettifire forskjellige roller på to timer. Jeg har ikke lyst til å være kjedelig og si at det var imponerende, så jeg gjemmer ordet i denne setningen.

På kvelden skjedde det noe rart.

I DAG, fredag, du kommer ikke til å tro hvem jeg satt på med til skolen. Samfunnsfaglæreren min! ”Hææææææ?” tenker du nå. Jeg sto på bussholdeplassen og det var kaldt. Plutselig stoppet en bil og tutet. Da var det jeg som tenkte: ”Hæææ? Hvem kan det være?” Det var gode, gamle herr Birkeland, det. Ankom skolen halv åtte. Ny rekord.

Senere skal jeg møte Tommy, min nye pojkvän, og se på Nytt på Nytt. I helga skal Synnøve være her, vi skal være bøssebærere for Kreftsaken på søndag. Hejdå.

Oppdatert: Dro til stan da gymmen ble avlyst, spiste laksesmørbrød på cafeen og Poirot fant et skjerf som Alice hang rundt halsen på kaninen som blir spist av ørnen utenfor rådhuset. Anyway. Barnevakt i kveld. Hejdå! FOR REAL!

MSN

2008-03-06T22:45:00.000+01:00

Fie: Er vi liksom sammen, da?
Tommy sier: ja...
Tommy sier: hvis du vil
Fie sier: Kult. Oda Karine har fått seg kjæreste
Fie sier: Da er du min Tommy, du vet det?
Tommy sier: og du Oda Karine er min, du vet det?
Tommy sier: jeg er din
Tommy sier: har egentlig vært det fra starten av
Fie sier: Jeg klarer ikke å slutte å smile akkurat nå.
Tommy sier: unnskyld
Fie sier: Jeg kommer til å smile i søvne.
Tommy sier: ble du glad nå?
Fie sier: Tror det er derfor jeg smiler, ja. Noe annet ville vel vært litt rart?
Tommy sier: hehe jo sant
Fie sier: Smiler du også?
Tommy sier: ja faktisk
Tommy sier: og sender melding til mamma hehe

Vatlaslettå?

2008-03-05T17:07:00.007+01:00

SABLA SNØSTORM der ute!

Omg. Ok, i hele dag har jeg og Utvik vært hjelpelærere for niendeklassinger fra Frakkagjerd. Aner ikke hvor det er hen. Karmøy, kanskje.

- Ka ska eg trykka på nå, då? Kor é knappen?
- Kor blei det av blitsen?
- Kan eg ta bilde av den roså?
- Kan eg ta bilde av begge rosene samtidig?
- Kor é knappen?
- Den?
- Det skjedde ingenting.
- Ka ska eg trykka på nå?

Ja, de skulle ta bilder i studio. Det er visst en sånn ny greie, at niendeklassinger skal få være en dag på den linja de vil søke på senere. Stakkars små. Det ble ikke så mye bedre av at jeg ikke hadde mye peiling selv.

- Utvik? Blitsen streiker igjen.
- Kommeeeer...
- UTVIK?

Etter halvannen time skulle de redigere bildene i PhotoShop. Gud bevares. Jeg gikk fram og tilbake, prøvde å hjelpe, men enkelt er var det ikke. De stilte så mange vanskelige spørsmål.

- Kossen tar eg vekk den bakgrunnen?
- Oi, koss ska eg åpna det nå?
- KA SKJEDDE NÅ?
- Kor kan eg forandra den blåfargen?
- Kossen kan eg klippa ut den eine tingen?
- Kan du visa kossen eg kan gjøra den roså rød, mens resten av bildet é svart?
- Kor ska eg lagra nå?
- KOR BLEI BILDET AV?
- Eg fant det. Ka ska eg gjøra nå?

- Utvik, hun her trenger hjelp etterpå. Og han.
- Kommeeer...
- Og hun med den rosa genseren.

Før de gikk skulle de fylle ut et evalueringsskjema. Lurer på hva de har å si om meg.

Verdens kuleste husnøkkel. Aleksander Weird Al har Simpsons-stæsj.

Men så var det snøstorm. Jeg hadde ikke tatt med meg lue - det kan du tro at jeg angret på da det snødde som verst. Bussen var heldigvis presis, men da hadde jeg allerede fått en snøball i bakhodet og var gjennomvåt. Det var ledig plass helt foran ved siden av en gammel dame med rød sydvest som kostet ivrig vekk snø fra ryggen min.

- Kjære deg, du er jo helt full i snø!
- Ja, det snør litt, vet du.
- Da vi var små, da kalte mødrene våre dette været for vatlasletta.

Den gamle damen vinket til bussen da den kjørte videre etter at hun hadde gått av i byen. Jeg hadde en kjapp small-talk med med Siri. Ikke så mye å si.

Varmet en pannekake da jeg kom hjem og så på Veronica Mars. Resten av dagen skal jeg ligge på gulvet på badet sammen med Pianokatten.

Nå er det regnstorm. Sabla regnstorm.

Mandag

2008-03-03T19:09:00.004+01:00

TIGERGUTT ER SUR på sin egen bursdag. Dårlig bursdagsbarn!

Jeg er dautrøtt.

I dag, på skolen, sovnet jeg minst ti ganger i løpet av de to presentasjonene i Power Point om friluftsliv og hvordan man pakker sekken riktig. Våknet første gang da samtlige klappet da den første gruppa var ferdig med sin framføring om turplanlegging, og da var det plutselig vi som skulle ned. Jeg sa ikke et ord, prøvde å se publikum klart, gikk etterpå opp på bakerste rad igjen og la meg til å sove.

Vi vant Twist-posen, så jeg fikk alle de ekle sjokoladene som ble igjen til slutt, haha. Har masse sjokolade her hjemme, jeg, tenk.

Ligner ikke Nils Vogt skummelt mye på Columbo? Jo, han GJØR det!

Tror jeg går og legger meg til å sove på stuegulvet. I morgen skal vi på tur, sånn klassisk barneskoletur, opp til et vann langt inni skauen for å bygge gapahauk. Fy faaaaen.

Min første videoblogg...

2008-03-02T21:06:00.003+01:00

Jeg fant katten til slutt, men klarte ikke å legge til klippet. Dumme kameraet til Solo.

Kommentar til miljøavisa uten tittel

2008-03-02T16:39:00.004+01:00

HAR DU NOEN GANG vært på besøk hos noen og sagt: ”Den var fin!” om noe de hadde i hus, men så fått dette svaret tilbake: ”Uff, den fæle tingen der, den hadde jeg tenkt å kaste”?

Den torsdag ettermiddagen var det rolig på bruktbutikken Fretex i Haugesund. En mann i førtiåra sto borte ved salongene, hvor hvert møbel var ulik de andre, og beskrev rødnyanser over mobiltelefonen. En gammel dame med skaut og stokk sto ved reolene fulle av nips og porselensfigurer og studerte en vase fra åttitallet med rosemaleri. Jeg, født lenge etter mesteparten av de varene var produsert på fabrikker og kjøpt i butikker av handleglade kunder, vandret rundt mellom klesstativ, reoler og kommoder denne ettermiddagen. Hva gjorde jeg der? Lette jeg etter noe? Noe som ikke lenger ble hverken produsert på fabrikker eller kjøpt i vanlige butikker? Kanskje noe hipt og retro skråstrek fullstendig umoderne?

Det er lett å si at de har alt mulig på slike second hand butikker. Der hvor ting og klær som folk er lei av får en gyllen muliget til å leve videre hos noen andre, men hemmeligheten er ikke at de har alt mulig, men at varene de selger er alt du ikke trodde var mulig å selge. I det lille lokalet hadde de klart å få plass til klær for damer, herrer og barn, glitterfylte pumps fra et ubestemmelig tiår, spisebord med glassmerker, ullsokker, lysestaker, eggeglass med utstående dyrehoder på, hodeplagg fra bestemødres klesskap og solbriller i alle farger og fasonger. Det minnet nesten om konseptet med high fashion-butikker hvor det bare finnes ett av hvert plagg. Alt er unikt.

Jeg vandret mellom lenestoler, gamle TV-apparater og vakre kommoder til jeg kom forbi to vekkerklokker á la syttitallet. Jeg plukket opp den ene, svakt turkisfarget med romertall inni, og ble fascinert av den. Interessant. Kanskje den virket? Kanskje jeg skulle prøve å stille viserne, bare bittelitt? Klokken var jo ikke kvart over ni uansett. Jeg dreide forsiktig på en av skruene bakpå, og tittet spent på viserne for å se om det skjedde noe. Og det gjorde det. Tro meg; det gjorde det. Det var bare ikke akkurat det jeg hadde ventet på. Den lille vekkerklokken satte i å ringe så det ljomet i lokalet. Jeg skyndte meg å trykke ned knappen på toppen, men da hadde jeg allerede fått alle kundenes oppmerksomhet. Et ektepar i sekstiårene sto like bortenfor og flirte. Jeg ble stående med vekkerklokken i hånden og pekefingeren på den lille knappen. Ville den ringe igjen om jeg løftet fingeren bare litt? Bittelitt? Å ja, Gud hjelpes, som det ringte. Du vet sånne fæle, gamle brannalarmer som kan få ethvert levende vesen til å tenke på dommedag? Denne klokken var sånn. Og det var et skrekkelig unødvendig høyt volum på den óg. Folk må ha sovet tungt for tredve år siden.

Til slutt fikk jeg endelig kontakt med en behjelpelig ansatt. Han kikket på den ulende klokken, skrudde litt bakpå, men ga opp til slutt. ”Nei, denne må bare få ringe ferdig.” Sa han. Så der ble vi stående; en rød tomat og en Fretex-arbeider med en alarmerende vekkerklokke i hånden, og vi prøvde å late som ingenting. Da klokken endelig hadde gitt opp forsøket på å sprenge trommehinnene til kundene i lokalet, snudde mannen seg mot meg og sa: ”Ville du ha denne klokken?” Men jeg var allerede på vei bort derfra.

Vi kjøper så mye. Det er alltid noe nytt vi kan bruke penger på, alltid noe å ønske seg til jul, alltid noe å finne. Likeså er det alltid mye å kvitte seg med og kaste. Ut av vår verden, inn med noe nytt. Det meste vi kaster fra oss blir knust til fillebiter og kanskje resirkulert til noe annet, men det meste blir liggende på søppeldynga. I søppelbøttene våre havner klær som har krympet, gardiner som har blitt byttet ut, service som ikke lenger er komplett eller CD-er som er så langt fra musikksmaken vår at vi skjemmes over å eie dem. Alt må ut. Har du noen gang gitt fra deg noe du ikke lenger vil ha, til en bruktbutikk som tar i mot? Mennesker har så forskjellig smak. Det er alltid noen som med glede ville overtatt en ting eller et plagg som du er lei av. En bok du syntes var så kjedelig at du ikke en gang fullførte, kunne kanskje havnet hos en person som vil komme til å lese den flere ganger og sette den høyere enn noe annet?

Det var flere reoler med bøker på Fretex. Lampeskjermer, kaffekopper, skinnstoler, kakebokser og et par hundre slips. Utvalget av klær var stort. Det var mange strikkede gensere det gikk i, men også kåper, skjørt og dressjakker. En gang leverte jeg en eske med klær til butikken fordi jeg hadde vokst fra dem. Det var godt mulig at de hang der enda da jeg gikk derfra. Kanskje en dag ville det komme noen inn på butikken, grave litt i utvalget og finne en genser og få stjerner i øynene? En genser som jeg en gang brukte og syntes var riktig fin selv. Genseren ville fått nytt liv hos en person som ville behandlet den som ny, som ville elsket den og brukt den til hverdags og fest. Men det er kanskje for mye å håpe på. Heldigvis er det lov; det er lov å håpe. Jeg holder i hvert fall ved tanken på at noen ting lever videre. Ut av et liv, inn i et annet.

Friday FFS!

2008-03-01T18:34:00.008+01:00

OH HOLY CRAP, I går måtte vi se opptakene av danseframføringene våre i gym og deretter gi karakterer til de andre på gruppa vår. Jeg ga meg selv en firer. Det så riktig dumt ut da jeg skulle opp på knærne til Utvik og Floyd, og først holdt på å vippe framover, og da jeg endelig fant balansen igjen, falt jeg nesten bakover.

Kompisen til Solo, Erlend, kom videre i Norske Talenter, og hun har sett opptredenen hans om og om igjen på TV i dag. Takk Gud for Get.

Men tilbake til i går. Etter skolen tok jeg bussen hjem for å hente lommeboka mi, fant rommet mitt rasert, og så dro jeg til Amandasenteret for å møte Val og Poirot. Kjøpte meg et nytt sjal siden det gamle har blitt konfiskert.

I sekstiden spiste vi ovnstekt laks på Egon og snakket om Drammen teater, lysekroner og mystiske lysestaker. Etterpå satt vi på Moody og drakk frukt-te og spilte kort. Jeg var sjanseløs inntil vi begynte å spille vri åtter.

Halv ti gikk vi gjennom regnet under Poirots store paraply og gikk gjennom Dikselen for å komme til ByScenen. Det var helt tomt der da vi kom, så vi fant oss en plass i trappen. Kjøpte Cider med isbiter og så Thom Hell varme opp på sitt lille keyboard. Da det var nesten fullt i lokalet og verdens dårligste DJ hadde spilt Daniel Powder og James Blunt, kom endelig Thomas Dybdahl & Co på scenen og diskokula i taket snurret. Den nasjonale banken spilte blant annet "What Is Left?", "Look Twice", "Tolerate", "I Hear the Sparrow Sing", "Blue As We Like It" fra debutalbumet og "Family", "Something New", "From That Day to This" fra den nyeste utgivelsen. På den sistnevnte låten kunne jeg sverge på at teksten gikk sånn: "Fuck that day to this". Vel, det kunne jo faktisk vært det.

Nok kjeeeedelig prat. Konserten var helt fantastisk, helt magisk, Sebastian fra Kamilla og tyven var der, vel, i hvert fall håret hans, og The National Bank må være det fineste bandet i hele verden.

Forresten; jeg skal visst på Øya i år også.

P.S. Er det veldig kjedelig når jeg aldri tar bilder?
P.S.S. Er det veldig kjedelig med oppramsing av fordømt kule dager?
P.S.S. Noen fler som skal på Øya?

Bilder fra friminuttet i går, is til folket.

Fie og Utvik.

Aleksander og Siri.

Siri og Floyd.

Poirots banan.

I've changed my mind (of course)

2008-02-28T19:25:00.007+01:00

DET ER ARTIG å ha en full timeplan og være overalt til alle tider, men det blir veldig slitsomt óg. Jeg tror ikke jeg har lyst til å gå i skoene til Cory Kennedy likevel.

I går, altså, pakket vi ned klasse- og portrettbilder i konvolutter. Dæven, så mange folk det går på skolen min. Jeg skrev navnene deres på omtrent halvparten av konvoluttene. Dæven, de heter virkelig mye rart også. I dag har vi banket på klasseromsdører og levert ut.

Etterpå, i går, altså, gikk jeg til time hos Synne og føler jeg har kommet til bunns i marerittmysteriet. Deretter gikk Val, Poirot og jeg på mammutsalg hos Norli og på Ark. Heldigvis fant Poirot boken "Et glass melk, takk". Den skal jeg låne og lese.

Senere gikk vi på kino og så den her filmen. Terningkast fem til den.

Satt også på Moody og drakk cappucino sammen med en tegner som hadde briller som var gule på baksiden og sorte foran. Han så ut til å være litt betatt av Poirot, men det er jo ikke noe rart. Rart er det derimot at Tommy på Narvesen er helt klin kokos gæren etter meg. Vi pratet sammen nærmest i timevis inne på butikken, innimellom ekspeditering av kundene hans. Tommy er Tyr, liker blues og gammel rock, liker heller ikke Johnny Depp og skriver en fantasybok. Nok om ham. Ikke spør mer, jeg vil ikke si mer.

Jeg syns dette ble veldig keisamt skrevet, men jeg er dautrøtt. Var på Fretex i dag for å hente inspirasjon til kommentaren jeg skal skrive til skoleavisa om miljø, og nå må jeg faktisk skrive dritten.

Nå kommer et par bilder jeg tok med Poirots mobilkamera på Moody i går, men først dagens sitat:

"Eg vil bare hørra på økologisk musikk denna tidå her!"
Aleksander roper til elevrådetsstyret etter at de har åpnet miljøuka og fristet med økologisk godteri, mens høyttalerne spiller Waiting on the World to Change.

Min cappucino, min penn, min mobil og telyset jeg fikk av Val.

Val kom inn fra regnet.

Jeg utfordret Johan til å finne hermetegnet når han prøvde seg på å skrive tekstmelding med mobilen min. Han ga opp.

Oisann

2008-02-28T10:33:00.004+01:00

PLAKATEN MIN om miljø har blitt valgt ut blant tre til å henge på utstilling i kantina på skolen.

Senere i dag kommer en saftig beskrivelse av alle gårsdagens hendelser. Jeg har aldri opplevd så mye på én dag før. Stikkord: skolekataloger og portrettbilder, konversjoner om mareritt, mammutsalg, et glass melk, Narvesen, lypsyl, Moody, tegnemann med briller, stearinlys, Narvesen, lypsyl igjen, kino, Narvesen, flørting, Tommy, Tommy, Tommy og et glass melk til.

Det har skjedd noe rart i Fie sitt liv. More to come later, stay tuned.

My calendar

2008-02-26T23:56:00.002+01:00

FORRIGE UKE var hektisk. Klipp på bildet for å se de pene detaljene, haha. Nederst kan du se at jeg har tegnet Binka.

Denne uken blir roligere. På bildet kan du helt sikkert se hvem jeg har tegna. Okei, det er Thomas Dybdahl. Han ble litt skjeggete, men. Konsert på fredag!

P.S. Mine naturlige krøller. Jævelskapen som plutselig har begynt å florere på hodet mitt. De var der ikke før!

Nå får jeg beskjed om å gi fra meg nettverksledningen

2008-02-26T23:08:00.003+01:00

JEG OG VAL har vært på mammutsalg og kjøpt små bøker som gjenforteller århundret i bilder. Jeg valgte 1910 og 1940. Helt utrolig fantastiske bilder.

Deretter gikk vi på Moody og drakk varm sjokolade og spilte kort. Kort er gøy. Tok bussen hjem sammen med Angela og Siv. Siv har fått tatovering og Angela hadde på seg Offic-skoleklærne.

Forresten: Sjampo er giftig. Seriøst.

Monday

2008-02-25T23:50:00.009+01:00

DENNE UKEN har jeg mistet:

Den blå klemmedingsen jeg holder på bildet i posten nedenfor.
Månedsregningen min fra H&M.
Adressen til bloggen til Dresden.
Hukommelsen min.

Akkurat nå ligger jeg på gulvet på badet, hvor det er varmekabler, sammen med pianokatten og en Moleskine. Vi ligger her og maler i kor. Jeg gruer meg til sommeren. Tror jeg stikker til postkontoret.

Kjolen min kom i posten i dag. Jeg er litt usikker.

P.S. Jeg har fått masse skryt av bussjåfører for refleksbruk, så jeg sender derfor denne oppfordringen videre: Bruk refleks! Refleks er kult. Det er helt sant. Jeg ser helt fantastisk ut med en rund, lysende plastdings hengende fra jakkelomma. Åkei, det ser kanskje ikke så fancy ut, men det er bedre enn å ligge gipset og lenket til en sykehusseng. Og dét mener jeg. Nei, vet du hva? Refleks er dødskult. Den lille tingen kan redde livet ditt – flere ganger.

Hehehehe, malerityven strikes again.

Nineteen

2008-02-21T19:10:00.007+01:00

EN GANG PÅ TV var det en sinna, gammel dame som sa at folk måtte slutte å si bursdag. "Det heter fødselsdag!" Ja, kanskje det gjør det? For hva betyr egentlig bursdag for noe? Dag kan jeg forstå, men burs?

Uansett, hei! Det er min fødselsdag. Bursdag. Det er litt rart, for det føles ikke sånn, jeg hadde bursdag i går. Da var vi femten på Egon og spiste oss gode og runde. Jeg er så glad i dag, for jeg var så glad i går, og denne lille, glade følelsen forsvinner ikke så fort. Kanskje den rett og slett er litt stor, denne glade følelsen. Alle i går var så søte. De er søte i dag også, men i går kunne jeg spist dem opp, alle sammen. For hver person som kom, smilte jeg bare mer og mer, og da alle var kommet, tenkte jeg: "Nå kan jeg dø lykkelig".

Jeg nevner alle sammen, for jeg er så glad i dem: Aleksander, Binka, Birte, Charlotte, Floyd, Hilde, Linn Hege, Maria, Mikael, Siri, Svein Magne, Utvik og Val.

Nå er det nok koseprat. Hilde begynner å mistrives med å lese. Hehehehe.

Jeg fikk nitten kort av Val. Av Jens fikk jeg en and som hørtes ut som Aleksander, den heter Svein Magne. Svein Magne glemte forresten presangen sin. Av Mikael fikk jeg en liten kanin med sorte prikker som heter Binka. Best av alt var pakken fra Birte, Hilde og Siri: spillet GENI! Det kommer til å bli mye brettspilling framover, det kan du være sikker på.

Da vi skulle opp bakken og bort til Moody, trodde vi at vi hadde glemt igjen Birten vår, men hun hadde allerede satt seg i sofakroken i kjellern på cafeen. Jeg kjøpte varm sjokolade og eplemost til folket, og så satt vi der og snakket om rare ting. (Nå sikter jeg til Utvik og Mikael som pratet om spill og tegneserier hele kvelden, de to må være sjelevenner).

De sang bursdagssang til meg. Hurra.

Og i dag er det liksom bursdag på ordentlig, men dette føles jo bare dumt. Det jeg har tenkt mest på i dag, er at det pøsregner. Bursdagen min har jeg knapt ofret en tanke. Etter jobbintervjuet, som førøvrig gikk ganske bra, lette jeg etter Binka på Markedet, hvor hun ble satt av. Jeg kikket på H&M, på Notabene, Free Record Shop og Vero Moda, men jeg så bare gamle folk. Hvor var Binka? Hadde Binka gått seg bort i store, skumle Haugesund? Neida, Binka hadde gått på Moody. Der er det trygt og fint, det tenkte sikkert hun også. På den måten er Binka fra Sandnes en katt. Katten Binka spiser kattemat på brødskiva. Tunfisk, kalles det blant kattene.

Binka har rart hår. Selv om det regnet hele tiden, så det alltid like tørt ut. Jeg, derimot, gikk under min forblåste paraply. Vi vandret til Sirkus, bruktbutikken ved kirken, prøvde instrumenter på Helgelands musikk, (jeg vil lære å spille cello!), tok hver vår refleks på biblioteket og sjekket ut Haugesunds historie på museet. Vi hadde ikke så mye penger, men vi fikk titte likevel. Utstillingen var hovedsaklig om byen slik det var å leve i den for hundre år siden. Gamle klær, leker, hygieneartikler, butikker og selvfølgelig klasserom. Vi angret litt på at vi ikke hadde smuglet med oss kamera opp dit.

Har du giddet å lese helt hit? Jøss. Jeg er veldig glad i deg akkurat nå, vet du.

Så ble vi bønnfalt om penger fra et desperat heroinvrak. Jeg får vondt av sånne mennesker. Livet er altfor verdifullt til å la det bli ødelagt fordi viljestyrken ikke er sterk nok. Hun beklaget seg med dårlig psyke og lav motivasjon, men jeg prøvde å få henne til å forstå at et rehabiliteringssenter var verdt et forsøk. Der ville hun få støtte hele veien og møte likesinnede som hadde det nøyaktig slik som henne. "Du er ikke alene om å ha det slik." Jeg tror hun lyttet. Littegrann.

Heldigvis, tenk på det, at det er veldig mange som klarer seg. Alle historiene som blir fortalt av mennesker som har en fortid som narkotikamisbrukere. Noen greier det. Det er synd at noen faller utenfor. De som ikke føler seg sterke nok. "Dere må ikke begynne med sånn. Dere må ikke ta like mye heroin som meg". Jeg tror det er en leveregel jeg kan leve etter.

Jeg fulgte Binka til bussen og sa hadetbra, deretter gikk jeg på Rema for å slå ihjel et par minutter. Kjøpte en Twist-pose som vi tok med til mormor hvor vi spiste bløtkake og vafler. Min mormor er søt. Og rar.

Dagens mormor: "Jeg håper dere liker vaflene mine. Jeg har kjøpt et nytt sånn strykejern".

Det er mange gamle folk i Haugesund. Det sier Binka fra Elefantzonen.com. Jeg har aldri tenkt på det før, men når hun sier det; nesten alle som tar bussen, er gamle mennesker. Når du går inn på senteret mitt i byen, er det bare gamle folk i alle butikkene, på benkene, på cafeene. Skjer med at 70 % av innbyggerne i byen er pensjonister, 'a? Joda, det er nok fordi alle unge flykter herfra for å studere. Til Stavanger, for eksempel. Binka sa mye om Haugesund som jeg aldri har tenkt på før. Jeg føler meg som en helt ny haugesunder, men det kommer kanskje også av at jeg nå kommer til å snakke stavangersk i mange uker. Da jeg snakket med pappa på telefon fra Fredrikstad, plankebyen, mente han å høre at jeg hadde lagt om dialekten min.

Kanskje jeg kommer fra Stavanger? Eller bare deler av meg? Kanskje hjernen eller stemmebåndet er produsert i Stavanger, mens resten er lokalt?

I dag har i hvert fall jeg og Binka, (hundrede gang jeg nevner henne, men), sikret oss god karma for våre neste liv. Nå kan du lure på hvordan. Aldri i livet om jeg vil bli en rotte. Rotter kan ikke blogge.

Tenk at du leste helt hit! DET er god karma, det!

PS. Bilder kommer hvis noen hobbyfotografer sender til meg. ;-)

Stickers makes it all sparkle

2008-02-19T23:17:00.007+01:00

SLIK SER MIN laptop ut. Jeg liker den. Full av klistremerker.

En liten kompensasjon for frisyrebildene som ikke kommer. Jeg syns det er nok trynefaktor her fra før. Derav navnet Fiefaktor.

P.S. Jeg savner virkelig PhotoShop.

I morgen

2008-02-19T20:03:00.004+01:00

Foto: Mona Strande, TU.no. Bildet er gjengitt uten tillatelse.

I morgen kommer Binka. I morgen skal jeg feire bursdag. Det føles som om jeg har bursdag i morgen, men jeg har ikke det, jeg har bursdag på torsdag. Torsdag skal jeg feire dagen med jobbintervju på TiTo. Jeg vet ikke hvordan det ser ut der en gang.

I morgen skal jeg gjøre mitt tredje forsøk på å komme meg til passkontoret på politihuset før det stenger. Tvi tvi.

I morgen, i morgen. Alt skjer i morgen. Jeg er tre år igjen og bursdag er som vanlig årets høydepunkt. I morgen, i morgen, i morgen. Husk å si gratulerer med dagen til meg på torsdag, da. IKKE i morgen.

Forresten; jeg har klippet meg. Det var ikke så skummelt likevel. Kanskje jeg skal gjøre det oftere. Nei, det blir ikke noe "ny frisyre"-bilde.

Pepsi

2008-02-18T19:33:00.004+01:00

Jeg kan ikke lage mat. Dette ser ikke bra ut. Fisken setter seg fast i pannen, så jeg hakker den opp til det nesten ikke er noe fisk igjen. Jeg koker opp tre ganger så mye pastaskruer enn jeg klarer å spise, men de er harde. Da vannet kokte over, tenkte jeg: "Nå er det nok". Matlaging er vanskelig.

På bussholdeplassen kommer en dame og setter seg ved siden av meg. Hun sitter og snakker med seg selv, men så plutselig virker det som om hun prøver å få oppmerksomheten min, så jeg ser på henne.

- Drikker du Pepsi?
Jeg nikker for å ikke såre henne.
- Uten kullsyre?
Jeg nikker igjen.
- Kjøper du sånn stor flaske?
Jeg smiler.

Det kommer mange folk til holdeplassen. Jeg har nettopp vært på Rimi og betalt tilbake 144 kr, butikkdamen var fremdeles ikke blid.

- Drikker du Pepsi?
Jeg snur meg. Spør hun meg virkelig en gang til? Jeg sier ja.
- Uten kullsyre?
- Ja...
- Kjøper du sånn stor flaske?

Nå er vi ti-tolv stykker her, noen har Downs, noen har ryggsekken på magen. Jeg liker sånne folk. De ser aldri stygt på deg hvis håret ditt er kaos eller hvis du går med vannstøvler, de stresser ikke og blir ikke sure når bussen er sein.

- Drikker du Pepsi?
Jeg smiler. Nikker.
- Uten kullsyre?

Så kommer bussen. Damen rekker ikke å stille det siste spørsmålet, men det gjør ikke noe. Jeg vet hva det ville vært.

Så reserverer jeg bord til tolv på Egon, drar til politistasjonen hvor passkontoret er stengt, skaffer meg frisørtime, henter vottene mine på hittegodskontoret og drar opp til Plantasjen for å møte Valerie som har vært på jobb. Vi tar bussen ned til byen og vimser rundt på jakt etter bursdagskjole, jeg smiler til kjentfolk, jeg smiler til nesten alle jeg går forbi, så får jeg telefon fra Tito og et spørsmål om å komme på jobbintervju, jeg kjøper armbånd, og så sitter jeg på Bytunet og venter på bussen hjem. Ei jente fra dialekt fra Sør-Rogaland spør meg om busser, men jeg har ikke peiling og begynner å rote nedi veska mi etter bussrutene som jeg plukket opp tidligere på dagen. "Dette er minuset med å ha hele livet sitt i veska si". Hun får bussrutene, jeg tar 02-ern hjem og jeg lurer på om hun kom seg av gårde.

I can't cook. Maten min ser skikkelig ekkel ut. Jeg har lyst på pizza.

Matematikk? Aldri hørt om.

2008-02-16T17:59:00.003+01:00

DENNE HENDELSEN fant sted på Rimi Kvala, Haugesund klokken 17:30.

Bip-bip-bip-bip-bip.

- Det blir 444,00 kr.
- Oi. Kan jeg ta noe av det på kort og resten kontant?
- Jada, bare si hvor mye du vil ta på kortet.
- Vi tar 300 kr.

*Ikke godkjent*

- Kan jeg prøve 250?
- M'm.

*Godkjent*

Jeg åpner lommeboken og kikker nervøst på to femtilapper som ligger nedi der.
- Ehm... Da har jeg et veldig stort problem. Jeg har bare 145 kr. Du kan få det... Men... Hva skal jeg gjøre da? Jeg var så sikker på at det var 350 på kortet, minst. Dette hadde jeg virkelig ikke trodd. Hvor mye kosta Tuborgen? Kan jeg ta bort den?
- Jeg er redd jeg ikke kan ta bort noe, jeg vet ikke hvordan jeg får gjort det på kassa.
- Hvor mye mangler jeg da?
- 144 kr.

Damen i kassen er ikke så veldig blid nå. Hun ser på Solo og spør om hun har penger, men nei.

- Jeg får ta å legge ut selv, da. Jeg har ikke noe annet valg.
- Oi, kan du det? Det er utrolig snilt av deg. Jeg sverger, jeg var så sikker på at det var 350 på kortet. Du tar ikke MasterCard, da?
- Nei.

Damen finner fram 200 kr, slår det inn på kassen og skriver på kvitteringen min at jeg skylder 144 kr. Mannen bak meg i køen har lagt brus og Grandiosa på båndet. Han tenker nok sitt. Jeg hadde tusen kroner på kortet før Solo gikk på shopping og svidde av 750 kr. I mitt hode blir det 350 tilbake da.
1000 - 750 = 350. Eller ikke.

- Jeg kommer med pengene på mandag, for jeg har penger. Jeg lover, jeg kommer på mandag. Du er utrolig snill.

Damen er ikke blid.

- Tusen, tusen takk.

Jeg vil ikke sove

2008-02-15T23:25:00.006+01:00

GI FAEN, fuckings mareritt! Helvete heller, åpenhet - jeg fikser det. Fie har mareritt. Jævla ofte. Jeg mener bestemt at jeg ikke har gjort noe for å fortjene å starte dagene med å gråte før jeg i det hele tatt har kommet ut av senga. I natt var det heldigvis ikke så ille som det pleier. Bare eksplosjoner, mennesker med utblåste hjerner og jernstenger gjennom brystet, og ambulanser som ikke trodde meg og nektet å komme.

Vanligvis pleier fredager å være superdigg, jeg er alltid i så godt humør, men i dag forsov jeg meg kraftig. Klokka ti hev jeg meg inn i en drosje og løp inn i gymsalen hvor jeg fant de andre. Vi fikk tatt en rask gjennomgang av rutinen vår før det var framføring foran gymlæreren og videokameraet hans.

Jeg tok fire (!) Paracet og så tok vi bussen til Biltilsynet som ligger helt i utkanten av byen. Etter å ha gått et stykke på en sandete landevei med stor trafikk, kom vi fram til et Biltilsyn som ikke hadde en fotoboks som fungerte lenger. Tilbake til byen. Inn på Japan Photo, passbilde, betaling, hjem med bussen. Da var jeg gåen. Jeg har vært syk med feber og hodepine siden søndag, og det gir seg ikke. Unnskyld at jeg er så sutrete. Dere får ta meg som den jeg er.

På onsdag er det derimot feiring av min 19-årsdag.

Mitt gamle og nye passbilde. Ingen kommentar.

"Jeg er laget av metall"

2008-02-14T22:17:00.002+01:00

HVIS DU VIL ha deg en god latter, så trykk på denne linken:

http://elevweb.skole.rogfk.no/~SparOdaK/hahaha.html

Den er så ræva teit og usannsynlig dårlig at jeg digger den! Jeg har vært syk hele tiden, så jeg har ikke fått med meg denne animeringsoppgaven i Flash, bortsett fra de timene i dag hvor jeg fikk brynet meg litt i programmet. Jeg syns jeg er flink til å ha så lite peiling.

Klikk på linken, altså. Flash-animasjon laget av meg. Dette blir pinlig.

I heart you

2008-02-14T20:55:00.001+01:00

FUCK VALENTINSDAGEN, liksom.

Alle hjerters dag. Jeg har også et hjerte, men denne dagen er tydligvis ikke for meg? Folk sender kjærlighetsgaver til sine søte kjærester og par spiser romantiske middager sammen verden over.

Fuck De singles dag. Jeg liker ikke den dagen heller, jeg er misfornøyd. Foretrekker bursdager og navnedager, de er koseligst. Ingen blir utelatt, for alle har en fødselsdato og alle har en navnedag. Valentinsdagen er bare for turtelduer.

Jeg har katten. Vi har hverandre. I love u, katten.

Don't forget the good days

2008-02-13T21:35:00.004+01:00

Skrevet med hjelp av gode ord av Birte Valkyrje Poirot

HVA OM Vi HADDE hatt en minnebank? Hadde ikke det vært en fin idé?

Se for deg at du en vakker sommerdag bestemmer deg for at det er på tide å sikre fremtiden din. Nei, vi snakker ikke livsforsikring eller investeringer i aksjer, men å lagre alle verdifulle ting på et sikkert sted, et sted hvor ingenting i verden kan hindre at de forsivnner derfra. Tenk om vi en vakker sommerdag kunne gått til byen med et hjerte fullastet av gode minner og verdifulle ord og svingt innom det vakre huset med hage foran hvor det vokser blomster hele året. Vi kunne ha banket forsiktig på døren og blitt sluppet inn av en snill, gammel dame. Vi kunne fylt ut et skjema på hvem som skal ha tilgang til verdisakene våre, og så får vi utdelt en PIN-kode og en bankboks som bare er vår. Vi stapper den full med gode minner; opplevelser fra barndommen, visdomsord fra våre eldre, klemmer, kyss og fotografier. Så går vi ut derfra, smilende, for det er betryggende tanke: Å sikre minnene sine i en minnebank.

To eksempel på at dette kan være en livredder:
1. En familie på fire forlater uheldigvis et brennende lys når de drar ut for å kjøpe juletre. Senere på dagen kommer de hjem til et overtent hus. Alt er borte; julegavene, fotoalbumene, alle tingene, alt de var glade i, alle gamle gjenstander av betydning. De mister alt. Tenk om de hadde hatt en backup?
2. En gammel dame blir enke, vil ikke leve og blir deprimert. Hun skal legges inn til psykiatrisk evaluering, men har ikke vært hjemmefra på førti år. Alle opplevelsene og de gode ordene hun fikk fra mannen sin har begynt å gå i glemmeboken og hun orker nesten ikke tanken på at hun ikke lenger kan huske vesentlige ting ved ham; hva som fikk ham til å le og hva som fikk ham til å gråte. Hun skulle ønske det fantes et sted hvor alle minnene hennes ble tatt vare på slik at hun en dag kunne hentet dem og tatt dem med seg.

Man kan ikke stole på sin egen hukommelse. Det er ingen som vet hvor mange gigabyte det er plass til der. For alt vi vet, erstatter den gamle minner med nye etterhvert som vi får dem. Og det er ikke det vi vil.

Minnene våre er de som gjør oss til dem vi er. Vi forandres ikke av at disse minnene blir gravd vekk i hukommelsen, men det er farlig å glemme hvorfor vi er redde og hvorfor vi føler oss trygge. Vi glemmer alt for mye. Uten fotoalbum, gamle brev, dagbøker og filmer hadde vi vært fortapt. Våre liv og våre erindringer er så dyrebare. Vi har ikke råd til å miste dem.

La oss åpne en minnebank. Du trenger verken forsikring, sikkerhet eller myndighet. Inne i din egen lille bankboks ligger en kopi av alt du er og alt du har hatt, alt du har opplevd og alt du vil glemme, men som du ikke trenger å ta fram. Vi har store hjerter med plass til mye kjærlighet, men hukommelsen vår er sårbar og lett å rote til.

Mormoren min snakket om sin avdøde mann på lørdag, som hun ofte gjør, og hun snakket nok en gang om hvor fornøyd hun var med å ha flyttet til byen for å komme nærmere oss. Men, så klart, hvis mannen hennes hadde bodd i Drammen enda, da hadde hun flyttet tilbake dit med en gang.
- Du trenger ikke å flytte noe sted, sa jeg. Morfar bor i hjertet ditt, han.
Jeg tror hun ble litt glad da. Hodet har glemt mye og vil fortsette å glemme, men han vil alltid være der. Heldigvis.

Vad söta vi var den gång

2008-02-12T16:51:00.000+01:00

Bror, morfar og Fie.

Fie og tante. Mormor i bakgrunnen.

Tre ting som ikke er som det skal nå:
1. Laptopen min har ikke lyd
2. MSN vil ikke logge meg på
3. Counteren min er borte

Derfor smiler jeg heller litt av disse gamle bildene fra hytta til mormor og morfar, rundt sommeren 1993. Anyway.

All my answers

2008-02-11T18:12:00.000+01:00

Fie møter Dennis Storhøi utenfor Oslo Nye Centralteateret i september 2007, etter Breaking the Waves.

Ka drømte du i natt?
Det var noe med en buss, noe med Siri, noe med Birte, noe med skolen og noe med masse fremmede menn, og så litt om Stavanger. Bare kaos.

Kva er det beste minnet ditt?
Det er utvilsomt Spellemann på taket i 2007. Jeg klarer ikke å velge mellom forestillingen i februar eller den i mai, de var begge fullstendig magiske. Hadde jeg bodd i Oslo-området, hadde jeg gått på teater ofte.

Hva savner du mest i hele verden?
Jeg savner Sofie.

Hvilken farge er DIN farge?
Grønn. Sånn grønn som det er på brannslangeskapene på skolen.

Hvem ville du dratt til India med?
Jeg ville tatt med Synnøve, for hun kommer derfra, men har aldri vært der.

Har du store eller små bein?
Heheee. Jeg har kanskje litt korte bein, men jeg har 40 i skostørrelse.

Kven er favorittskuespelarane dine?
Dennis Storhøi, Kate Winslet og Tom Brudvik. Sistnevnte er den eneste grunnen til at jeg ser på Hotel Cæsar.

Kva for nokon nettsider likar du?
Jeg besøker en del blogger, samt at jeg leser Nemi via spray.no hver dag. I tillegg er jeg helt hekta på Facebook, Elefantzonen og PerezHilton.com. Sistnevnte er litt tragikomisk.

Kva er planane dine etter vgs?
Mjaaaa. Jeg tar nok et friår, for så langt har det vært så slitsomt at jeg orker nok ikke å fortsette på skole med en gang. Jeg har lyst til å studere tegnspråk ved Høgskolen i Bergen.

Kati får eg møta og tilbringa MYE tid med både deg og dei andre igjen?
Nawww, Angela! SNART!

Hvilken styrke rister du brødskivene dine på?
To komma fem. Den forrige brødristeren sto på fire inntil den tok fyr en dag.

Hvis du hadde koffert nummer 24 og 5 igjen i "Deal or No Deal", og det va 3 millionar i den eine, og 50 øre i den andre, kas hadde du valgt?
FEM! Det er et grønt tall - stol på grønt! 24 er gult, og gult er en falsk farge. Bare spør de som går på tegning, form og farge.

Hva skal du bli når du blir stor?
Døvetolk. :D

Favorittmusikk?
Jeg har egentlig ingen spesielle favorittband/-artister, men sanger jeg elsker i perioder. Akkurat nå er disse:
Eurythmics - I Saved The World Today
Cat Power - New York
Lykke Li - Little Bit
PJ Harvey - When Under Ether

Hva er yndlingsfargen din?
Grønn og brun.

Hva tenker du når jeg skriver hale?
Jeg tenker på eventyret om bjørnen som var stubbrumpet. I gamle dager så fantes ikke ordet hale, de sa bare rumpe. Akkurat det der irriterer meg.

Hva er den sykeste drømmen du har hatt?
Jeg har drømt mye rart, men drømmen om den flyvende hesten i fjerde klasse tar kaka. Den hadde vinger og var livsfarlig.

Varulv eller vampyr?
Hvis jeg måtte møtt en av dem i en mørk bakgate, ville jeg valgt varulven.

Hvordan spiser du jordbær? (Kuttet opp? Tilbehør?)
Helst kuttet opp i en skål med masse fløte på. Det er så synd at lokaldyrkede jordbær ikke er å få tak i på Vestlandet, for klimaet passer seg ikke. Jeg skulle bodd i Fredrikstad om sommeren.

My life as a computer

2008-02-10T21:17:00.000+01:00

DET ER SINNSSYKT skummelt hvor mye av livene våre som ligger på en PC.

Jeg er utkjørt. Jeg har nyst flere hundre ganger i dag, faktisk så ofte at jeg ikke kunne fullføre en eneste setning. Nå er jeg sliten.

Jeg skrev en stillingssøkndad til Maxi, og så presterte jeg å erstatte den med rapprten jeg skriver til animasjonsfilmen min.

Det siste døgnet har laptopen min vært gjennom en reformattering, og i løpet av dagen har jeg kommet på flere og flere ting jeg glemte å ta backup av, blant annet alle notatene jeg hadde lagret på Opera. I tillegg var alle mine tidligere prosjektrapporter borte.

Laptopen min er skummel. Skrivebordet er nesten helt tomt. På Mine dokumenter ligger det fem mapper.

Akkurat nå mottar e-posten min all mail som jeg noensinne har mottatt. De eldste er fra desember 2004. Gjestebokrapporter fra mine gamle hjemmesider på Home.no, julekort fra TE, Halloweenbilder fra Maria, nyhetsmail fra Lene Marlins fanklubb, godkjenningsmail fra Deiligst.no (HVA FAEN?), "Takk for tipset" fra Stavanger Aftenblad hvor jeg tryglet dem om å skrive om Hanne Sørvaag og nyhetsbrev fra Topp.no. Hele fortiden min innhenter meg.

I går var det livet mitt per dags dato som kom fram i lyset da Val tok ut alt innholdet i veska mi da vi satt på Moody. Kvitteringer, tannlegekort, togbilletter, armbånd, skoleinformasjon, notater, kalendere, mynter osv.

E-postsjekkeren stopper. Den stopper på 3330 mottatte mail. Nå skal jeg gå gjennom mye rart, deretter må jeg skrive ferdig den rapporten.

Ask me anything

2008-02-08T21:20:00.000+01:00

JEG HIVER MEG på bølgen, for det høres så gøy ut. Still meg hvilket som helst spørsmål i hele verden, så svarer jeg på alt. Du kan gjerne stille et anonymt spørsmål.

Men noe du sikkert ikke har tenkt å spørre meg om, er hva jeg har gjort i dag, så jeg bare forteller deg det. Jeg veit du er interessert i å høre hvordan det går med pyramidebyggingen i gymmen og hvordan det gikk på norskprøven etter at jeg kom på i går kveld at jeg fremdeles ikke har kjøpt boka.

Jeg er en kråkebolle. Jeg har stupt kråke sikkert ti ganger i løpet av gymtimen. Framføringen av koreografien neste fredag vil bli interessant. I dag sovnet jeg heldigvis ikke på sofaen, men jeg sloknet under visningen av dokumentarfilmen om terrorisme.

Nå håper jeg du sender inn masse spørsmål i kommentarfeltet, ellers blir jeg nødt til å sende inn anonyme spørsmål selv. Og det er jo kjedelig.

Torsdag

2008-02-07T22:43:00.000+01:00

HAN STJELER KLÆR fra skapet, han hører stemmer, han bruker hårgelé. Han heter Wolverine. Jeg aner ikke hva dette er for noe, men det er rart, og Wolverine høres ut som et jentenavn. Det ville faktisk vært mer passende med Wolverus, eller noe. Nå får Wolverine kjennskap til en farlig mutant som heter... Sabeltann.

Okey, dette er virkelig dumt. Mutant High School, liksom. Og apropos skole; jeg må øve til prøve. Har ikke fått begynt med det enda, for jeg sovnet på sofaen i dag også. Solo kom og vekket meg halv ti, snille jente.

I dag regnet det veldig masse og jeg ble veldig våt. Og jeg har vært hos tannlegen for å nok en gang få beskjed om å bruke plata han ga meg for to år siden. Jeg har aldri brukt den jævelskapen.

I morgen skal vi se film om Midt-Østen eller noe, Utvik (som visstnok er pasifist), skal sikkert synge videre i studioet, jeg får ikke lov til å røre trommene lenger, vi skal ha norskprøve i temaet eventyr og fortsette med pyramidebygging i gymtimen. Og så kommer Tor hjem og skal gi laptopen min livreddende førstehjelp. Forresten har vi en skidag å boikotte. Aldri i livet om det skal festes ski på mine bein, jeg vil heller bade i kloakken.

I'm bringing støvler back

2008-02-06T22:19:00.000+01:00

ONSDAG MORGEN og jeg venter på bussen. Det er mørkt, litt småsurt, dette er ikke noe å rope hurra for. Jeg står inntil gjerdet på holdeplassen med blå gummistøvler på og ser på bilene som kjører forbi. Alle sjåførene ser på meg idet de passerer, på hun som står der med gummistøvler og venter på kollektiv transport klokka syv femten en onsdag morgen. De kjører i tredve her, så noe annet enn veien må de jo se på, det sier jo seg selv. Jeg er trøtt, men lever på koffeinen fra kaffen jeg drakk rett før jeg gikk hjemmefra.

Etter cirka femten minutter kommer endelig den grønne bussen og kjører inn på holdeplassen uten å bruke blinklyset. Jeg stiger på og bruker månedskortet mitt, ni dager igjen, sier kortmaskinen, jeg trasker til et sete langt bak mens de fire passasjerene stirrer på fottøyet mitt. Unnskyld meg, liksom, de andre skoene var gjennomvåte etter min lille spasertur i går kveld. Bussen brummer videre og slipper på en ny passasjer når den har kjørt forbi et par holdeplasser til.

Damen i høyttaleren annonserer stoppestedene på klingende stavangersk. Etter at vi har kjørt i fire minutter, sier hun: "Bleikmyr", men hun sier det så harskt at man skulle tro at hun misliker det stedet sterkt og er sur fordi bussen i det hele tatt kjører forbi der. Stakkars Bleikmyr. Jeg får i hvert fall ikke lyst til å gå av der, men det gjør ingenting, for jeg skal videre.

Folk kommer på, bussen blir halvfull. En mann i femtiårene setter seg foran meg. Han har måne, på hodet, vet du. Det er sjelden jeg ser menn i hans alder på bussen på denne tiden av døgnet. De fleste passasjerene er enten kvinner i femti pluss eller ungdom. Jeg klarer ikke å la være å undre over hvorfor han sitter på bussen i dag. Kanskje bilen hans er på verksted, kanskje kona hans forlot ham i går og stakk av med bilen deres, kanskje han har fått inndratt sertifikatet, kanskje han jobber i byen og syns at parkeringsavgiften er for høy, kanskje han er medlem av naturvernforbundet og demonstrerer med å ta bussen hver dag i en måned, kanskje bilen hans ikke ble godkjent på EU-kontrollen, kanskje, kanskje. Kanskje han liker å ta bussen. Kanskje han liker veldig godt at han har måne.

Vi spoler litt fram. Folk kommer på, flere folk kommer på, én går av, folk kommer på. Når bussen passerer kommunegården, ser jeg en sort og hvit katt som sitter i en vinduskarm og ser på morgentrafikken. Stavangerdamen fortsetter å snakke: "Rekavikgatå, Skillebekkgatå, Skåre kirke, Havnaberg eldresenter, Haraldsgatå." Ved Posthuset i Sørhauggata går nesten alle av, men nye kommer på. Bussen blir full igjen, men ingen må stå. Jeg sitter alene med veska på fanget og lurer på hvorfor det aldri er noen som setter seg ved siden av meg. Det er litt ensomt.

Det er så mørkt utenfor at når jeg ser ut av vinduet, ser jeg bare speilbildet av bussens innside og alle passasjerene. Jeg begynner å tenke på meningsløshet igjen. Her sitter vi, voksne og unge, på vei til skole og jobb for å tjene til livets opphold, som om det egentlig betyr noe. Livet er så forutsigbart, vi følger de samme retningslinjene. Vi blir født, vi går på skolen, er i jobb, mater duene i parken og dør. Selv ikke gravsteinen står der for evig. Livet er skjematisk, i en rytme vi alle beveger oss etter, jeg er bare én av mer enn seks milliarder mennesker. Når jeg er død, og alle mine nærmeste er døde, tar det ikke lang tid før ingen kan huske at jeg noen gang eksisterte. Og her sitter vi, førti mennesker på en grønn buss i en bitteliten by i et bittelite land, på vei til skole og jobb i tro om at vårt oppmøte er så fordømt meningsfylt når det er så mange mennesker som har gjort det samme før oss.

Det er ingen som bryr seg om at jeg har på meg støvler. Jeg blir bare et komisk innslag deres grå hverdag. Jeg går av bussen der stavangerdamen sier navnet på skolen min på en irriterende måte. Minst ti andre går også av der, og sammen går vi inn i mursteinsbygningen. Én av ti. Én av førti på bussen, én av trettitre tusen i byen, én av fire komma sju millioner mennesker i Norge, én av seks milliarder mennesker i verden. Skal jeg føle meg spesiell nå?

Jeg tenker slikt, hele tiden, selv om jeg vet at den dagen man syns at det å bare leve i seg selv er meningsløst, da må man åpne øynene og innse at man har et helt feil syn på livet. Man må finne det som gir mening for en selv, ikke for alle andre. For meg gir det mening å gå med gummistøvler på skolen, det føles helt rart, men gøy, og det gir mening å sitte på bussen og føle seg som én av førti, for da er man mindre alene. Kanskje det er derfor månemannen tok bussen i dag, for å føle seg mindre alene, for å bare være én av førti og ikke bare en mann helt alene i en bil. Jeg syns mennesker er veldig isolerte til flokkdyr å være. Jeg håper noen vil sitte ved siden av meg på bussen i morgen. Da skal jeg ikke ha støvler på.

I saved the world today

2008-02-04T17:34:00.001+01:00

SYNNØVE HAR VÆRT på besøk i helga. Synnøve er søt.

Lørdag så vi LØNSJ på kino og jeg elsket rollefiguren til Ane Dahl Torp. Ikke la deg skremme av at Pia Tjelta har en rolle i denne filmen, du bør se den likevel.

Epilog

2008-02-03T13:51:00.000+01:00

ALVA ER UROLIG. Oppe i hodet mitt. Jenta fra novellen “Hjerteslag” fra 1. februar var frustrert fordi jeg hadde latt novellen slutte av der, før historien egentlig var ferdig. Det ble så riv, ruskende galt at jeg har skrevet en epilog til novellen. Here it is:

Epilog:
Skru tiden tilbake til det øyeblikket på scenen under prisutdelingen på bandkonkurransen, og jeg står med hjertet i halsen og får øynene fylt med tårer mens jeg ser på Johans forvirrede blikk. Jeg er omgitt av den trykkende stillheten fra salen. Skru tiden tilbake dit. Jeg skulle ønske at historien hadde sluttet der, for det som fulgte etterpå var ikke vakkert, bare smertefullt. Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde forlatt Johan og gått av scenen, jeg skulle ønske at jeg ikke hadde gått hjem og knekt en kjærlighetserklæring i to, at jeg ikke hadde sendt den sammen med et brev og at jeg ikke hadde som intensjon og å knuse hjertet hans. Jeg skulle ønske at det ikke var det som måtte til for å løse alt.

Johan reiste hjem til foreldrene sine, de som han ikke hadde besøkt på flere år. I hjembyen dro han en dag til legen med et vondt øre, men fikk et anfall på venterommet som førte til en henvisning til en psykiater som kjapt kunne diagnotisere ham med bipolar lidelse, og som forandret alt. Én måned senere lå det en flybillett til Canada i postkassen min.

Jeg stryker bort håret som henger ned foran øynene hans, men det faller bestemt tilbake. Han er så søt når han sover. Utenfor seiler skyene forbi under oss, her oppe er himmelen alltid blå. Johan er så vakker, så tillitsful, energisk og talentfull, og han er min. Han er urolig, uregjerlig og er til tider en frustrerende kjæreste, men han er min kjæreste. Han vet at vi har hverandre, at jeg elsker ham, han vet det når jeg tegner ordene i håndflaten hans, han visste det da jeg ringte ham og sa: “Jeg har pakket ferdig.” Jeg vet at det til tider vil bli vanskelig og krevende, at ting vil fly veggimellom og at vi etterpå vil ligge på gulvet og le og gråte sammen, men hjertene våre banker for det samme; for hverandre.

Hjerteslag

2008-02-01T16:27:00.000+01:00

Novellen skrev til norskoppgaven 1. feburar.
Skrevet med inspirasjon hentet fra et vakkert folkeeventyr som heter “Risen som ikke hadde noe hjerte på seg”.

«Nå, hva blir det til? Vil du reise til Canada?» Jeg er klar i tankene, men fomler med hva jeg skal si. Ikke en eneste av tankene i hodet mitt virker passende å uttrykke muntlig foran mannen med mikrofonen, foran ham, foran hele forsamlingen. Jeg står frosset i bakken, blikket har festet seg på et punkt i veggen bak Johan og det vil ikke flytte på seg, aller helst ikke over på Johan. Det har med ett blitt musestille i salen. En blind mann ville aldri ha gjettet at det satt minst åtte hundre mennesker på benkeradene med blikket rettet med spenning mot scenen. Jeg klarte å knipe øynene sammen, for det var på tide å si noe, så jeg lette febrilsk etter ordene i tankene som plutselig var sporløst borte. Jeg ville fryse dette øyeblikket. Akkurat nå. Med åtte hundre mennesker som tilskuere, midt oppi det som jeg så på som den største ydmykelsen i mitt liv, innså jeg at dette var øyeblikket jeg hadde ventet på. Det øyeblikket hvor jeg skulle vite akkurat hva jeg ville si, og tore å si det, høyt til ham hva jeg egentlig ville, hva jeg egentlig følte, hva jeg egentlig hadde ment hele tiden, men aldri fått sagt. Og her sto jeg; på scenen foran en stor forsamling, med mikrofonen rettet mot munnen og det store spørsmålet hengende over meg, over hele salen, som en stor ballong som hadde en spiss nål rettet mot seg og som gjorde at samtlige holdt pusten mens de ventet på at den sylskarpe nålspissen skulle treffe ballongens inneboende, sprengferdige luftpartikler. Her sto jeg, med nålen i hånden og holdt pusten, jeg óg. Jeg skulle ønske det fantes en annen måte å slippe luften ut av ballongen på. Hvordan høres et pang ut når man besvarer spørsmålet om å reise til Canada? Vil jeg til dit? Helt til Canada? Det er langt borte.

Den store viseren på klokken har passert tolv tre ganger. Det er fire ganger for mye, han vet det, men har ringer ikke. Jeg har sendt flere tekstmeldinger og hørt stemmen hans på telefonsvareren så mange ganger at det begynner å høres ut som om den tilhører en annen. Nok en natt i uvisshet, så jeg setter på stereoen for å la tankene fly til et annet sted. Når jeg setter på Björk, på sangen “Isobel”, tar den tunge rytmen og den skjære stemmen meg med til en verden utenfor, i et rom uten vegger, hvor den gråblå himmelen ligger klar over meg. Jeg befinner meg på ryggen på gulvet, lukker øynene, egentlig er jeg et helt annet sted i universet. Jeg er ikke her. Du er ikke her. Du er langt borte, utenfor rekkevidde, akkurat nå. “Til helvete med deg.”

Halvannen time senere hamrer en knyttneve på døra. Jeg går mot lyden av knoker som slås unødvendig hardt mot den tykke treflaten, jeg tenker: “Jeg har ringeklokke, for faen”, og ser ut gjennom kikkhullet. Jeg åpner. “Du ser helt jævlig ut.” “Jeg veit,” sier han og sjangler inn døra. Den sorte skinnjakka er full av møkk, t-skjorta har en stor flenge ved halsen og lissene på skoene er løse. Jeg blir sittende lenge i stolen og stirre på ham der han sitter i sofaen tvers over meg. Han flakker med blikket og leiter etter noe i lommene sine en god stund før han innser at de er tomme. Stillheten er trykkende, men det er hans trekk, jeg venter på at han skal si noe; en liten ting som enten forklarer hva som helst, eller som minner meg på hvorfor jeg gidder, hvorfor jeg sitter oppe til fire om morgenen og venter på livstegn. “Jeg har mista lighteren min, jeg”, sier han før han tipper over på siden og sovner med det uvaskede, mørke håret hengende ned foran øynene. Jeg brer et teppe over ham, slokker lyset og går inn på rommet mitt og ringer pappa.

Morgenen etter er han ute av leiligheten. Klokka er elleve om morgenen og kraftige solstråler oversvømmer den lille stua med lys. På kjøleskapet henger tre gule post-its hvor det til sammen står: “Jeg elsker deg. Er i Kjeller'n. Stikker du innom seinere, eller? Jeg elsker deg, jeg elsker deg. PS: Det er tomt for leverpostei.” Jeg åpner kjøleskapet, det som er mitt kjøleskap og som inneholder min tomme leverposteiboks. Sola steker, faen ta sommeren. Jeg starter dagen med ristet brød og en halvtom Tuborg fra i går.

På vei ned til Kjeller'n i Thorvalds gate, som er øvingslokalet til et av Oslos beste undergrunnsband, tar jeg en telefon til en vennine på Grefsen som jeg ikke har snakket med på uker. “Det var den ideen din, den du snakket om sist, jeg tenkte... Du sa: “Når du har tid”, og jeg har tid nå, i dag, altså, funker det?” “Vent litt, 'a. Det er noen på den andre linja her.” “Allright”. Jeg runder et gatehjørne, unngår såvidt å tråkke på en av byens mange miniatyrhunder som bjeffer høyt mot min uaktsomhet, unnskylder meg til eieren og haster videre forbi studentblokka. Sola steiker og jeg drar det irriterende håret mitt bak øret mens jeg angrer på valget av sko. Det brenner under føttene. Endelig er stemmen til venninna mi tilbake på telefonen: “Du, det er nå sånn at jeg har fiksa det med ei annen, ikke no' problem. Jeg har jo ikke hørt fra deg på dritlenge, liksom. Skjer med deg og typen da? Faen til type óg, det! Stæler tida di fullstendig, no offence, men jeg mener det virkelig; faen til type...” “Han heter Johan”. “Greit. Vet du? Du får gjøre som du vil. Jeg har sagt det til deg før, og vi har snakka om det alle sammen, han er ikke bra for deg. Han er ikke bra i det hele tatt. Faen ta, Alva! Jeg veit at han slår deg, det...” Jeg fikk ikke med meg resten av setningen, for det var ikke noe behov for det. Hørt det før altfor mange ganger før, så jeg la på. Med litt støtte mot en lykestolpe, tar jeg av meg skoene og går barføtt bortover det neste kvartalet til jeg er ved Kjeller'n og åpner den tunga døra inn til øvingslokalet hvor ingen har hørt om ventilasjon.

En time seinere, litt mer tunghørt enn da jeg kom, på grunn av det øredøvende volumet på Johans gitarriff, sitter jeg på en utstyrskasse sammen med ham og holder armene mine rundt livet hans. Han er svett, sliten og gira, prater i ett kjør om den kommende bandkonkurransen og om gutta på Smuget som hadde snakka om å skaffe dem en spillejobb der en helg. Jeg er glad på hans vegne og å lover å komme for å få med meg begge begivenhetene. Han er så glad og jeg elsker å se ham slik. Det lyser av øynene hans når han forteller om samtalen med bookerne på Smuget og øvingsplanen til bandet fram til noen videre beskjed fra dem om spilleplan. I dag er han ordentlig glad i meg, han stryker meg gjennom håret hele tiden, hele veien bort til Aker brygge, mens vi leier hender og ler av, og diskuterer, fasongene på skyene. Det er så mye fint å smile av, så mange ting å være glad for. Jeg er glad for i dag, for at han er til og for at jeg fant ham i det minste. Han får meg til å smile så bredt at det gjør vondt i kinnene.

Utpå kvelden møtes vi igjen utenfor kinoen og kjøper to billetter til The Da Vinci Code, som går for siste gang i kveld. Han er plutselig annerledes nå, og holder meg hardt i hånda mens han drar meg etter seg ned trappa til kinosalen. Jeg lar være å spørre, for det fører aldri noe sted, han vil ikke prate uansett. Vi ser på filmen i taushet, bortsett fra de gangene han gjentar spørsmålet: “Hvilken film er det vi ser igjen?” Jeg drikker av vannflasken min og prøver å få med meg handlingen i en utrolig kjedelig film, men det er vanskelig å overse at han sitter og prater lavt med seg selv. Når jeg prøver å få kontakt med ham, så hører han meg ikke. Mot slutten av filmen reiser han seg plutselig og begynner å kave seg forbi menneskene som sitter på raden ved siden av oss. Jeg reiser meg og følger etter, ramler over et par vesker, løper ut mot utgangsdøra. Han er ikke der, så jeg småløper gjennom lokalet og finner ham til slutt på gata utenfor hvor han står og sparker til en søppelbøtte som om han eneste mål for øyet er å få den til å velte. Jeg griper tak i jakka hans og drar ham mot meg. “Den er lenket fast,” sier jeg. “Gi deg! Johan, se på meg.” Han prøver å rive seg løs, banner, slår mot meg og ser i ulike retninger. Til slutt får jeg endelig blikkontakt og drar ham inntil meg. “Det er en drittfilm,” sier han og jeg kjenner hjertet hans slå kraftige slag mot brystet mitt. “Jeg vet,” sier jeg. “Kom, vi går.”

Morgenen etter, står jeg foran speilet på badet og prøver å finne en måte å dekke over blåveisen over øyet på. Han gjorde det ikke med vilje. Etter flere runder meg rouge og dekkstift uten det resultatet jeg hadde håpet på, skulle jeg nesten ønske at det var det; med vilje. Da hadde jeg følt at jeg hadde hatt en verdig grunn til å gjøre slutt på forholdet mellom oss. Vold er jo selvfølgelig uakseptabelt, men hva om han ikke mente det? Da han så meg tidligere den morgenen hadde han knapt husket kvelden før. Hvorfor går han ikke på et narkotisk stoff som kan gi meg en unnskyldning for hans til tider uregjerlige oppførsel? Hvorfor føles ingenting logisk når jeg er sammen med han, verken på godt eller vondt? Ti minutter etterpå går jeg ut på trappa foran blokka, hvor han sitter og røyker sin tredje i dag og jeg gjør det slutt. Han sier ingenting, bare ser på den lille sigaretten sin som sakte, men sikkert brenner opp av seg selv. Jeg går inn igjen og lukker døra etter meg. Står der en stund med ryggen lent mot døra og lukkede øynene. Det måtte gjøres. Etter to uforandrede måneder orker jeg ikke mer.

Jeg våkner midt på natten av at mobiltelefonen på nattbordet ligger og piper høyt for å få meg til å svare på det innkommende anropet. “Hallo?” Sier jeg med sløvet stemme når jeg tar den. Helsike, så trøtt jeg er. Tolv minutter seinere er jeg fullt påkledd og løper bortover gata nedenfor blokka. Klokka er tre, men sommernatten holder det dypeste mørket unna. Jeg passerer 38 lyktestolper før jeg er ved Johans leilighet. Utenfor står en politibil parkert opp på fortauet, og jeg styrter opp trappen til femte etasje. Jeg hører flere stemmer, alle kommer fra inni leiligheten. Døra er brutt opp og en politibetjent står utenfor døra og prater i mobiltelefon. Jeg hører ham si et eller annet om en falsk alarm før han gjør et tamt forsøk på å stoppe meg, men jeg stormer forbi og inn i stua. Jeg trenger meg forbi en annen betjent og tre av vennene mine, kaster meg om halsen på Johan som sitter halvveis oppreist på gulvet i et kaos av piller, ølflasker og oppkast. “Kan noen fortelle meg hva i helvete som skjer?” Spør jeg de andre før jeg ser rett inn i de sløve øynene til verdens mest patetiske ekskjæreste. “Jeg kan fortelle deg hva i helvete som skjer,” sier en venn som sto bak meg. “Han ringte meg og sa at nå tok han livet sitt, så vi ringte pol'ti og kom oss hit det forteste vi kunne. Og her ligger'n og bader dritings i sitt eget oppkast etter å ha inntatt tre bokser med vitaminpiller. Du må få orden på han der, ass.”

Jeg ble der til morgenkvisten, vi pratet i timevis etter at han hadde sovet en stund. Han var fullstendig trøstesløs, sa han hadde vært helt forstyrret uten meg i livet sitt, han trengte meg, jeg måtte ikke gå fra ham, måtte være så snill å bli hos ham. Jeg ble ikke hos ham. Jeg sørget for at han fikk i seg litt mat før jeg hev på meg jakken og sa at jeg skulle gå nå. “Du bare ødelegger deg selv, omgivelsene dine og meg. Du er som en jævla simpel pakke sigaretter. Hver for seg virker de tilsynelatende harmløse og jeg kan ikke motstå å ta en ny sigarett hver gang den andre er oppløst til giftig røyk jeg har trukket ned i lungene. Problemet er; de tar langsomt livet av meg, dreper meg på innsiden. Du bare kødder med meg og med hjertet mitt, mine følelser for deg varierer fra dag til dag slik dine gjør for meg. Du er en enorm skadevirkning, så jeg vil slutte å røyke nå. Prøv å ta vare på deg selv, 'a.” Så gikk jeg.

Jeg ligger på gulvet og stirrer på taket over meg. Det er helt nakent og hvitt, det skulle kanskje ha hengt en lampe der eller noe. Jeg har egentlig aldri brydd meg så veldig mye om hvordan det ser ut her i denne leiligheten, selv om jeg har bodd her i nesten to år. Etter bare et halvt år møtte jeg Johan for første gang. Han var så nydelig; uregjerlig mørkebrunt, tykt hår, lysgrå øyne og et skjevt smil. Vi møttes første gang da bandet hans spilte konsert på en bitteliten klubb på Grefsen med plass til om lag tjue personer til publikum. Den kvelden var det minst femti der og jeg var en av dem som sto bakerst i lokalet og ikke kunne klare å få blikket bort fra gitaristen i bandet, som på den tiden fremdeles ikke hadde noe ordentlig navn. Da de entret scenen, sa han høye, mørke med den sorte skinnjakka bare: “Hei. Vi er et ganske nyoppstarta band... Som heter... Vel, you get it, sant? Vi er et band. Og siden vi er det eneste bandet som spiller her i kveld, av åpenbare grunner, haha, så er det vel egentlig ikke så nøye med det navnet.” Jeg var solgt.

Så her ligger jeg på gulvet med blikket mot taket. Mimrer om “gamle dager” og lar stereoen få spille “My Heartbeat” på repeat til den sikkert får lyst til å lage et aldri så lite hakk i plata, men jeg liker den like godt hver gang. Det er noe styggfint med den, noe uproft, noe uferdig og sjarmerende. Det er den viktigste sangen i mitt liv, foreløpig, men akkurat nå skulle jeg ønske at den ikke fantes. “Jeg har laga denne til deg, denne her, det er en CD, liksom... Eller, altså, det er jo en sang... På en CD. Det er bare ett spor på den, og det er en sang til deg.” “Har du laget en sang til meg? Så utrolig søt du er!” “Den heter “My Heartbeat” da, sant – for du er liksom mine hjerteslag, hvis du skjønner. Ja, hvis du ikke liker'n, så... Men uansett; jeg har nå laga den til deg, du må ta vare på den til du dør. Det er liksom litt viktig for meg.” Det er noe litt styggfint med denne sangen. Det har gått to dager og jeg savner ham allerede. Han er så nydelig når han har gode dager. Da er han helt perfekt. Det er noe ved ham, noe trist og hjerteskjærende, som vekker omsorgen i meg og gjør at jeg aldri klarer å slutte å bekymre meg for ham. Jeg har forsiktig spurt felles venner om hvordan det går med ham, og de sier at det er varierende. Varierende er nå så mangt.

Det er blitt lørdag og og den stekende sommersola er på vei ned i horisonten et sted. Jeg går med hurtige skritt, er på vei til byen for å være til stede under kåringen av vinnerne av bandkonkurransen som jeg hadde hørt så mye snakk om det siste halve året. Bandene hadde allerede spilt låtene sine tidligere på dagen, men jeg hadde tilbragt den tiden på jobb. Jeg har lovet Johan å være der, og det er et løfte jeg akter å holde, så jeg er på vei, holder meg i skyggene, hvor temperaturen er lavest. Det er et enormt lokale som åpenbarer seg for meg etter at jeg har betalt inngangsbillett og sneket meg inn bakerst. Det er tykt av folk her, de fleste er unge på min egen alder, men det er tydeligvis en del foreldre her også. Langt framme ligger scenen og et tomannsband er på vei av. De bærer med seg tre instrumenter hver, og jeg oppfatter at her har jeg tydeligvis gått glipp av noe som sikkert var ytterst underholdende. Etter en kort pause kommer en dresskledd mann opp på den mørke scenen, en mann som overhodet ikke passer inn i settingen med Led Zeppelin-postere og et publikum med t-skjorter med favorittbandet sitt avbildet på. Jeg ser meg rundt etter kjente fjes, eller Johan, for den saks skyld, men gir opp i mylderet av mennesker som går rastløse fram og tilbake. Mannen i dress får endelig tak på mikrofonen som hadde klort seg fast til stativet sitt og gratulerer alle bandene som vinnere, uansett utfall. Deretter tar han fram en konvolutt og sier høytidelig at vinnerne er kåret. Brått lander en hånd på skulderen min og jeg snur meg og ser rett på en nær venn av både meg og Johan. “Herregud, hei! Jeg kom nettopp. Hvordan syns du de klarte seg?” “Du var ikke her? “Fy faen, du skulle sett det... De var så sinnssykt bra! De fikk trampeklapp av publikum og måtte komme tilbake på scenen for mer applaus. Skitbra, ass. Har aldri sett maken. Bare synd at gitaristen holdt på å ødelegge hele greia, da. Snubla rundt, glemte teksten der han skulle kore, banna og fomlet... Det var trist å se på, men de gjorde et sjukt bra show, ass! Virkelig.” Konferansieren i dress tar for seg femte- og fjerdeplassen. Gutter med langt hår ned foran ansiktet kommer opp på scenen, bukker og jubler, sier et par takkeord i mikrofonen og tar i mot diverse pengegaver før de hopper ned fra scenekanten. Tredjeplassen går til et trekløver med matchende klær, andreplassen til et band jeg vet at har høstet masse lovord. Deretter er det tid for å kåre førsteplassen, vinneren av et gavekort på en musikkhandel og et annet på en ferietur, begge til en verdi av ti tusen kroner. Jeg er nervøs. Jeg vil at de skal vinne, jeg syns at de fortjener det, og jeg har lyst til å se Johan smile av lykke og begeistring, han er så pen når han er glad.

“Og vinneren er... Spent, nå? Jeg skal ikke hale ut ventetiden lenger nå. Vinneren av årets bandkonkurranse og to gavekort til en samlet verdi av tjue tusen kroner er... We Don't Need A Band Name!” Jeg klarer ikke å la være å juble, littegrann, applausen står i taket, publikum jubler, plystrer, roper navnene deres, som om de allerede er superstjerner. Jeg strekker meg opp på tå og ser etter Johan. Og der kommer de opp på scenen alle fire; trommisen først, deretter vokalisten, bassisten og til slutt Johan på el-gitar. Etter at vokalisten har sagt et par takkeord og de har tatt i mot blomster og gavekort, griper Johan mikrofonen og skriker inn i den for å sjekke volumet. “Har dere det bra?! Vi er We Don't Need A Band Name og vi ruler, for faen!” Publikum jubler og klapper, ville av begeistring. “Jeg eh... Jeg må si noe. Hvis dere kan være stille litte grann.” Publikum roer seg og alles blikk er rettet mot den en gang så vakre gutten som står der oppe på scenen med mikrofonen i hånda. Han har problemer med å stå rolig, sjangler litt, åpenlyst påvirket, skjærer ufrivillige grimaser og ser faktisk helt forjævlig ut. Det syns helt til bakerste rad, hvor jeg står og biter meg i leppa. Nå er jeg redd. “Jeg eh... Dama mi! Ja, dama mi – hu må komme opp hit! Alva, hvor er du? Du lovte å komme, jeg veit at du har dumpa meg og sånn, men haha... Se, jeg vant! Alva?” Johan speider utover salen, leter febrilsk med blikket. Publikum begynner også og se seg litt til sidene, hvor er denne Alva hen? Etter et par nervepirrende sekunder innser jeg at han ikke kommer til å gi seg før jeg gir meg til kjenne. Jeg baner meg fram mellom alle menneskene, unnskylder meg, presser meg mellom folk og kommer meg til slutt fram til scenen. Trommisen i bandet drar meg opp og Johan jubler. “Alva er her!” Publikum jubler såvidt. Jeg ser ut på havet av mennesker mens Johan gir meg verdens største klem. De ser litt bekymrede ut nå, det ser ut som de prøver å oppfatte hva som egentlig skjer. Minst tusen øyne kikker opp på oss med bekymringsfulle, begeistrede eller nysgjerrige blikk. Johan står med reisegavekortet i hånda og konfransieren kommer bort til oss. “Nå, blir det en ferietur på turtelduene?” Spør han og ser på Johan, som svarer: “Canada! Har alltid hatt så lyst til det, ass. Woho! Det blir Amerika på oss nå, ass!” Han holder på å ramle, så jeg tar et godt tak i ham for å holde ham på beina. Vi har hele salens fulle oppmerksomhet. Med ett får jeg mikrofonen opp i ansiktet og konferansieren spør: “Nå, hva blir det til? Vil du reise til Canada?” Jeg lukker øynene og prøver å tenke ut hva jeg skal si, leter febrilsk etter passende ord, men når jeg endelig får til å se på Johan, så begynner jeg bare å gråte.

Det er mandag og jeg ligger på gulvet i stua og ser i taket. Stereoen spiller “My Heartbeat” på repeat, men denne gangen er det ikke maskinen som har lyst til å ødelegge CD-platen. Jeg tar den ut, ser på den, og før jeg vet ordet av det, har jeg knekt den i to. Jeg blir stående en stund og bare se på de to delene. Jeg tenker på Johans hjerteslag, hvordan de slår så kraftig for de gale tingene og lever med sin helt egne rytme. Jeg har kjent på min egen puls i det siste og lurt på hva den symboliserer. Hva eller hvem slår mitt hjerte for? Det slår ikke for Johan, ikke nå lenger. Hans tunge hjerteslag tar knekken på mine egne. Jeg kan ikke gjøre dette mot meg selv lenger, eller mot ham, så jeg legger de to delene av CD-en i en konvolutt og legger ved et lite brev. Deretter går jeg ned på gaten og legger det i en rød postkasse. Kanskje, i morgen eller dagen etter, så sitter han hjemme i leiligheten sin og drikker mens han åpner et brev uten avsender. I konvolutten ligger en ødelagt CD med påskriften: “Til min elskede. “My Heartbeat””, skrevet med blå tusj. Så åpner han et lite brev hvor det står: “Du må gi slipp på meg, for jeg trenger det. Jeg vet at du har gjort et tappert forsøk, men du må virkelig forstå dette: Det er over. Dine hjerteslag tar knekken på mine egne, og jeg vet ikke annet råd enn å levere tilbake den tingen du bad meg om å ta vare på for evig, og kanskje knuse hjertet ditt. Du må gi meg sjansen til å leve. Uten deg. Jeg håper hjertet ditt kan limes sammen igjen av noen andre.”

Moving on, but

2008-02-01T16:08:00.000+01:00

...TAKING A QUICK LOOK at yesterday first.

To ting har jeg lært: Offentlig krangling publisert på nett er stor interesse og gir høye besøkstall. Det er ikke forskning jeg har tenkt å benytte meg av, det er bare harde fakta. Trykk på bildet for større versjon.

Ting nummer to er at forlovelser på chat.no klokka fire om natta ikke er som forlovelser flest.

Dette er en kort oppsummering av en lang samtale som ikke akkurat foregikk via private meldinger:
RIK_mann: FIE VIL DU GIFTE DEG MED MEG?
Fie: Ehm.
Fie: Ok!
RIK_mann: OK HVOR VIL DU BO?
Fie: Jeg flytter dit du bor, jeg.
RIK_mann: NEI DU BESTEMMER HVOR VI SKAL BO.
Fie: Hvor som helst i hele verden?
RIK_mann: JA
Fie: Argentina?
RIK_mann: JA OK, HVIS DU ER SIKKER PÅ DET SÅ.
Fie: Skråsikker.
RIK_mann: LEILIGHET DA?
(Her bryter en del andre mennesker inn og mener bestemt at vi må bo i et kjempehus, siden han er så rik, denne forloveden min).
Fie: Hva med en villa ved havet med en kjempestor hage?
RIK_mann: DU KAN FÅ HVA DU VIL NÅR DU VIL.
Fie: Kan jeg adoptere en sjiraff?
RIK_mann: NEI
RIK_mann: VI MÅ JO KJØPE DEN! HAHA DU KAN FÅ ALLE DYRENE DU VIL
(Her bryter andre chattere inn i samtalen igjen og foreslår mange artige raser av dyreslaget å oppbevare i den argentinske hagen vår. Så logger rikmannen av og i neste sekund er han tilbake under navnet MILLIARDÆR).
Fie: Enda rikere nå?
MILLIARDÆR: JA, NÅ BLE DET RIKTIG.
Fie: Jippi, jeg skal gifte meg!
MILLIARDÆR: FIE
MILLIARDÆR: F
MILLIARDÆR: I
MILLIARDÆR: E
Fie: Jaaaa?
MILLIARDÆR: KOMMER DU ?
Fie: Nå, alt? Herregud, jeg må jo kjøpe brudekjole først!
MILLIARDÆR: OK HVOR VIL DU KJØPE DEN DA

Fie: Æh... Brudesalongen til Kathrine Sørland? Den dama er maks kul!

MILLIARDÆR: JEG TENKTE KANSKJE PÅ NOE LITT DYRERE
Fie: VALENTINO?
MILLIARDÆR: JA
Fie: ALLE på chatten er invitert til mitt Valentino-brudekjole-bryllup!
MILLIARDÆR: KOMMER DU?
Fie: Til hvor, egentlig? Rett til Argentina?
MILLIARDÆR: NEI TIL OSLO OMRÅDET HVOR JEG BOR. JEG SENDER HELIKOPTERET MITT
Fie: Jeg føler meg lurt.
MILLIARDÆR: VI FLYR TIL ARGENTINA I MORGEN
Fie: Okidoki. Jeg skal gifte meg!

This is a warning

2008-01-29T19:14:00.000+01:00

DETTE ER EN personlig beskjed til deg. Jeg sier deg, for du vet akkurat hvem du er.

Hver eneste gang du prøver å logge deg på min Facebook-konto, så blir en e-post sendt til meg om dette som inneholder en deaktivieringslink som må trykkes på før kontoen kan åpnes. Jeg bruker nemlig ikke den kontoen lenger - in your face, ditt julenek.

Jeg vil ha...

2008-01-27T23:22:00.000+01:00

Er ikke dette bare verdens søteste mobiltelefon?

Sony Ericsson W200i
925,- uten abonnement.

Update: Den er jo faktisk lilla, da. Mener jeg.

Bytryner

2008-01-27T17:04:00.001+01:00

DETTE BILDET tok kameramannen av oss før journalistdamen spurte oss om navn og bosted.

Dette bildet tok jeg av kameramannen til gjengjeld:

Hånda mi ser helt skeiv ut på bildet, men hendene mine er skeive. Forresten drikker jeg mango-te og jeg og Lisabet satt og tegnet opp en kortstokk vi kunne bruke. Den ble verdens kuleste.

I dag, søndag, har jeg vært på Statoil for å kjøpe kattemat til Pianokatten, og på hjemveien møtte jeg en gråbrun katt som var forferdelig kosete. Den klatret opp på fanget mitt, naaaaww, kosekatten.

Eight days a week

2008-01-25T18:12:00.000+01:00

07:50: Forsov meg igjen, ja.

09:50: Gymtime. Vi holder visst på med turn og dans, det blir mye akrobatikk. Og koreografien til gruppa vår kan vel diskuteres, men vi har det i hvert fall gøy. Jeg steppet inn for Alice og sto på toppen av pyramiden.

11:15: Maaaaaat. Alltid dagens høydepunkt. Lakseburger og hvit pasta.

12:25: Framføring/dramatisering av eventyr. Jeg og Siri hadde tatt for oss Kjerringa mot strømmen og jeg påtok meg en ufrivillig Østfold-dialekt. Det er nå aldri verre enn lite å vite.

13:45: Jeg hjalp Siri å komme i gang med novellen sin. Den handler om en geitebukk som skulle på Expert og kjøpe seg høyttalere, men møtte Supahsiri på veien og ble med til aerobicsenteret.

14:10: Fie dro til Expert med Birte for å kjøpe høyttalere. Vi møtte ikke på noen Supahsiri, som forøvrig er en superhelt. En rosa en. Høyttalerne var billigere enn antatt, livet smilte.

15:00: Snoket på Platekompaniet og fant PJ Harveys White Chalk til bare 99 kroner, så da smilte livet veldig mye mer. Billig, billig, billig! Oda-dagen, sa Birte.

15:10: Birte og Fie blir fersket i å spille bilspill på Playstation av Aleksander, som hadde syklet fra skolen til Oasen og derfra til Amandasenteret. For de som ikke bor i Haugesund: det er steike langt.

16:15: Nå er det storm ute.

He said she said: volum 2

2008-01-23T21:59:00.000+01:00

Foadkarkuk: hei du?p
Fie: Jammen...
Foadkarkuk: takk ka se du om meg men ?
Fie: Jeg forstår deg fremdeles ikke...
Foadkarkuk: ka se du om meg hvis du vil snakk meg bra se ?
Fie: Det er bare så vidt jeg klarer å tyde det du skriver, kan du ikke engelsk eller noe? Dessuten trodde jeg at vi ble ferdige med denne diskusjonen i går.
Foadkarkuk: oki kan hvis du vil kan snakk lit med deg på msn hvis du vil takk?
Fie: Nei. Jeg. Vil. Ikke. Snakke. Med. Deg. På. MSN. Jeg. Forstår. Ikke. Hva. Du. Sier.
Foadkarkuk: oki takk igå vil ikke snakk med deg hall ??????????
Fie: Denne meldingen kan jeg tolke på tre måter:
1. Oki, takk for i går (blablabla)
2. Vil ikke snakke med deg heller!
3. Vil ikke snakke med meg i dag heller?

JEG FORSTÅR IKKE HVA DU SIER!

(etter en lang pause)

Foadkarkuk: oki ka du vil med meg bra se ?
Fie: Jeg vil ingenting med deg! Herrejesuskristus! Go away.
Foadkarkuk: kan se til kim er du?
Fie: Kan se til hvem er jeg? HVA FAEN?

Dere har angst

2008-01-23T21:13:00.000+01:00

Kanskje bedre å heller ta et tilbakeblikk. Slik så Fie ut som treåring. De andre på bildet er forøvrig min daværende onkel Terje, broren min og tante Bente.

Poll: Framtiden?
Studere et par år 6 stemmer
Utforske verden 7 stemmer
Få jobb, barn og bil 1 stemme
Tja, i mårra skal jeg på kino... 2 stemmer
ANGST! 15 stemmer

Huffda.

Dere femten, ta en kikk på dette:
http://www.elefantzonen.com/2008/01/18/hva-vil-det-si-a-vaere-voksen/#more-556

Trivia

2008-01-23T00:19:00.000+01:00

Jeg trener ALDRI.
...men jeg gikk på kickboxing et halvt år og elsket det.
Jeg leser én bok i året.
Det finnes bare 10 mennesker i verden med mitt etternavn.
Jeg er allergisk mot alle pelsdyr bortsett fra min egen katt.
Jeg kan ikke knipse.
...men jeg kan forme tunga til en blomst.
Jeg har brukket eller forstuet håndleddet fire ganger.
Jeg har 2 i matte.
Jeg likte ikke Ringenes Herre.

Teater var min store lidenskap til jeg var 12 og ville bli popstjerne.

Jeg ble tatt for nasking da jeg var 10. Da hadde vi allerede sluppet unna med kilovis med godteri.
Jeg tror på gjenferd og skytsengler.
Jeg er vegetarianer på fjerde året.
Jeg har gått på søndagsskolen, freestyle dans, turn, leikaring, sunget i kor og prøvd speideren.
Jeg kan sove 14 timer i strekk.
Jeg har hatt seks mobiltelefoner.

Comatised - animasjonsfilm!

2008-01-21T16:21:00.000+01:00

Endelig... Endelig, endelig, endelig! Denne filmen har jeg jobbet med siden oktober og nevnt den uttallige ganger her på bloggen for de som har fulgt med. Jeg har lastet ned opp på YouTube, men du kan også se den her. Husk å ha på lyd - sangen er nydelig.

Kvaliteten er elendig siden det er YouTube, men på Facebook finnes en helt fin versjon hvis du har lyst til å adde meg. Oda Karine is mah name.

He said she said

2008-01-20T22:57:00.000+01:00

Foadkarkuk: hei du?
Fie: Hei?
Foadkarkuk: ja takk ?
Fie: ??
Foadkarkuk: kan snakk med deg?
Fie: Jah, sure, så lenge jeg forstår hva du sier...
Foadkarkuk: e du sengel?p
Foadkarkuk: kan se til deg har du msn snakk med deg?p
Fie: Du, jeg tror du er litt for gammel for meg, jeg.
Foadkarkuk: oki takk ?
Fie: ??
Foadkarkuk: oki hvis du vil ikke bil med meg ?
Fie: Bli med deg eller bil med deg? Litt forskjell der...
Foadkarkuk: hvis du blie med deg?p
Fie: HÆ?
Foadkarkuk: takk?
Fie: Takk for HVA?
Foadkarkuk: du vil ikke med meg?
Fie: Nei...

VG: Varm vinter vekker sovende bjørner

2008-01-19T19:18:00.000+01:00

Foto: Aftenposten

Nordpolen smelter,
bjørnene våkner
Vinteren er ikke hva den en gang var

Røykepauser på gata,
caféen er folksom
Det regner og bussene passerer på rad

Katten maler,
det er tørt foran peisen
Den undrer ikke over hvor snøen ble av

Varmen blir likegyldig,
og frosten et savn
Jorden er den vakreste verden vi har

Hei du du er den digg jente sammen men vi cahtter

2008-01-19T02:36:00.000+01:00

OVERSKRIFTEN ER MELDINGEN jeg fikk i innboksen min på Nettby forleden. Noen som kan oversette den? Jeg er forvirra.

Det er 11. gang jeg ser på Kamilla og Tyven og filmene har gått fra å være sjarmerende til å bli ganske komiske. Det er så mange feil i dem og så mange dumme replikker, og her er det Morten Harket som tar kaka.

Jeg har lyst på eple. Og selskap. Jeg har fylt opp kalenderen min med events de neste ukene, får håpe noen vil avse litt tid. Og mest av alt har jeg lyst på bursdag, for det er alltid gøy. Fire uker og seks dager igjen til Fie blir 19. Jeg gleder meg som en liten unge.

Jeg går og skjærer opp et eple i båter. God natt.

Events coming up:
29. februar: The National Bank @ ByScenen Haugesund kl 2200
8. mars: Peer Gynt Verdensborgeren @ Sola kulturhus kl 1900

hej (oppdatert)

2008-01-18T00:07:00.000+01:00

I dag skulle det være grand premiere her, men den er utsatt til mandag.

Jeg er syk og jeg er sutrete nå. Fikk ikke hentet hjem bildeanimasjonsfilmen min i dag (heller) fordi jeg var for slapp til å i det hele tatt kunne ta på meg skoene.

Jeg hadde nesten begynt å gi skit faen i den filmen, så drittlei og tom for inspirasjon, men så plutselig ble den ferdig da jeg på skolen tenkte: "Jeg har ingen verdens ting å gjøre på. Skal vi ta en titt på animasjonsfilmen, kanskje?" Og så ble den ferdig. Den er på tre minutter og jeg tror ikke noen kommer til å forstå budskapet med den.

Her er filmen fra november 2006:

Drømmejobben: Å tegne med fingrene i luften

2008-01-15T16:32:00.000+01:00

I DAG ER VI TRØTTE. Utvik har rullet fram og tilbake i klasserommet på stolen sin og vi andre har bare rullet litt rundt omkring.

Verden er grå. Verden sover.

I dag er vi skikkelig trøtte. Alle sier: "Er det lenge til vi kan gå hjem nå?" Det er det alltid. Spesielt kvart på tre. Da er det ekstra lenge til.

Verden er nitrist. Trærne sover. Hysj, ikke vekk trærne.

Vi har vært hos rådgivermannen. Han er rar. Jeg tittet i studiekatalogen til Univeristet i Oslo og har virkelig fått sansen for tegnspråkstudiet. Tegnspråk er maks kult. I dag har jeg vært gjennom to alvorssamtaler, spist en muffin, spist en 150-grams Stratos for andre dag på rad, fått russiske penger av typen til mamma, sendt gåter til folk på Facebook, snakket med Marita, (som forøvrig drømte at jeg fikk sertifikatet i natt), og prøvd å komme på 400 grisenavn. Utvik bor på bondegård og har 400 griser og DE HAR IKKE NAVN! Jeg har påtatt meg oppgaven.

Forresten har jeg også funnet navn til mine framtidige pusevenner: Blekkulf og Pusur. Det blir verdens kuleste katter.

Verden sover. Bjørnene ligger i dvale. Mennesker må være den eneste arten i verden som ikke gjør forskjell på vinter og sommer. Vi forventer av hverandre at vi skal være like produktive og gledesspredende midt på vinteren, og så hamstrer vi lysterapilamper og vitaminbjørner. Når skal verden innse det, egentlig? VI MÅ OGSÅ GÅ I DVALE! Ligge på sofaen og se på Tv mens vi spiser Nugatti rett fra boksen.

Jeg og mine dumme ideer. Det er derfor jeg er glad for at denne bloggen er liten og at ingen egentlig hører på meg. Tenk om de firkantede ertene hadde blitt realisert og verden hadde stoppet opp fra November til Mars. Gurimalla.

(Donald, malt fritt av meg etter en originaltegning av Solo, seks år) © 2007

Fem stjerner

2008-01-12T01:31:00.000+01:00

JEG LIKER SÅNNE dager som i dag. I dag har jeg drukket moccha på Moody, hørt på fin musikk, funnet ut at favorittbandet mitt, The National Bank, spiller i byen i februar, tatt en prat med Jens, vært på kino helt alene og funnet igjen busskortet mitt som lenge har vært savnet.

Livet smiler.

Og jeg må innpå det med kino helt alene. Helt alene se en film om en mann som er helt alene. Det finnes bare ham, på hele Manhattan, kanskje i hele New York, USA, Amerika, verden. Og han heter Will Smith.

New York er full av ville dyr og i mørket gjemmer det seg zombiemennesker som er blitt smittet av et farlig virus som utslettet menneskeheten, og jeg sitter på bakerste rad i kinosalen med hendene foran ansiktet. Dette er skummelt, dette er forferdelig trist.

Da jeg gikk hjem i mørket, langs folketomme gater, føltes det nesten som om jeg også var helt alene i hele verden, og det var ikke lenger en kul følelse. En verden uten mennesker ville vært ensom.

Knis

2008-01-10T20:08:00.000+01:00

INSPIRERT av Aida, som igjen var inspirert av meg, kommer et bilde hvor jeg har sveiset sammen det meste jeg har bestilt fra H&M de siste to dagene. Den aller fineste tingen, kjolen, kommer ikke før i april, but let the ship sail, it's allright.

I dag har det skjedd forskjellige ting som jeg ikke kan gå så mye innpå, men;

# Jeg fikk et ultimatum: Earn the cash or just forget it.
# Jeg brøt en uformell norm, noe som skaffet meg mange stygge
blikk i løpet av dagen.
# Jeg snudde i døra da jeg så at det høljet ned. Jeg gjør ikke hva som helst for sjokolade, bare nesten.
# Jeg fikk karakterene mine. Det skal vi i hvert fall IKKE snakke om!
Himmel og hav.
# Jeg fant et fint sitat:

«Ingen kan fly med tanker som bly»
Carsten Tobiassen, tekst på maleri av Tina Tobiassen

Post nummer 100

2008-01-09T23:04:00.001+01:00

DET ER NYTTÅRSSALG, det er nyttårssalg, det er nyttårssalg!

Oi, nevnte jeg at det er nyttårssalg? Nei, det tror jeg ikke. Det er nyttårssalg!

Jeg og Lisabet dro på Amanda etter å ha slappet av med Birte på Moody, en fin café hvor man kan drikke varm sjokolade, spise kattemat på brødskive og spille Trivial Pursuit. Jeg og Lisabet lusket rundt på Amanda med 75 kroner hver til å gjøre nyttårskupp på nyttårssalget. På det øverste bildet kan du se fangsten min.

Nå er det ikke lenge til min födelsesdag, og jeg ønsker meg Sigur Rós Heima på DVD, samt CDen Hvarf-Heim og den nyeste til Kent.

Ellers, ja, ellers, hva skjer ellers? Jeg trenger vel egentlig ikke å nevne headeren, for du ser jo at den er ny, men nå nevnte jeg den visst likevel.

Her er forresten god bedring-kortet jeg lagde til SM forrige uke. Jeg håper jeg har lov. Han er nok litt rund i kantene:

En siste ting; Susanne Sundfør er nominert til to Spellemannspriser og jeg skal kanskje få se Peer Gynt ved Gålåvatnet på Vinstra i juli. Nå kan du gjette hvem som spiller Peer Gynt, nå. Den som gjetter riktig skal få en selvbestemt premie.

My heart still beats so badly for you

2008-01-07T01:03:00.000+01:00

JEG UNNGÅR KONSEKVENT å legge ut noe trist på bloggen min, fordi det verken er gøy å skrive eller for andre å lese.

Jeg sliter med å gå rett på sak, jeg har ikke lyst til å skrive dette her, fingrene stritter i mot. Jeg vil trykke på backspace, fjerne de ordene jeg nettopp skrev.

Nå skal jeg gå rett på sak. Sofie het kaninen min. Hun ble seks år gammel og ble avlivet pga kreft den 6. oktober 2006. Det er lenge siden. Men hun var... mitt alt. Hun var min, min baby, min søte. Og hun var redd for alt i verden utenom meg og sitt eget bur. Hun var hjertet mitt, den som fikk det til å slå når det helst ville stoppe. Jeg vet at bare ordet kjærlighet i seg selv er klisjé, men det er hun som har gjort meg til den følelsesklumpen jeg er i dag, den som kan kose med en pusekatt i timevis og blir trist når katten vil gå. Jeg er glad for denne erfaringen, dette savnet, men akkurat nå føles det som om jeg opplever hele sorgen på ny.

Jeg vil ha henne tilbake. Jeg er en seksåring uten kosebamsen sin. Jeg ville si: "Jeg drømmer om deg hver eneste natt og det gjør så vondt å våkne".